Deprimert, angst og fobi

[Gjest Sliten småbarnsmor]

Jeg har i noen måneder vært deprimert, hatt angst og fobi. Jeg har vært i kontakt med lege og legen nevnte kognitiv terapi. Jeg har prøvd å gjøre de negative tankene om til postive, men det går ikke.

Jeg skulle gjerne trengt litt hjelp fra fagfolk, men jeg har ikke litt peiling på hvordan jeg skal få det til.

Mannen min er den som bringer inntekten inn i hjemmet, for jeg har ikke jobb enda. I tillegg har vi små barn.

Han er ikke særlig begeistret for verken medisin eller psykolog, for det koster penger. Og en god del penger etter hva jeg har fått opplyst.

Og videre så kan det jo hende at en må ha hjelp av dette i lang tid og det har ikke jeg råd til.

Han sier at jeg må bare komme over det og trå til når det gjelder det jeg har fobi for. Jeg har prøvd og forklare han at livet mitt ble snudd opp ned den dagen jeg fikk depresjonen, angsten og fobien slengt i fanget på meg og jeg trenger hjelp.

Men når det gjelder det økonomiske, så har han sagt det klart at vi har ikke råd.

Og det vet jeg. Hvis jeg vil ha hjelp fra f eks psykolog, så må jeg få meg en jobb, sånn at jeg kan tjene penger og få den hjelpen jeg trenger.

Vi har ikke et øre å avse etter at alle utgifter er betalt. Vi har det tøft økonomisk for tiden også.

Jeg er ikke den samme personen jeg var for noen måneder siden. Den personen er borte. Jeg orker ingenting og er tiltaksløs. Men hjelp kan jeg ikke få. Jeg har ingen rettigheter i det hele tatt når det gjelder noenting.

Trygdekontoret kommer ikke til å hjelpe meg og sosialkontoret kommer til å si at det er samboers ansvar og forsørge meg og betale eventuelle medisiner/psykologhjelp.

Men vi har jo ikke råd til det, så det hjelper lite.....Jeg fikk tips om å kontakte trygdekontoret og sosialkontoret, men jeg vet at det er bortkastet tid.

I forbindelse med dette så har følelsen av å være alene blitt forsterket. Skal samboer reise vekk i forbindelse med jobb, så takler jeg det ikke og han skal bort med jobben på reise om et par uker og jeg gruer meg allerede, for jeg vil overhodet ikke være alene. Jeg føler meg rett og slett ikke trygg uten han. Det går greit når han går på jobb om dagene, men da kommer han hjem igjen på ettermiddagen. Det er nettene som er verst når han er borte......

Jeg kan ikke snu meg til familien på min eller hans side. Svigermor kommer bare til å fnyse av meg og si at jeg må bare lære meg å leve med det og å komme over det.

Det er bare sånn hun er. Hun har ikke evne til å se verden fra en annen vinkel, for hun er sånn og sånn og dermed så er verden også sånn og sånn.

Og min familie kommer vel neppe til å se på det på en annerledes måte. Uansett så kan jeg ikke få hjelp fra dem, iallefall ikke på den økonomiske måten.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å prøve å fjerne "problemene" selv går ikke i det hele tatt. På bare et par uker har det blitt litt verre og jeg føler at jeg snart får et nervøst sammenbrudd.

Eller kanskje det var det jeg fikk for noen måneder siden og jeg tolker det som panikkangst eller angstanfall...Jeg vet ikke....

Men en ting er sikkert......jeg har ikke vært den samme personen siden og livet mitt ble snudd på hodet....

Jeg vet ikke hva som har ført til dette. Det kan være økonomiske problemer, kranglete barn, at jeg har følt meg sliten og trøtt lenge osv.

Jeg antar at jeg har samboers støtte, bare ikke på den måten jeg forventet. Han kan iallefall ikke hjelpe til økonomisk, for han er den som forsørger oss og alle pengene går med i det store sluket.

Så hva gjør man da?

[Gjest Soumi]

Egenandel på psykolog er 1560,-. Slikt SKAL man ta seg råd til, mannen din har ikke peil på hva han prater om. Han høres noe innsnevra og overfladisk ut.

Dog er han sikkert fortvila pga din helsesituasjon, men likevel. Litt press på deg ang jobbsøkning er kanskje det han prøver på, og det KAN jo også hjelpe på depresjonen, at du får bedre selvfortroende etc?

[Gjest Sliten småbarnsmor]

Egenandel på psykolog er 1560,-. Slikt SKAL man ta seg råd til, mannen din har ikke peil på hva han prater om. Han høres noe innsnevra og overfladisk ut.

Dog er han sikkert fortvila pga din helsesituasjon, men likevel. Litt press på deg ang jobbsøkning er kanskje det han prøver på, og det KAN jo også hjelpe på depresjonen, at du får bedre selvfortroende etc?

Problemet er at vi har overhodet ikke råd til det. Vi har så det går akkurat rundt, det er det som er problemet.

Så å ta 1200/1800,-, for å gå til psykolog 2-3 ganger i mnd gjør at budsjettet vårt går rett vest bokstavelig talt.

Og jeg tror ikke problemet kommer til å gå vekk så snart jeg får meg jobb og kommer meg ut av huset litt. Det er ikke den type problem.

For selv om vi kanskje får litt romsligere økonomi akkurat da, så er vi 3 steg tilbake i februar da det jeg tjener hvis jeg har en eventuell jobb dekker tapet av kontantstøtten som forsvinner i Februar.

Da er vi rett tilbake hvor vi er i dag.

