Barn uten far

[Gjest MISS-lykka 37]

Jeg søker etter andre kvinner med fertilitetsproblemer som i tillegg mangler en mann til å lage barn med. Hva skal VI gjøre?

[Sofline]

Dra til Danmark. Enslige er likestilt med par på fertilitetsklinikkene der nå.

[Sofline]

Men tror du det er en særlig god idé å få barn mens du lider av spiseforstyrrelser?

[Gjest MISS-lykka 37]

Men tror du det er en særlig god idé å få barn mens du lider av spiseforstyrrelser?

Mine eventuelle spiseforstyrrelser er ikke noe som ville bety noe av eller med og få barn.

[Sofline]

Mine eventuelle spiseforstyrrelser er ikke noe som ville bety noe av eller med og få barn.

Så du mener du blir et godt forbilde for barnet når du sliter med psyken? Ikke meningen å være slem...

[Gjest MISS-lykka 37]

Dra til Danmark. Enslige er likestilt med par på fertilitetsklinikkene der nå.

Slikt koster. Siden jeg ble uføretrygda etter en operasjon (endometriose), er jeg mistepensjonist og har ikke råd. Selv om den beste medisin for endometriose er graviditet, så hjelper de ikke enslige med det her i landet.

[Sofline]

Slikt koster. Siden jeg ble uføretrygda etter en operasjon (endometriose), er jeg mistepensjonist og har ikke råd. Selv om den beste medisin for endometriose er graviditet, så hjelper de ikke enslige med det her i landet.

Kunstig befruktning koster uansett. Jeg mener egenandelen er mellom 10 og 20 000 kr.

[Gjest MISS-lykka 37]

Så du mener du blir et godt forbilde for barnet når du sliter med psyken? Ikke meningen å være slem...

Uff, som jeg sliter med å finne fram her.

Jeg forstår hva du mener. Og jeg er nok ganske så egoistisk på et vis. (Håper andre kommenterer også). Jeg har fra jeg var liten ment at meningen med livet var å gifte seg og få barn osv. Nå er kanskje ikke det meninga med livet. Jeg har gitt opp MANN. Men meningen med livet er å få barn. Dette er jo bare noe jeg føler. Problemet er at jeg har valgt feil mann mange ganger. Likevel føler jeg at livet er å få barn. Og det at jeg har psykiske problemer har mye med det å gjøre at jeg ikke kan få barn. Så alt virker håpløst. Som om jeg ikke skulle vært født i det hele tatt. Jeg var en feil.

Jeg fungerer veldig godt med barn. Så DET er ikke problemet.

Jeg har så forferdelig mye å skrive, at jeg ikke for skrevet det jeg mener.

Men et spørsmål til andre: "Hva er meningen med livet"?

[Sofline]

Uff, som jeg sliter med å finne fram her.

Jeg forstår hva du mener. Og jeg er nok ganske så egoistisk på et vis. (Håper andre kommenterer også). Jeg har fra jeg var liten ment at meningen med livet var å gifte seg og få barn osv. Nå er kanskje ikke det meninga med livet. Jeg har gitt opp MANN. Men meningen med livet er å få barn. Dette er jo bare noe jeg føler. Problemet er at jeg har valgt feil mann mange ganger. Likevel føler jeg at livet er å få barn. Og det at jeg har psykiske problemer har mye med det å gjøre at jeg ikke kan få barn. Så alt virker håpløst. Som om jeg ikke skulle vært født i det hele tatt. Jeg var en feil.

Jeg fungerer veldig godt med barn. Så DET er ikke problemet.

Jeg har så forferdelig mye å skrive, at jeg ikke for skrevet det jeg mener.

Men et spørsmål til andre: "Hva er meningen med livet"?

Jeg forstår godt ditt ønske om barn.

