Hva gjør man når...

[Gjest LillemorX - sliter nå]

Alt man føler er tungsinn og tristhet, en stor vond klump i magen som brer seg utover hele kroppen, sånn at det virkelig verker

Ingenting virker mulig lenger, alt ser mørkt ut, drømmer og håp er visket vekk og erstattet med håpløshet, usikkerhet, tvil og en følelse av å ikke ha noe verdi

Man har viktige valg å ta, men ingen av retningene man kan velge, har positive konsekvenser

Man føler man er helt alene i verden

En fremtid er det man frykter mest

Man føler at man ikke lenger orker å takle livets evige problematikk

Ikke engang ungene kan lokke en til å ville se det positive, og ha et ønske om å leve

Alt man klarer å tenke på, er at man helst bare vil dø, og planene om _hvordan_ sirkulerer i hodet døgnet rundt

Døden synes å være det beste svaret på alle spørsmål...

[Orio]

Man ringer fastlegen og ber om time raskt. Får avklart om det er en depresjon, og begynner behandling med medisiner og/eller samtaler.

[Gjest LillemorX - sliter nå]

Man ringer fastlegen og ber om time raskt. Får avklart om det er en depresjon, og begynner behandling med medisiner og/eller samtaler.

Jeg vet at jeg har depresjon, og jeg går til behandling (har gjort det de siste par årene), og jeg er medisinert på medisiner som har fungert bra på meg... Men likevel har jeg det helt for jævlig

[Orio]

Jeg vet at jeg har depresjon, og jeg går til behandling (har gjort det de siste par årene), og jeg er medisinert på medisiner som har fungert bra på meg... Men likevel har jeg det helt for jævlig

Kan du snakke åpent med din behandler? Fortelle hvordan du har det for tiden? Det hender det hjelper. Kanskje du trenger å gå litt oftere en periode? Klarer du å holde ut fra en behandlingstime til den neste? Å bruke den neste timen som en slags "livbøye" så du holder deg flytende.

Konsentrer deg om konkrete, enkle gjøremål. Ikke tenk langt fremover, det virker uansett bare uutholdelig.

Du er deprimert, og får behandling for det. Da har du kanskje vært igjennom perioder som dette tidligere? Det er ofte den beste hjelpen, å vite at det finnes en ende på det.

[Gjest LillemorX - sliter nå]

Kan du snakke åpent med din behandler? Fortelle hvordan du har det for tiden? Det hender det hjelper. Kanskje du trenger å gå litt oftere en periode? Klarer du å holde ut fra en behandlingstime til den neste? Å bruke den neste timen som en slags "livbøye" så du holder deg flytende.

Konsentrer deg om konkrete, enkle gjøremål. Ikke tenk langt fremover, det virker uansett bare uutholdelig.

Du er deprimert, og får behandling for det. Da har du kanskje vært igjennom perioder som dette tidligere? Det er ofte den beste hjelpen, å vite at det finnes en ende på det.

Jeg var hos min behandler senest i dag, går ukentlig. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det, og hun svarte med at hun helst ville sende meg for å snakke med akutt psyk. Noe jeg ikke ønsket, av redsel for å bli innlagt igjen. Alle sier det går over, det blir bra en gang, og at hvis jeg bare klarer å komme over denne fasen, blir alt bedre og enklere. Men jeg klarer ikke å tro på det. Jeg har slitt med depresjon siden før tenårene, og det føles som om gode tider, blir overskygget av dårlige og av og til ekstremt dårlige tider. Det er flere tårer enn smil, og jeg er så sliten. Når skal det bli min tur til å smile igjen? Det kjennes ikke ut som denne evige karusellen tar slutt, og jeg blir bare dårligere og dårligere. Føles ikke ut som om noen kan hjelpe meg. Ikke vil jeg egentlig ha hjelp heller, for alt føles så nytteløst. Jeg klarer ikke mer!

[mariex]

Jeg var hos min behandler senest i dag, går ukentlig. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det, og hun svarte med at hun helst ville sende meg for å snakke med akutt psyk. Noe jeg ikke ønsket, av redsel for å bli innlagt igjen. Alle sier det går over, det blir bra en gang, og at hvis jeg bare klarer å komme over denne fasen, blir alt bedre og enklere. Men jeg klarer ikke å tro på det. Jeg har slitt med depresjon siden før tenårene, og det føles som om gode tider, blir overskygget av dårlige og av og til ekstremt dårlige tider. Det er flere tårer enn smil, og jeg er så sliten. Når skal det bli min tur til å smile igjen? Det kjennes ikke ut som denne evige karusellen tar slutt, og jeg blir bare dårligere og dårligere. Føles ikke ut som om noen kan hjelpe meg. Ikke vil jeg egentlig ha hjelp heller, for alt føles så nytteløst. Jeg klarer ikke mer!

Det er vondt å lese innlegget ditt,og man føler seg så hjelpeløs

Skulle ønske jeg kunne komme med noen forløsende ord, men det eneste jeg kan si er at du ikke må gi opp!

Syns du ikke at det er en ide og bli innlagt? Det kan vel ikke være værre enn slik som du har det nå?