[frosken]

Det er fastlegen som bør hjelpe deg med å vurdere hva som er adekvat behandling for dine vansker, og dersom fastlegen anbefaler kognitiv terapi bør ikke din mann forsøke å hindre deg fra å prøve dette.

Det er også fastlegen som må henvise deg til behandling hos spesialist (enten psykolog eller psykiater). Du betaler kun en egenandel på ca 1600 kroner i året, og i dette beløpet regnes også egenbetaling hos fastlegen og medisiner på blå resept.

Dersom din ektefelle er negativ til et behandlingsopplegg, kan det være en ide at dere begge har en samtale med fastlegen om dette.

[Gjest Soumi]

Problemet er at vi har overhodet ikke råd til det. Vi har så det går akkurat rundt, det er det som er problemet.

Så å ta 1200/1800,-, for å gå til psykolog 2-3 ganger i mnd gjør at budsjettet vårt går rett vest bokstavelig talt.

Og jeg tror ikke problemet kommer til å gå vekk så snart jeg får meg jobb og kommer meg ut av huset litt. Det er ikke den type problem.

For selv om vi kanskje får litt romsligere økonomi akkurat da, så er vi 3 steg tilbake i februar da det jeg tjener hvis jeg har en eventuell jobb dekker tapet av kontantstøtten som forsvinner i Februar.

Da er vi rett tilbake hvor vi er i dag.

Ok.. Håper det ordner seg for deg på en eller annen måte!

Klem

[Gjest Sliten småbarnsmor]

Det er fastlegen som bør hjelpe deg med å vurdere hva som er adekvat behandling for dine vansker, og dersom fastlegen anbefaler kognitiv terapi bør ikke din mann forsøke å hindre deg fra å prøve dette.

Det er også fastlegen som må henvise deg til behandling hos spesialist (enten psykolog eller psykiater). Du betaler kun en egenandel på ca 1600 kroner i året, og i dette beløpet regnes også egenbetaling hos fastlegen og medisiner på blå resept.

Dersom din ektefelle er negativ til et behandlingsopplegg, kan det være en ide at dere begge har en samtale med fastlegen om dette.

Det er økonomien som hindrer meg i å kunne gjøre det. Det er ventetid hos offentlige psykologer og da må jeg gå til en privat i mellomtiden. Og det koster for mye, rett og slett.

Og hvis jeg får tilbud om medisin som koster opp til 1000-1500,-, så er det også for mye.

Vi har ikke råd til noe behandling av meg i det hele tatt.....Jeg aner ikke hvor vi skal ta pengene fra hvis det kommer til stykket...

Det er ikke bare for oss å betale en privat psykolog 600,- 2-3 ganger i mnd eller betale 1000,- eller mer for medisin hver mnd.

Vi har så det går akkurat rundt, men nå for tiden så sliter vi litt økonomisk og vi klarer ikke flere utgifter

( psykolog, medisin ). Da får vi det enda verre økonomisk.

[Gjest skal]

Det er økonomien som hindrer meg i å kunne gjøre det. Det er ventetid hos offentlige psykologer og da må jeg gå til en privat i mellomtiden. Og det koster for mye, rett og slett.

Og hvis jeg får tilbud om medisin som koster opp til 1000-1500,-, så er det også for mye.

Vi har ikke råd til noe behandling av meg i det hele tatt.....Jeg aner ikke hvor vi skal ta pengene fra hvis det kommer til stykket...

Det er ikke bare for oss å betale en privat psykolog 600,- 2-3 ganger i mnd eller betale 1000,- eller mer for medisin hver mnd.

Vi har så det går akkurat rundt, men nå for tiden så sliter vi litt økonomisk og vi klarer ikke flere utgifter

( psykolog, medisin ). Da får vi det enda verre økonomisk.

Skjønner at dette er kjempevanskelig, men funker ikke helt sånn! Medisinene koster ikke så mye. Husker ikke helt hva det koster, for lenge siden jeg fikk frikort, men tror ikke det maks noen hundrelapper for noen mnd tror jeg. Og privat psyk er det nok vanskelig å få råd til, så du må nok vent i kø, ev. få et tilbud på DPS.

Og legebesøk, medisiner og psykolog koster ikke mer enn 1560,- til sammen. Så får man frikort og da betaler du ikke mer før jul. Så blir det samme leksen etter nyttår. betale for alt frem til grensen og så betaler man ikke mer det året. Har ikke noe problem med å se at det er en tung utgift for en stresset økonomi, men jeg tror dere må prøve å finne råd til det.

Lykke til

[frosken]

Det er økonomien som hindrer meg i å kunne gjøre det. Det er ventetid hos offentlige psykologer og da må jeg gå til en privat i mellomtiden. Og det koster for mye, rett og slett.

Og hvis jeg får tilbud om medisin som koster opp til 1000-1500,-, så er det også for mye.

Vi har ikke råd til noe behandling av meg i det hele tatt.....Jeg aner ikke hvor vi skal ta pengene fra hvis det kommer til stykket...

Det er ikke bare for oss å betale en privat psykolog 600,- 2-3 ganger i mnd eller betale 1000,- eller mer for medisin hver mnd.

Vi har så det går akkurat rundt, men nå for tiden så sliter vi litt økonomisk og vi klarer ikke flere utgifter

( psykolog, medisin ). Da får vi det enda verre økonomisk.

Fastlegen bør henvise deg til psykolog. Kanskje må du vente en god stund på å komme til behandling, men det bør ikke stoppe deg fra å bli henvist.

De fleste medikamenter som brukes innen psykiatrien fås på blå resept.

Selv om økonomien er dårlig, bør dere klare å finansiere en egenandel på ca 1600 kroner på årsbasis.

Ta tak i problemene dine dersom du ønsker endring.