[sheba]

jeg er egentlig ingen av delene du søker, men fikk et psykisk problem etter jeg fikk mine to første barn... nå i ettertid anbefaler jeg ingen og gå inn for og få barn når du har et utgangspunkt som psykisk syk, men det finnes så utrolig mange muligheter!

søk behandling og følg opplegget der, om du skal bli en god mor så passer du på deg selv også, ikke sant??

jeg fikk minstemann når jeg fikk min sykdom (angstnevrose) Jeg vet angst ikke sidestilles med psykose osv, men uansett når du er midt i problemene blir alle en smule egoistiske og det passer ikke sammen med familieplanlegging, mitt råd til deg er at du søker den hjelpen du kan før du tenker barn og iallfall når du planlegger dette alene:-)

[tzatziki1365380058]

Så du mener du blir et godt forbilde for barnet når du sliter med psyken? Ikke meningen å være slem...

Fordommene dine mot psykisk syke skinner klart gjennom. Det går an å være gode foreldre selv om man har en psykisk lidelse. De fleste av dem finnes det medisiner mot, og mange av dem skyldes rett og slett ubalanse i hjernen.

Jeg ville stilt større spørsmål med uførhet, i alle former, enn generelt ved psykisk lidelse. MISS-lykka 37 ser ut til å være så syk at hun er ufør, og da er det neppe noen god ide å få barn. Enig i det.

Men psykisk sykdom er like forskjellig som somatisk sykdom, og i mange tilfeller er det ikke til hinder for å være gode omsorgspersoner.

[Gjest MISS-lykka 37]

jeg er egentlig ingen av delene du søker, men fikk et psykisk problem etter jeg fikk mine to første barn... nå i ettertid anbefaler jeg ingen og gå inn for og få barn når du har et utgangspunkt som psykisk syk, men det finnes så utrolig mange muligheter!

søk behandling og følg opplegget der, om du skal bli en god mor så passer du på deg selv også, ikke sant??

jeg fikk minstemann når jeg fikk min sykdom (angstnevrose) Jeg vet angst ikke sidestilles med psykose osv, men uansett når du er midt i problemene blir alle en smule egoistiske og det passer ikke sammen med familieplanlegging, mitt råd til deg er at du søker den hjelpen du kan før du tenker barn og iallfall når du planlegger dette alene:-)

Takk.

Har søkt hjelp siden 1980-tallet.

Har ikke tid lenger. Og problemene mine er ikke av en slik grad at jeg ikke kunne fungre som mor. Men - sant nok - var jeg for 5 år siden glad for at jeg ikke hadde fått barn enda. Nå begynner det å bli: "Nå eller aldri". Og hvis det blir aldri, så forstår jeg ikke hvorfor jeg er født.

[Gjest MISS-lykka 37]

Fordommene dine mot psykisk syke skinner klart gjennom. Det går an å være gode foreldre selv om man har en psykisk lidelse. De fleste av dem finnes det medisiner mot, og mange av dem skyldes rett og slett ubalanse i hjernen.

Jeg ville stilt større spørsmål med uførhet, i alle former, enn generelt ved psykisk lidelse. MISS-lykka 37 ser ut til å være så syk at hun er ufør, og da er det neppe noen god ide å få barn. Enig i det.

Men psykisk sykdom er like forskjellig som somatisk sykdom, og i mange tilfeller er det ikke til hinder for å være gode omsorgspersoner.

Hei tzatziki

Hovedgrunn til uføretrygden er depresjon - står det i papirene. Grunnen til depresjon er fordi jeg aldri har klart å oppnå stort her i livet pga smerter. Jeg har derfor også fått sosialangst - som det står i papirene. Men jeg klarer det meste likevel. Altså av slike ting som å ta buss, gå i butikken og byen og slikt. Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik.

Jeg mener at det å ta vare på et barn eller fler ikke ville være noe større problem enn for andre. Jeg klarer det jeg må hvis det gjelder andre enn meg selv. Dessuten føler jeg meg altså født til det. (Det er nok egoistisk ja.).

[Gjest Vellykka]

Fordommene dine mot psykisk syke skinner klart gjennom. Det går an å være gode foreldre selv om man har en psykisk lidelse. De fleste av dem finnes det medisiner mot, og mange av dem skyldes rett og slett ubalanse i hjernen.

