Er det sosial akseptabelt å si det?

[Gjest Aviaana]

Så en britisk dokumentar i går om barn og unge med Prader Willi syndrom. Det er en gentisk sykdom hvor barna spiser seg til døde, da de ikke har noen metthetsfølelse og går med sultfølelse 24 timer i døgnet.I tillegg har disse barna lærevansker og sliter med ukontrollerbare sinneanfall.

Familiene til disse barna levde med låste kjøleskap og og konstant overvåking av hva barna fikk i seg til enhver tid og måtte hamle opp med dem når raserianfallene deres bygde seg opp.

En av mødrene sa " egentlig skulle jeg ønske at hun døde da hun var liten, da hadde vi sluppet å gå gjennom dette.

Er det akseptabelt å gi uttrykk for slike følelser i dag?. Eller er det fortsatt tabu å si det høyt?.

[sammfunnskritiker]

Jeg syns det er helt akseptabelt, og har ikke problemer med at foreldre uttrykker følelser. Kan ikke skjønne hvorfor dette skulle være tabu i dag.

[Prozak]

"En av mødrene sa " egentlig skulle jeg ønske at hun døde da hun var liten, da hadde vi sluppet å gå gjennom dette."

Hun sa faktisk ikke det. Hun sa at hun hadde ønsket det, men at hun ikke gjorde det nå lenger. Det er litt forskjell på å innrømme at man _har_ tenkt slike tanker, og at man fortsatt gjør det.

"..........................................."

[Mary Poppins]

Som Prozak sier så var det faktisk ikke helt det hun sa. Og jeg synes det bør være lov til å innrømme noe sånt.

[Gjest Aviaana]

"En av mødrene sa " egentlig skulle jeg ønske at hun døde da hun var liten, da hadde vi sluppet å gå gjennom dette."

Hun sa faktisk ikke det. Hun sa at hun hadde ønsket det, men at hun ikke gjorde det nå lenger. Det er litt forskjell på å innrømme at man _har_ tenkt slike tanker, og at man fortsatt gjør det.

"..........................................."

Da har nok jeg gjort en feiltolkning her, men hvis moren likevel sa det jeg først trodde hun sa.

Er det også like akseptabelt?. Og hvordan blir slike utsagt mottatt hos sosialrådgiverne?.

[Gjest mij]

Da har nok jeg gjort en feiltolkning her, men hvis moren likevel sa det jeg først trodde hun sa.

Er det også like akseptabelt?. Og hvordan blir slike utsagt mottatt hos sosialrådgiverne?.

Jeg ville tenkt at en slik uttalelse kom i desperat fortvilelse, og ville hatt respekt for at hun turte å uttrykke seg så direkte. Samtidig.. om det virkelig _hadde_ vært dette hun sa, burde hun overhodet ikke gjort det på TV. Barnet må aldri få vite at moren har slike tanker, og dermed burde hun passet seg for hva hun sa i sosiale sammenhenger. Holde det innenfor rammer av profesjonelle behandlere.

[Prozak]

Da har nok jeg gjort en feiltolkning her, men hvis moren likevel sa det jeg først trodde hun sa.

Er det også like akseptabelt?. Og hvordan blir slike utsagt mottatt hos sosialrådgiverne?.

Jeg oppfattet dette som et helt forståelig, ærlig utsagn. Disse ungene var jo noen helvetes monstre - helt fullstendig ufyselige og jævlige. Så at selv en mor får slike tanker har jeg full forståelse for, og jeg tror ikke det er unaturlig på noen måte.

"........................................."

[Gjest Aviaana]

Jeg oppfattet dette som et helt forståelig, ærlig utsagn. Disse ungene var jo noen helvetes monstre - helt fullstendig ufyselige og jævlige. Så at selv en mor får slike tanker har jeg full forståelse for, og jeg tror ikke det er unaturlig på noen måte.

"........................................."

Jeg ville også hatt den største forståelse ovenfor foreldre som sa dette, med mindre de sa det på tv så barna kunne høre det da. Som et familiemedlem sa det" det er som å ha et villdyr i huset". Aner ikke når den dreper eller knuser kjøleskapet.

[Sofline]

Jeg kan godt forstå uttalelsen, og ser ikke på henne som en dårlig mor av den grunn. Det var også en norsk dokumentar om en alenemor til tre hvor et av barna var helt handicapet. Hun innrømte også at det hadde vært stunder hvor hun hadde tenkt det var lettere om han døde.

[tzatziki1365380058]

Jeg synes det er spesielt å gi uttrykk for at man skulle ønske man ikke hadde barnet sitt lenger, som ditt utsagn impliserer. Jeg synes det er helt greit å si det Prozak beskriver nedenfor her. Det er en stor forsjkell, synes jeg.

Føler bare behov for en presisering: Ja, Prader Willy er et alvorlig handicap, og ja, barna har manglende metthetsfølelse og tilbøyelighet til raserianfall - men i VARIERENDE grad.

Prader Willy er mye forskjellig. Og disse barna er slett ikke alltid "monstre", som Prozak beskriver disse i dette programmet som.

Jeg kjenner nemlig en aldeles nydelig Prader Willy- gutt, og synes det er synd hvis det eneste bildet på disse barna skapes fra dette programmet her. (Som jeg altså ikke så selv, men som jeg har fått et inntrykk av via dere)

[Goliath]

Jeg oppfattet dette som et helt forståelig, ærlig utsagn. Disse ungene var jo noen helvetes monstre - helt fullstendig ufyselige og jævlige. Så at selv en mor får slike tanker har jeg full forståelse for, og jeg tror ikke det er unaturlig på noen måte.

"........................................."

Det har også jeg full forståelse for.

Og jeg tror man må leve sammen med et slikt barn over tid for i det hele tatt kunne begynne å forstå vilke påkjenninger det er for de det gjelder.