Reaksjoner ved kronisk sykt barn.

[Gjest fjenin]

Hei,

sønnen vår på 8 år fikk konstatert diabetes type 1 for 3 uker siden. Han kan ikke sette sprøyter selv (6 til dagen) og vi må hele tiden være der for ham.

Han måtte være 14 dager på sykehuset og fikk permisjon 1 natt hjemme etter 1 uke. Denne dagen fikk jeg en sterk reaksjon, jeg gråt og gråt, trodde jeg skulle brekke meg bare av å se på alle sprøytene og medisinene. Jeg ble redd for alt, hvordan forholdet til mannen min skulle bli nå (skulle vi bare tenke på sykdom), hvordan ville vi klare dette ansvaret alene, hva med skolen osv. Det som også var slitsomt, var at vi måtte være så utrolig positive på sønnen vårs vegne- når jeg helst vil springe og gjemme meg. Mannen min har ikke hatt en slik sterk reaksjon.

Nå har det gått 2 uker siden denne reaksjonen, men fremdeles føler jeg at jeg ikke er helt i balanse. Jeg føler meg så matt og kraftløs, orker ikke tanken på hagearbeid og husarbeid. Jeg prøvde å komme inn i rutinen med å gå på aerobic igjen, men midt i timen kjente jeg meg på gråten og følte jeg hadde ingen krefter.

Jeg har også mistet interessen av hvordan jeg ser ut- det er liksom blitt så uviktig. Jeg går også og bekymrer meg for forholdet, har jo lest at foreldre med kronisk syke barn blir fortere skilt. Det er også problemer med å få barnevakt, folk vegrer seg for dette ansvaret. Gutten vår vegrer seg også for at andre skal hjelpe ham enn mamma og pappa. Føler hele livet vårt er snudd på hodet. Vi hadde en frisk gutt, nå har vi en syk som aldri vil bli frisk.

Er dette normale reaksjoner fra meg? Hvorfor føler jeg med så matt og kraftløs?

I tillegg må jeg nevne at jeg fra før av sliter med angst og panikkanfall. Jeg har mye av angst i slekten, og jeg bruker Efexor. Jeg katastrofetenker og tror jo at dette aldri blir bedre.

[Gjest søsteren hans]

Hei!

Fikk så lyst å skrive noen ord til deg - ikke i forbindelse med reaksjonene dine, som jeg vil tro ikke er uvanlige men høres ut som noe du kanskje trenger hjelp til å komme igjennom. De kan nok andre svare deg bedre på.

Men fordi jeg har vokst opp med en lillebror med diabetes.Den første tiden var tøff for alle innvolverte og det kom tøffe perioder siden, bl.a i puberteten. Men - i det store og det hele var han en frisk gutt som alle andre. Sprøyter, blodsukkermåling og mattilpassingen ble rutine, som tannpus og annet man må gjøre.

Han var frisk på alle måter. Nå er han voken, gift og pappa. Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg hæ; er man kronisk syk når man har diabetes? Og ja, man er jo det. men har bare blitt så vant til at det ikke er noe man tenker på, en del av hverdagen. Min bror er jo ikke syk!

Skjønner at du ikke tenker sånn nå, det gjorde ikke vi den gangen han ble syk heller. Men det blir mye lettere etterhvert! Klart det har sine vanskelige sider, men barn med diabetes er stort sett friske, de bare trenger å få tilført insulin.

Du har en frisk gutt, det eneste han mangler er evnen til å produsere innsulin.

Lykke til! Hilsen

[Orio]

Det er ikke rart at du reagerer som du gjør. Å få en kronisk sykdom er et sjokk. Diabetes 1, som din sønn har fått, er riktignok en alvorlig sykdom, men den er enkel å behandle og vil etter hvert ikke gripe så veldig inn i hverdagen deres. Sprøyter og blodsukkermåling vil etter hvert bli rutiner, noe sønnen deres vil klare selv etter en stund.

Dere har nå visst om sykdommen tre uker, to av dem var han på sykehus. Det er ikke rart at sønnen deres ikke vil at andre enn mamma og pappa skal hjelpe ham. Dette er jo veldig nytt for ham også. Ta det med barnevakt med ro en stund. Det er vel ikke noe dere trenger å stresse med den nærmeste tiden? Husk at dette vil bedre seg etter hvert.

Det beste rådet jeg kan gi dere er nok å ta kontakt med diabetikerforbundet. Der kan dere få mye informasjon, og de arrangerer også sommerleire for barn med diabetes. Det kan kanskje være en god ide for dere etter hvert? Og skaff dere all den informasjonen dere kan få tak i. Kunnskap er i slike tilfeller det beste middel mot angst. Hvis du samtidig klarer å ha i bakhodet at angstproblemene gjør at du lett tenker katastrofetanker, og at de faktisk sjelden slår til, er du kommet et godt stykke på vei.

Hvis dere tar tiden til hjelp, vil dette ordne seg. Det vil fortsatt være hensyn dere må ta, og dukke opp nye utfordringer, men det vil ikke lenger føles som verdens undergang.