etter selvmordsforsøk

[rexer]

Jeg ble nettopp utskrevet fra intensiven p.g.a. et alvorlig selvmordsforsøk. Jeg har det så vondt at jeg ikke en gang vet om jeg er glad for at jeg ble reddet. Jeg tok 200 efexor a 75 mg og 50 rivotril a 0,5 mg. De ga meg brekkmiddel men det var forsent, så de ga meg også kull. Jeg føler meg værre nå enn før forsøket.Er det noe jeg selv kan gjøre for å minske depresjonen og smertene som bare øker, smertene sitter i hodet, nesten som støtvise kramper. Jeg tar vival,rivotril og tegretol. Har problemer med å sove om natten også da jeg ligger og tenker på det som har skjedd.

Fins det noe litteratur som kan hjelpe meg over dette, eller noen jeg kan snakke med?

[Gjest også vært der]

Hei!

Vil bare si til deg at jeg føler veldig med deg. Jeg har vært i samme situasjon.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg var 18 år. Etter forsøket ble ALT mye verre. Min verden hadde ALDRI vært så ille som i tiden etter forsøket. Da var det jo ikke lenger hemmelige tanker jeg gikk med som ingen andre så. Det var blitt virkelighet. Trollet sprakk, men ble ikke borte. Det kom over meg med full tyngde.

Fikk jo litt hjelp på psykhuset da, og etterhvert ble det mer og mer fjernt.

Håper inderlig at du får noen å snakke med. Det du trenger nå er masse kjærlighet og trygghet. Kunne så ønske at noen var der for deg.

Varme tanker fra meg

[rexer]

Hei!

Vil bare si til deg at jeg føler veldig med deg. Jeg har vært i samme situasjon.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg var 18 år. Etter forsøket ble ALT mye verre. Min verden hadde ALDRI vært så ille som i tiden etter forsøket. Da var det jo ikke lenger hemmelige tanker jeg gikk med som ingen andre så. Det var blitt virkelighet. Trollet sprakk, men ble ikke borte. Det kom over meg med full tyngde.

Fikk jo litt hjelp på psykhuset da, og etterhvert ble det mer og mer fjernt.

Håper inderlig at du får noen å snakke med. Det du trenger nå er masse kjærlighet og trygghet. Kunne så ønske at noen var der for deg.

Varme tanker fra meg

Tusen takk for svar. Jeg er over 40 år så dette er jo bare så trist.

[mariex]

Blir du ikke fulgt opp av lege, eller psykolog?

Du kan da ikke sitte å slite med dette alene!

[Gjest også vært der]

Tusen takk for svar. Jeg er over 40 år så dette er jo bare så trist.

Ja, men depresjon og suicidalitet tror jeg ikke har noen aldersgrense. Du skal ikke skamme deg over at du er over 40 år. Dette kan ramme "den beste", som det jo så kjekt heter.

Jeg selv er nå i tredveårene og har tidvis perioder hvor jeg er langt nede og suicidal. Jeg har fått og får god hjelp og oppfølging. Det håper jeg du også får.

Legen din får vel epikrise etter innleggelsen og selvmordsforsøket du nettopp hadde? Da håper jeg han/hun tar kontakt med deg og hjelper deg til å finne en god psykolog eller psykiater. Kanskje du også trenger medisiner for å komme deg opp igjen.

Uansett, ønsker deg all mulig lykke til! Og: "Hang in there", det blir bedre tider etterhvert! :-)

[hidi]

Jeg personlig synes du får feil medisiner og altfor lite oppfølging.

Gå til fastlegen (hvis denne duger eller bytt) med dine alvorlige problemer, Det er totalt uakseptabelt å slite sånn som du gjør nå!

Vær så snill og ikke forsøk igjen, det er så mange som vil at nettopp DU lever....

Please for min skyld?

[rexer]

Jeg personlig synes du får feil medisiner og altfor lite oppfølging.

Gå til fastlegen (hvis denne duger eller bytt) med dine alvorlige problemer, Det er totalt uakseptabelt å slite sånn som du gjør nå!

Vær så snill og ikke forsøk igjen, det er så mange som vil at nettopp DU lever....

Please for min skyld?

Jeg får oppfølging en gang i uken hos fastlegen min som også er psykiater. Hvorfor mener du at jeg får feil medisiner?

[rexer]

Ja, men depresjon og suicidalitet tror jeg ikke har noen aldersgrense. Du skal ikke skamme deg over at du er over 40 år. Dette kan ramme "den beste", som det jo så kjekt heter.

Jeg selv er nå i tredveårene og har tidvis perioder hvor jeg er langt nede og suicidal. Jeg har fått og får god hjelp og oppfølging. Det håper jeg du også får.

