Får ikke sove og nakkemusklene stivner..

[Gjest liten løve]

Jeg har så mye å tenke på for tiden. Har så mange bekymringer. Er bekymret av natur.Jeg værer katastrofer overalt.

Jeg biter tennene sammen og ikke i ordets positive betydning. Nakken stivner og jeg klarer ikke lengre å snu hodet, verken til høyre eller venstre.

Går i behandlingen og gjør fremskritt. Prøver å få omsatt fremskritt i terapien ting i praksis i "real life". Det går, men det tar tid.

Å være syk er vondt og i seg selv tøft, men det å jobbe seg friskere er søren meg mye tøffere. På en anne måte da selvfølgelig.

Det er skummelt å låse opp "døra" til ett godt liv når man aldri i hele sitt liv har hatt nettopp det. Det kjente er vondt, og det er trygt. Det som man aldri har kjent på er skummelt uansett om det er godt eller vondt.

Prøver å låse opp. Prøver å tørre det. Men så er det det med å ta det i ett tempo som ikke er for sakte, men heller ikke for fort. Når bekymringene knyter seg i nakken og spiser om nettene så er veien tilbake til dårlig kort. Og så må jeg begynne på nytt, enda en gang.

Ved siden av det harde arbeidet for ett bedre liv så kommer hverdagen og dens bekymringer. Jeg tror ikke jeg har noe større bekymringsgrunnlag enn folk flest. Men jeg har flere bekymringer fordi jeg bekymrer meg uten grunn. Og jeg klarer ikke å slutte. Arg! Har liksom lært igjennom livets (barndommens) skole at alt gir grunn til bekymring.

Å ta litt lettere på ting og ikke male fanden på veggen før han er her vil nok bli min tøffeste kamp.

Jeg er dønn sliten, og skal snart inn på sykehus å hvile. Dritt at jeg sliter så mye at det er nødvendig. Men takk Gud for at jeg får tilbud om det. Får litt dårlig samvittighet ovenfor andre fordi jeg får ett sånt tilbud. Men prøver å tenke at jeg får det, uavhengig av andres tilbud, fordi min behandler mener at det gagner meg.

Godt å få skrive av meg litt. Må skru av dataen og skynde meg litt. Selv i sykemeldte liv er det plikter som kaller