Bør jeg oppsøke hjelp?

[*worrii*]

Jeg er ei jente på 24 år som lurer på om jeg lider av depressjon..

- har til tider svært lav selvtillit, føler ofte at jeg ikke strekker til/er god nok

- har humørsvingninger

- er veldig følsom - kan få gråteanfall som kan vare opp til et par timer

- er sliten/mangler energi

- mangler initiativ, ser til tider ikke meningen med livet

Alt dette kommer i perioder. Jeg kan f.ex ha det helt supert en ukes tid, for så å knekke helt sammen- og da er jeg i kjelleren en par dager.

Humørsvingningene har jeg hatt med meg i større eller mindre grad siden puberteten. Forskjellen fra da og nå, er at jeg ikke har den kontrollen på det lenger som jeg tidligere hadde. De øvrige problemene jeg nevner, har dukket opp i løpet av det siste året- fra jeg fikk samboer. (Det hendte selvfølgelig at jeg var nedfor før og, men ikke no mer enn hva som er normalt.) Samboeren min er en fantastisk person på mange måter, og vi har det veldig fint i perioder. Men i blant forstår jeg han ikke.. Han legger ofte skylden på meg hvis vi krangler (JEG er ustabil, JEG overreagerer, JEG kjefter, JEG angriper verbalt, JEG skal alltid ha ting på MIN måte)- mens selv føler jeg at jeg tar opp ting på en rolig måte,- og de gangene jeg "kjefter" er det fordi jeg blir frustrert fordi jeg ikke når igjennom til han. I tillegg kan han "straffe" meg etter en krangel,- ex ikke ta tlf, ikke si et ord på flere timer når vi er i samme rom. Det fører til at jeg blir ekstremt frustrert, redd, får gråteanfall og angstreaksjoner. Han har innrømmet selv at han i blant gjør dette nettopp fordi han vet det psyker meg ut.. Jeg er ofte plaget med dårlig samvittighet, fordi han får meg til å føle at alt er min skyld. Det er alltid jeg som må gi meg og være den som kommer krypende for å si unnskyld (selv om det er han som slylder meg en unnskyldning..). Jeg gir meg bare for å bryte isen, jeg orker ikke stillheten- og han "vinner" igjen.. Han vil skjelden innrømme feil, og sier helst ikke unnskyld.. (selv om dette har bedret seg litt). (Selv ser han det selvfølgelig ikke på denne måten..) Det jeg ofte tenker på er: er det MIN skyld at vi i blant har det så vanskelig? Eller er det forholdet (kombinasjonen han-meg) som gjør meg "syk"?

Vi hadde et par uker fra hverandre i mai `06, men vi kom sammen igjen. Etter en liten pause var alt veldig bra veldig lenge.. Men nå er jeg igjen frustrert og forvirret.. Jeg vil så gjerne være med han, bygge et liv med han,- men burde jeg?? Jeg vet ikke om jeg vil klare å gå fra han..

Hilsen

[Gjest melmøll]

Jeg synes ikke samboeren din høres så grei ut å leve med, han må innse at dere er to om forholdet. Jeg synes også det er stygt av han å ignorere deg for å psyke deg ut/for å "vinne". Som partnere bør dere jobbe sammen, ikke mot hverandre. Jeg synes absolutt du skal oppsøke hjelp