Legen din får vel epikrise etter innleggelsen og selvmordsforsøket du nettopp hadde? Da håper jeg han/hun tar kontakt med deg og hjelper deg til å finne en god psykolog eller psykiater. Kanskje du også trenger medisiner for å komme deg opp igjen.

Uansett, ønsker deg all mulig lykke til! Og: "Hang in there", det blir bedre tider etterhvert! :-)

Tusen takk for at du bryr deg. Jeg går til fastlegen nå en gang i uken men ellers sliter jeg alene med depresjoner som er blitt værre etter selvmordsforsøket. Jeg orker ikke å gå ut av døra lenger.Så det kommer en sykepleier med medisiner til meg en gang i uken, slik at jeg ikke skal gjøre det en gang til.Jeg er helt utslitt og vil helst bare sove. Klarer litt husarbeid, men ellers ingenting.

[hidi]

Jeg får oppfølging en gang i uken hos fastlegen min som også er psykiater. Hvorfor mener du at jeg får feil medisiner?

Først fordi de ikke virker som de skal, nest fordi noen av dem er medisiner for epletikere..

Orker du å fortelle meg hvorfor livet ikke er verd å leve?

Har vært der selv en gang....

[Gjest også vært der]

Tusen takk for at du bryr deg. Jeg går til fastlegen nå en gang i uken men ellers sliter jeg alene med depresjoner som er blitt værre etter selvmordsforsøket. Jeg orker ikke å gå ut av døra lenger.Så det kommer en sykepleier med medisiner til meg en gang i uken, slik at jeg ikke skal gjøre det en gang til.Jeg er helt utslitt og vil helst bare sove. Klarer litt husarbeid, men ellers ingenting.

Klart jeg bryr meg. Alle som sliter med selvmordsproblematikk "føler" jeg litt ekstra for, siden jeg vet hvor jævlig det er.

Så fint at legen din er psykiater og at du går til ham en gang i uka! Fortsett med det!

Og det er helt naturlig at du nå en periode bare vil sove. Det er en veldig vanlig reaksjon, og jeg synes du skal tillate deg det en stund. Det er ikke noe å skamme seg over, det heller! Sov det bort og ut! Solen vil igjen skinne i ditt liv. Bare ta tid til deg selv nå, så vil du komme deg "på beina" igjen! :-)

*Klem*

[rexer]

Først fordi de ikke virker som de skal, nest fordi noen av dem er medisiner for epletikere..

Orker du å fortelle meg hvorfor livet ikke er verd å leve?

Har vært der selv en gang....

Ja det orker jeg. Jeg har slitt siden jeg var 27 år og enda ikke fått hjelp som monner. Målet mitt er å slutte med benzodiapinenen som jo bare dekker over toppen av de indre smertene. deretter må jeg arbeide med traumer fra barndommen.Jeg kommer til å forlange at legen finner en plass til meg fra jul, hvis ikke orker ikke jeg mer.Jeg har også hatt problemer med kjæresten som er alkoholiker, han har behandlet meg som en dritt.Vi var naboer men nå er han heldigvis kastet ut så da blir det lettere iallefall. Innimellom tyr jeg også til alkohol for å holde ut, men det blir jo bare værre. Jeg skal starte i ruspoliklinisk behandling i oktober. Jeg har så mange savn, jeg har ingen familie,ingen barn, ingen mann. Ikke en katt en gang.Når jeg lever så isolert og er så mye syk er det umulig å arbeide.Jeg er egentlig en kreativ person som brenner inne med all energi p.g.a. depresjonen og traumene.Tenker stadig på å ta opp malingen igjen, men det blir ingenting av noenting. Føler jeg står på stedet hvil og at leiligheten er et fengsel.

[rexer]

Klart jeg bryr meg. Alle som sliter med selvmordsproblematikk "føler" jeg litt ekstra for, siden jeg vet hvor jævlig det er.

Så fint at legen din er psykiater og at du går til ham en gang i uka! Fortsett med det!

Og det er helt naturlig at du nå en periode bare vil sove. Det er en veldig vanlig reaksjon, og jeg synes du skal tillate deg det en stund. Det er ikke noe å skamme seg over, det heller! Sov det bort og ut! Solen vil igjen skinne i ditt liv. Bare ta tid til deg selv nå, så vil du komme deg "på beina" igjen! :-)

*Klem*

Det er godt bare å snakke med noen for dette har jeg ikke fortalt til andre enn legen.Jeg prøver å spise og engasjere meg litt mer for hver dag men det er så tungt, det kjennes ut som jeg er et skall, jeg klarer ikke å gråte en gang.

