Redd for spøkelser

[Gjest Hans mor]

Sjuåringen min har i lengre tid vært redd for spøkelser, i hvertfall i et år.

Han er kun redd for dette i 2 etg. her vi bor. Der har vi soveværelser og bad. Han vil ikke gå der alene men han gjør det når jeg sier han skal. Han vil heller aldri være på rommet sitt å leke alene men det går greit når jeg legger ham og leser for ham en stund.

Jeg trodde dette var noe som ville gå over men ser ikke ut som det skjer så lett. Harprøvd å snakke flere ganger med ham om det men da sier han ikke så mye. Å oppsøke psykolog for det synes jeg føles litt overdrevet. Han har jo ikke noe annet som plager ham.

Men jeg trenger noen kloke råd for hvordan jeg kan hjelpe ham.

[Gjest Tristana]

Hei.

Man skal hvertfall ta barnets "fantasier" på alvor.

Har du prøvd å snakke konkret med barnet ditt om det?

Hva det er som gjør ham redd?

Om han har sett noe rart?

Hvilken grunn han har til å være skremt?

Viktig å bekrefte for barn at man forstår frykten og følelsen deres.

Ikke snakke i en "det finnes ikke spøkelser"-tone, eller med en sånn holdning.

For det er viktig at man tror på det barn sier.

Du kan jo også si at spøkelser ikke er farlige.

For hvis de finnes tror jeg ikke de er det.

Vanskelig tema dette, og det kan hende mine råd er helt feil.

Håper du får flere svar.

Lykke til :-)

[Gjest Hans mor]

Hei.

Man skal hvertfall ta barnets "fantasier" på alvor.

Har du prøvd å snakke konkret med barnet ditt om det?

Hva det er som gjør ham redd?

Om han har sett noe rart?

Hvilken grunn han har til å være skremt?

Viktig å bekrefte for barn at man forstår frykten og følelsen deres.

Ikke snakke i en "det finnes ikke spøkelser"-tone, eller med en sånn holdning.

For det er viktig at man tror på det barn sier.

Du kan jo også si at spøkelser ikke er farlige.

For hvis de finnes tror jeg ikke de er det.

Vanskelig tema dette, og det kan hende mine råd er helt feil.

Håper du får flere svar.

Lykke til :-)

Får ikke mye ut av ham når jeg snakker med ham. Men han har sagt at han har en kamerat som liker å snakke om monster og det liker ikke min sønn. Han hadde blitt så sint på ham en gang for det at han hadde slått kameraten.

Husker jeg og en veninne var tankeløse og snakket om åndenes makt som går på tv. norge, for lenge siden. Er redd han kanskje kan ha overhørt noe, men jeg vet ikke.

[Gjest Tristana]

Får ikke mye ut av ham når jeg snakker med ham. Men han har sagt at han har en kamerat som liker å snakke om monster og det liker ikke min sønn. Han hadde blitt så sint på ham en gang for det at han hadde slått kameraten.

Husker jeg og en veninne var tankeløse og snakket om åndenes makt som går på tv. norge, for lenge siden. Er redd han kanskje kan ha overhørt noe, men jeg vet ikke.

Ja, barn tenker mye over det de hører...og ser på TV.

Så viktig å passe på hva man sier høyt når barn er i nærheten.

Meget sannsynlig at barnet ditt er blitt skremt av hva andre sier.

Barn har jo en tendens til å skremme hverandre opp.

Hvertfall viktig å forklare dem forskjellen på TV/film og virkeligheten.

Vet det er en vanskelig oppgave, jeg er selv mor.

[Gjest Ferri2]

Har en søster som skremte meg endel når vi vare mindre, var ganske så redd for og gå i trappa fra 1'etg til 2' husker jeg. Varte leeeenge, og synes fortsatt det er litt, ja, fantasien er i orden

Hadde fått se på Haisommer, og poltergeist og masse sånt, så også det hjalp jo på fantasien min akuratt

Har noen malerier i den trappen, og innbilte meg at menneskene i bildene muligens kunne flytte på seg!! så det var skummelt ;p

Meeen, det gikk over, og det kommer sikkert til og gå over for sønnen din også.

Husker jeg syntes det var kjempe greit når jeg var liten at noen kunne være i nærheten når jeg gikk opp og ned den trappa

Det var ikke no gøy og være redd

Er et problem da egentlig?

Det kommer jo til og gå bort etterhvert. Det er jo ikke sikkert at han tror på spøkelser, men at det bare føles ubehagelig og at det er en grei måte og forklare det på. "At det er noen der.."

Tror det var sånn for meg, jeg hadde ikke noe problem med og skille på film/virkelighet etc, men var litt redd alikavel

Meeen, ikke at jeg vet..

[Gjest Ferri2]

Har en søster som skremte meg endel når vi vare mindre, var ganske så redd for og gå i trappa fra 1'etg til 2' husker jeg. Varte leeeenge, og synes fortsatt det er litt, ja, fantasien er i orden

Hadde fått se på Haisommer, og poltergeist og masse sånt, så også det hjalp jo på fantasien min akuratt

Har noen malerier i den trappen, og innbilte meg at menneskene i bildene muligens kunne flytte på seg!! så det var skummelt ;p

Meeen, det gikk over, og det kommer sikkert til og gå over for sønnen din også.

Husker jeg syntes det var kjempe greit når jeg var liten at noen kunne være i nærheten når jeg gikk opp og ned den trappa

Det var ikke no gøy og være redd

Er et problem da egentlig?

Det kommer jo til og gå bort etterhvert. Det er jo ikke sikkert at han tror på spøkelser, men at det bare føles ubehagelig og at det er en grei måte og forklare det på. "At det er noen der.."

Tror det var sånn for meg, jeg hadde ikke noe problem med og skille på film/virkelighet etc, men var litt redd alikavel

Meeen, ikke at jeg vet..

N/T