blir ikke forstått

[snurr1365381030]

idag sa psykepleier at hun må kontakte barneverner.

jeg har ei jente på seks år som jeg forguder over allt på denne jord..

men det er sånn at jeg har det fryktelig tungt med meg selv til tider.

men dette har aldri gått utover min datter....

hvordan kan noen vurdere meg som mor om de aldri har møtt min datter..

jeg forsømmer ikke mitt barn selv om jeg er syk..

hvorfor kan hun ikke stole på meg når jeg sier at vi fungerer bra?

kan jeg nekte å samarbeide med barnevernet? hadde jeg virkelig følt at jeg trengte hjelp så ville jeg være den første til å si i fra.. mitt høyeste ønske er jo at mitt barn skal ha det bra...

oppgitt

[rose23]

Ja, du kan nekte å samarbeide med barnevernet. Gir du dem fingeren, så kan de ta hele hånden. Jeg vil råde dem til å ta et møte der du forklarer at problemene dine ikke rammer datteren din, og at du ikke ønsker noe kontakt med dem. Begynner de å trenge seg på, så skaff deg en advokat og la all informasjon gå via advokaten. Men da må du være sikker på at datteren din har det så bra som hun fortjener, og at at hun får være et barn og slipper å vise ansvar og omsorg ovenfor deg.

[Gjest ingen tyv]

Jeg vil anbefale å SAMARBEIDE med barnevernet. Jeg tror barnevernet er kommet i negativt lys på grunn av media. Det er ikke alltid slik at når barnevernet er innblanda, så tar de ifra en barna. De kan brukes som en støtte. La dem HJELPE deg. SNAKK med dem. BRUK dem. HØR hva de kan tilby. Kanskje kan du få litt avlastning. Kanskje kan det være godt for deg, litt tid til å hente deg inn. Ikke fordi du ikke klarer å ta deg av barnet, men kanskje det kan gjøre dere godt.

Lykke til

[Gjest amparro...]

Jeg har selv jobbet mange år i barnevernet og jeg anbefaler deg å samarbeide. Jeg har selv hatt et kjempefint samarbeid med mange foreldre med psykiske problemer.

Målet til barnevernet er ikke å forsøke å "ta barnet i fra deg". Det aller beste for barnet er å vokse opp hos deg, så sant du ikke er for syk.

Jeg har jobbet med mødre med alvorlige psykoser og de kan ikke ta vare på barnet i denne perioden. Dette er også noe de selv skjønner når de har blitt "bedre" og har fått god hjelp.

Jeg har selv slitt psykisk og vet hvordan dette er. Jeg har også barn.

Jeg reagerer på det rose23 skriver. Jeg synes ikke du burde lytte til hennes råd. Ta gjerne med deg en advokat, men det tror jeg neppe du trenger. De fleste advokater i barnevernsaker oppfordrer sine klienter til å samarbeide og få hjelp, hvis de trenger det. Ingen ønsker en slik dialog som rose23 beskriver.

[maire]

Jeg har slitt mye med meg selv opp igjennom årene, og det har nok, om ikke skadet barna mine, påvirket dem ganske mye. Jeg ville ikke samarbeide med barnevernet, var vettskremt ved tanken. I stedet overlot jeg omsorgen for barna til faren og flyttet.

I ettertid, da jeg ble frisk, innså jeg at jeg og familien hadde trengt hjelpen som jeg avslo. Men, det gikk i hvert fall bra med barna mine fordi de fikk vokse opp hos pappaen sin, en utrolig stødig og nærværende far.

Barnevernets oppgave er primært og sikre barna, men de ivaretar også foreldrene. Så la dem få en sjanse? I hvert fall om du ikke har noen veldig stødige og solide voksne i familien/vennekretsen som kan være der for dere i de tyngste periodene.