Jeg ville stilt større spørsmål med uførhet, i alle former, enn generelt ved psykisk lidelse. MISS-lykka 37 ser ut til å være så syk at hun er ufør, og da er det neppe noen god ide å få barn. Enig i det.

Men psykisk sykdom er like forskjellig som somatisk sykdom, og i mange tilfeller er det ikke til hinder for å være gode omsorgspersoner.

Og i mange tilfeller så er det det.

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor, og har erfart at psykisk syke mennesker ofte er så "fulle av seg selv" at de ikke egner seg som omsorgspersoner.

[Gjest Ulvinnen]

Hei tzatziki

Hovedgrunn til uføretrygden er depresjon - står det i papirene. Grunnen til depresjon er fordi jeg aldri har klart å oppnå stort her i livet pga smerter. Jeg har derfor også fått sosialangst - som det står i papirene. Men jeg klarer det meste likevel. Altså av slike ting som å ta buss, gå i butikken og byen og slikt. Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik.

Jeg mener at det å ta vare på et barn eller fler ikke ville være noe større problem enn for andre. Jeg klarer det jeg må hvis det gjelder andre enn meg selv. Dessuten føler jeg meg altså født til det. (Det er nok egoistisk ja.).

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

[Gjest ikke signatur]

Mine eventuelle spiseforstyrrelser er ikke noe som ville bety noe av eller med og få barn.

Barnet kan få skader om du ikke spiser nok.

[Gjest ikke signatur]

Slikt koster. Siden jeg ble uføretrygda etter en operasjon (endometriose), er jeg mistepensjonist og har ikke råd. Selv om den beste medisin for endometriose er graviditet, så hjelper de ikke enslige med det her i landet.

Du virker litt egoistisk, og jeg synes du skal få orden på livet ditt før du evt. får barn. Jeg håper du får det bedre. :-)

[Gjest ikke signatur]

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

Godt skrevet.

[Gjest nonickme]

"Men hovedproblemet - som jeg ser det - er at jeg etter operasjon fikk (uff det er flaut) problemer med å holde på avføringen AV OG TIL. Og DET skaper i hvert fall depresjon og angst skal jeg fortelle deg. Uff. Jeg går ikke ut av døra når jeg har det slik."

Når du har depresjon, sosial angst og ikke vil gå utenfor døra, tror du da at du er skikket til å ta deg av et barn som eneforelder?

Så lenge barnet er lite, tror jeg at du kan gi det den omsorgen det trenger. Men hva med et skolebarn? Da må du stille på foreldremøter, kjøre barnet til og fra aktiviteter, arrangerer bursdager, delta i familiegrupper. I det hele tatt stå på ganske mye for barnet. Får barnet problem på skolen, så må du kontakte rektor, helsesøster, læretre, gjerne andre barns foreldre.

Det er mye som kreves av foreldre til barn i skole og ungdomsalder.

Jeg tror du må få hjelp til å bli bedre av de psykiske problemene dine før du bør tenke på å få barn.

Når du så er bedre rustet, så finnes det nå muligheter for adopsjon også for enslige.

Helt enig Ulvinnen, det er ikke bare det lille barnet innenfor våre fire vegger som skal følges opp.

De vokser og skal ut i verden, de første årene sammen med en mamma eller pappa, eller begge deler.

Jeg er av den meningen at er man ikke frisk så vil barnet merke det samma søren.

En psykisk syk kan få barn .... en rusmissbruker er også syk og får barn, de fleste blir heldigvis fulgt tett opp med barnevernet. Jeg mener at de psykisk syke også burde følges opp av barnevernet når de får barn.

[Gjest ninnima]

Jeg er heller ikke i den gruppen du egentlig søker.

Men det var noen ting jeg gjerne ville kommentere. Jeg ser at du (som jeg og sikkert de fleste i vår generasjon) er vokst opp med forestillingen "bli voksen, bli gift, få barn".