[hidi]

Ja det orker jeg. Jeg har slitt siden jeg var 27 år og enda ikke fått hjelp som monner. Målet mitt er å slutte med benzodiapinenen som jo bare dekker over toppen av de indre smertene. deretter må jeg arbeide med traumer fra barndommen.Jeg kommer til å forlange at legen finner en plass til meg fra jul, hvis ikke orker ikke jeg mer.Jeg har også hatt problemer med kjæresten som er alkoholiker, han har behandlet meg som en dritt.Vi var naboer men nå er han heldigvis kastet ut så da blir det lettere iallefall. Innimellom tyr jeg også til alkohol for å holde ut, men det blir jo bare værre. Jeg skal starte i ruspoliklinisk behandling i oktober. Jeg har så mange savn, jeg har ingen familie,ingen barn, ingen mann. Ikke en katt en gang.Når jeg lever så isolert og er så mye syk er det umulig å arbeide.Jeg er egentlig en kreativ person som brenner inne med all energi p.g.a. depresjonen og traumene.Tenker stadig på å ta opp malingen igjen, men det blir ingenting av noenting. Føler jeg står på stedet hvil og at leiligheten er et fengsel.

Forløbig er du i fengsel. Ditt eget.

Maling er ditt liv, ikke sant, og kommer du til et behandlingssenter, så vil lysten til å male komme tilbake..

Du har ikke familie. Trist, men det er mange som ikke har det. Ikke heng deg opp i det, tenk heller på hvor mange du kan glede med din malerkunst!

Du har et talent som svært få har, bruk det! Selv kan jeg ikke tegne engang, langt mindre male....

Ønsker deg så mye godt! Kanskje jeg en dag kjøper kunst av deg uten å vite at det var deg....

[rexer]

Blir du ikke fulgt opp av lege, eller psykolog?

Du kan da ikke sitte å slite med dette alene!

Jeg blir det nå,først etter forsøket. Men jeg er så isolert. Jeg er jo bare hos legen en gang pr.uke. Skulle gjerne reist en plass på rekonvalesens så jeg slapp å være så isolert, da blir jeg bare værre.

[rexer]

Forløbig er du i fengsel. Ditt eget.

Maling er ditt liv, ikke sant, og kommer du til et behandlingssenter, så vil lysten til å male komme tilbake..

Du har ikke familie. Trist, men det er mange som ikke har det. Ikke heng deg opp i det, tenk heller på hvor mange du kan glede med din malerkunst!

Du har et talent som svært få har, bruk det! Selv kan jeg ikke tegne engang, langt mindre male....

Ønsker deg så mye godt! Kanskje jeg en dag kjøper kunst av deg uten å vite at det var deg....

Ja tenk det! Selvfølgelig er de mange som ikke har kontakt med familien , men det er isolasjonen som er værst.Jeg er et sosialt menneske og har nå holdt meg mye hjemme gjennom de siste tre årene. I friskere perioder reiser jeg bort fra alt, til Tenerife, kanskje vi kunne ta en tur sammen en gang.Jeg trenger en venn som forstår hva det vil si å ha det sånn.Hva sier du til det?

[hidi]

Ja tenk det! Selvfølgelig er de mange som ikke har kontakt med familien , men det er isolasjonen som er værst.Jeg er et sosialt menneske og har nå holdt meg mye hjemme gjennom de siste tre årene. I friskere perioder reiser jeg bort fra alt, til Tenerife, kanskje vi kunne ta en tur sammen en gang.Jeg trenger en venn som forstår hva det vil si å ha det sånn.Hva sier du til det?

Jeg sier at jeg må tenke på det. Kjenner deg ikke, men er heller ikke redd for det ukjente...

I mellomtiden synes jeg du skal male. Mal alle dine erfaringer på din måte!

klem

[Gjest også vært der.]

Ja det orker jeg. Jeg har slitt siden jeg var 27 år og enda ikke fått hjelp som monner. Målet mitt er å slutte med benzodiapinenen som jo bare dekker over toppen av de indre smertene. deretter må jeg arbeide med traumer fra barndommen.Jeg kommer til å forlange at legen finner en plass til meg fra jul, hvis ikke orker ikke jeg mer.Jeg har også hatt problemer med kjæresten som er alkoholiker, han har behandlet meg som en dritt.Vi var naboer men nå er han heldigvis kastet ut så da blir det lettere iallefall. Innimellom tyr jeg også til alkohol for å holde ut, men det blir jo bare værre. Jeg skal starte i ruspoliklinisk behandling i oktober. Jeg har så mange savn, jeg har ingen familie,ingen barn, ingen mann. Ikke en katt en gang.Når jeg lever så isolert og er så mye syk er det umulig å arbeide.Jeg er egentlig en kreativ person som brenner inne med all energi p.g.a. depresjonen og traumene.Tenker stadig på å ta opp malingen igjen, men det blir ingenting av noenting. Føler jeg står på stedet hvil og at leiligheten er et fengsel.

Kanskje kommunen din har en dagbehandlingsenhet du kan gå i, gjennom DPS?

Da får du kommet deg ut og truffet andre mennesker.

Og, hvorfor ikke skaffe deg en liten søt kattunge?