Vennlig hilsen

[Gjest LillemorX - sliter nå]

Det er vondt å lese innlegget ditt,og man føler seg så hjelpeløs

Skulle ønske jeg kunne komme med noen forløsende ord, men det eneste jeg kan si er at du ikke må gi opp!

Syns du ikke at det er en ide og bli innlagt? Det kan vel ikke være værre enn slik som du har det nå?

Vennlig hilsen

Jeg måtte bare få det ut på en eller annen måte... Et av problemene jeg føler kommer ved innleggelse, er at da må jeg bli hjulpe. Og ja, det vil gradvis bli litt bedre med god hjelp. Men nå er jeg så langt nede, at jeg ikke har lyst til å bli hjulpet, jeg vil bare bort fra alt sammen. Det er nemlig ingen fristende fremtid å se frem til...

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre... føler meg fortapt

[mariex]

Jeg måtte bare få det ut på en eller annen måte... Et av problemene jeg føler kommer ved innleggelse, er at da må jeg bli hjulpe. Og ja, det vil gradvis bli litt bedre med god hjelp. Men nå er jeg så langt nede, at jeg ikke har lyst til å bli hjulpet, jeg vil bare bort fra alt sammen. Det er nemlig ingen fristende fremtid å se frem til...

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre... føler meg fortapt

Jeg vet ikke hva jeg skal svare deg.Ord er så fattige.

Men jeg kan bare gjenta: IKKE GI OPP!!

"Det finnes ingen rikdom bortsett fra livet."

Vennlig hilsen

[Gjest Ferri (login funker ikke)]

Hey!

Da hører jeg på musikk jeg elsker, også synger jeg med. Stakkars naboer...

Skulle ønske alle i verden fikk like stort utbytte av det som meg... vet ikke om det er sundt, men det føles i allefall godt og tillate megselv og drømme.

Også begynt og slenge meg på sykkelenen og bare komme bort fra her hjemme, lite pusteromm..

Mens andre dager så er det bare og få seg søvn og ett "nytt" døgn og bryne seg på..

[Gjest hope and dreams]

Tillater meg å svare på innlegget ditt - med håp om å prøve å hjelpe.

Du er ikke alene! Mange har depresjoner, og veldig mange kommer seg ut av dem også. Hvorfor skal ikke du klare det, når andre klarer det?

Du nevner også barn. De bryr seg om deg! Ingen barn vil se sine foreldre triste, og aller helst ikke miste sine foreldre.

Hvis du er overveldet av triste følelser, prøv å fokusere på et spesifikt problem om gangen og takle det. Enten takle det fysisk - eller takle det mentalt. Finn en annen måte å betrakte problemet enn du gjør nå.

Det er vanskelig, men se forbi situsjonen slik den er nå. Håp og muligheter ligger der og venter på at du skal ta dem!

Hvis du vil gi mer informasjon om din livssituasjon her, så vil jeg gjerne høre.

Vennlig hilsen meg

[Orio]

Jeg måtte bare få det ut på en eller annen måte... Et av problemene jeg føler kommer ved innleggelse, er at da må jeg bli hjulpe. Og ja, det vil gradvis bli litt bedre med god hjelp. Men nå er jeg så langt nede, at jeg ikke har lyst til å bli hjulpet, jeg vil bare bort fra alt sammen. Det er nemlig ingen fristende fremtid å se frem til...

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre... føler meg fortapt

Hvordan har du det i kveld? Håper du har det litt bedre enn i går.

[Gjest LillemorX - sliter nå]

Hvordan har du det i kveld? Håper du har det litt bedre enn i går.

Jo...takk. Jeg tror det er bittelitt bedre i kveld. Merkelig hvor humører skifter fra dag til dag. I morgen sitter jeg kanskje med dødsønsket igjen, og dagen etter, tror jeg at jeg kan komme over dette.

Kanskje utfordringen blir å holde seg i skinnet på de aller dårligste dagene, og stritte for livet mot de sterke kreftene som vil gjøre noe dumt...

Kanskje jeg rett og slett er for mye alene... når jeg ikke treffer venner eller familie, og ungene er hos faren sin.

Huff... Men jeg takker uansett for svarene jeg har fått. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi opp.

Takk!

Et lite smil fra

[mariex]

Jo...takk. Jeg tror det er bittelitt bedre i kveld. Merkelig hvor humører skifter fra dag til dag. I morgen sitter jeg kanskje med dødsønsket igjen, og dagen etter, tror jeg at jeg kan komme over dette.

Kanskje utfordringen blir å holde seg i skinnet på de aller dårligste dagene, og stritte for livet mot de sterke kreftene som vil gjøre noe dumt...

Kanskje jeg rett og slett er for mye alene... når jeg ikke treffer venner eller familie, og ungene er hos faren sin.

Huff... Men jeg takker uansett for svarene jeg har fått. Jeg skal gjøre mitt beste for å ikke gi opp.

Takk!

Et lite smil fra

Så bra at du føler deg bedre! Tror nok du har rett i at du må kjempe mot de destruktive tankene alt du kan når du har det som værst.Hvis du klarer å fokusere på at det vil bli bedre,er du kommet godt i gang.

Vennlig hilsen