For deg er det i tillegg ekstra tøft fordi du føler at hvis du ikke får barn, så er ditt liv meningsløst.

Livet ditt er like mye verd uansett om du får barn eller ikke. Om du får ett barn eller ti barn eller ingen barn, om du adopterer eller ikke - ditt liv er akkurat like mye verd.

Konsekvensen av det du skriver er jo på sett og vis at de som ikke kan produsere avkom ikke er noe verd. Og det ser sikkert du også blir feil, i alle fall hvis du tenker på andre enn deg selv.

Du har en egenverdi. Om du aldri etterlater deg noen, så har du som menneske likevel en verdi i kraft av den du ER og i kraft av det du GJØR.

Om du ender med å aldri få barn, så er ditt liv likevel sammensatt av alt det du har gjort. Jeg syns det er mye som gir livet mening. Venner er en viktig ting. Familie er selvsagt en annen. Men tenk også på alt du kan gjøre sammen med andre, for andre. Tenk hva du kan være for andre.

Jeg er gift og har to barn, likevel - DET er jo bare en del av mitt liv og hvem jeg er. Hva med de 31 årene før jeg ble mor - hva gjorde jeg da?

Jeg vet ikke om du skjønner hvor jeg vil. Jeg skjønner at det er viktig for deg å få barn. Og kanskje får du det, men kanskje ikke. Og hvis ikke, så må du ikke gå rundt og tro at ditt liv er bortkastet og meningsløst. Du har en egenverdi. Du er en del av "puslespillet" og du er like viktig som alle andre.

Du skal ikke måle din egenverdi i andres øyne. Hvis du ønsker å bety noe for andre så kan du det, det er opp til deg. Du trenger ikke være forelder for å være viktig i et barns liv. Du trenger ikke være i familie for å være en god støttespiller.

Slik jeg tolker deg så trenger du egentlig både hjelp og støtte selv også. Og kanskje vil det være bra for deg å ha noen andre som du kan være noe for. Kanskje vil det hjelpe deg selv også. For jeg tror at mye av problemet ditt ligger i at du føler deg lite verd. Du er uføretrygdet og kan ikke jobbe, du har ingen mann, du har ikke barn. Men du er ikke noe dårligere menneske for det, det er kanskje det som er vanskelig å forstå for deg nå.

Jeg har en god venninne som er enslig som deg. Hun er riktignok 45, og har vel fastslått at "toget har gått" når det gjelder det å få barn. Hun har tatt det svært tungt. Men hun er tante til tre, og hun er en fantastisk tante. Tanteungene er veldig glade i henne og knyttet til henne. Hun er snill og tålmodig med dem, og veldig glad i dem. Tenk på hva hun betyr for tanteungene. De er ikke hennes barn, men hun betyr mye for dem likevel.

Kanskje har du egentlig noen rundt deg du også som du kan "være noe for". Jeg skjønner at det er viktig for deg med barn, så har du f.eks. noen du er tante til, venninner med barn, naboer eller andre? Kanskje til og med noen som i tillegg trenger litt hjelp og støtte? Vær der for dem. Med mindre de er helt blåste i hodet så vil de også være der for deg.

Mennesker er ikke skapt for å leve alene. Men boformen er bare en bagatell. Det handler om hvor du har senga di og hvor du lager maten din. Men livet ditt utspiller seg på så mange arenaer, ikke lukk øynene for alt det gode livet har å tilby, selv om du ikke har barn!

Og... jeg syns ikke du skal gi opp drømmen om barn riktig ennå. Du er ikke for gammel. Du har hatt det tungt i mange år, og har og har hatt problemer. Derfor vil du nok måtte tenke på at ting tar tid, men det går an. Ikke gi opp håpet. For jeg tror faktisk du TRENGER håpet også. Men gi slipp på fortvilelsen, desperasjonen og mindreverdigetsfølelsen. For DE trenger du ikke.

En god klem fra meg til deg!