Barn uten far

[Mrs. Wallace]

Hei Mrs Wallace

Jeg trur også at enslige uføretrygda ikke kan adoptere.

Det er bare så synd at hvem som helst andre par uten fertilitetsproblemer kan få barn uavhengig om de egner seg eller ikke. Hvorfor må man ikke ha sertifikat for å bli foreldre tru?

Og enslige fertile jenter kan gå på byen og lure en gutt for å bli gravid. Med fare for å smitte både seg selv og det påtenkte barnet med smittsomme sykdommer. Skummelt!

Ja, det er enkelte som får barn som egentlig burde latt være. Og akkurat det kan virke skrekkelig urettferdig for de som sliter med å få det til.

[Gjest ninnima]

Til "ninnima"

Takk for fint innlegg. Du satte ord på mye av det jeg føler og tenker.

Ja, jeg sliter med mindreverdighetsfølelse.Her nærmer jeg meg 40 år med stormskritt, og har liksom ikke fått til noe her i livet. Ikke mann, barn, jobb og i tillegg litt skrall helse. Det var jo ikke SÅNN livet skulle bli. Det var ikke det jeg drømte og tenkte for 20 år siden.

Jeg føler meg som et halvt menneske fordi jeg er ufør, og som en halv kvinne fordi jeg ikke har fått barn. Og da føler jeg meg misslykka. Som en arbeidsmauer som ikke kan arbeide OG som en dronningmauer som ikke kan legge egg. For hva er disse maurene da, når de ikke kan gjøre det de har kommet til verden for å utføre?

Men, ja. Jeg trenger fremdeles HÅPET om at det KAN bli annerledes. Jeg er jo ingen mauer :-) Og jeg mener selvfølgelig ikke at andre mennesker som ikke har fått til det de vil, eller kommet skjevt ut her livet ikke har noen verdi. ALLE har en verdi i seg selv. Det er bare så forferdelig vanskelig å FØLE det når det gjelder meg selv.

Jeg har ingen tantebarn fordi jeg ikke har søsken. Men jeg har somoftest fått god kontakt med barna til mine venninner. Noe som også har blitt litt vanskelig er at etter jeg ble ufør og har flyttet, ikke lenger har særlig med venninner lenger. Men dette er jo noe jeg må velge å ta tak i. Bare det ikke hadde vært så vanskelig.

Heldigvis har jeg en katt :-) Han er ungen min :-) og blitt ganske bortskjemt etter hvert.

Igjen tusen takk for svaret. Det hjelper ofte at andre sier eller skriver det jeg PRØVER å føle og forstå: "At jeg har verdi i meg selv".

:-) En klem til deg. Du HAR verdi i deg selv. Jeg skjønner det du sier om arbeidsmaur og dronningmaur, og det du sier vitner om at du egentlig hadde villet jobbet, hvis du hadde kunnet. Det er noe helt annet med dem som egentlig gir blaffen. Men du er ikke sånn.

Tenker på deg!

[Gjest ninnima]

Til "ninnima"

Takk for fint innlegg. Du satte ord på mye av det jeg føler og tenker.

Ja, jeg sliter med mindreverdighetsfølelse.Her nærmer jeg meg 40 år med stormskritt, og har liksom ikke fått til noe her i livet. Ikke mann, barn, jobb og i tillegg litt skrall helse. Det var jo ikke SÅNN livet skulle bli. Det var ikke det jeg drømte og tenkte for 20 år siden.

Jeg føler meg som et halvt menneske fordi jeg er ufør, og som en halv kvinne fordi jeg ikke har fått barn. Og da føler jeg meg misslykka. Som en arbeidsmauer som ikke kan arbeide OG som en dronningmauer som ikke kan legge egg. For hva er disse maurene da, når de ikke kan gjøre det de har kommet til verden for å utføre?

Men, ja. Jeg trenger fremdeles HÅPET om at det KAN bli annerledes. Jeg er jo ingen mauer :-) Og jeg mener selvfølgelig ikke at andre mennesker som ikke har fått til det de vil, eller kommet skjevt ut her livet ikke har noen verdi. ALLE har en verdi i seg selv. Det er bare så forferdelig vanskelig å FØLE det når det gjelder meg selv.

Jeg har ingen tantebarn fordi jeg ikke har søsken. Men jeg har somoftest fått god kontakt med barna til mine venninner. Noe som også har blitt litt vanskelig er at etter jeg ble ufør og har flyttet, ikke lenger har særlig med venninner lenger. Men dette er jo noe jeg må velge å ta tak i. Bare det ikke hadde vært så vanskelig.

Heldigvis har jeg en katt :-) Han er ungen min :-) og blitt ganske bortskjemt etter hvert.

Igjen tusen takk for svaret. Det hjelper ofte at andre sier eller skriver det jeg PRØVER å føle og forstå: "At jeg har verdi i meg selv".

Hadde bare lyst å si en ting til.

Jeg vokste som deg opp med idealet "bli voksen, bli gift, få barn". Men idealet har forandret seg, og det kraftig. I dag er karriere en mye viktigere del av idealet. Og venner er viktigere enn familie.

Mens det før i tiden var et nederlag å være 30 og singel ("peppermø") er det i dag helt normalt å være 30 og singel. Før i tiden ønsket mange å være ferdige med barnefødsler før de fylte 30, i dag ønsker mange å vente til etter de har fylt 30 med å begynne.

Mange av oss kom litt i en klemme, fordi vi startet med et ideal som til slutt ikke lot seg gjennomføre. For mens vi vokste opp så endret samfunnet seg. Jeg har vært heldig, for jeg er arbeidsfør, og jeg traff en mann som jeg har fått barn med.

Mens du har vært uheldig. Likevel, prøv å glemme det gamle idealet. Det er et ideal som ikke finnes mer. Det var idealet til våre foreldre, de som vokste opp på 50-tallet.

Det er mange mennesker som lever helt fullverdige liv også uten barn. Og det er mange som er eldre enn deg når de får sin første. Og ja, det er også noen som får barn når de er 16 år gamle. Det ene er ikke riktigere enn det andre. Mye er tilfeldigheter, og noe er hva vi selv har gjort det til.

Jeg tror jeg skal være så frekk at jeg sier at det du trenger MEST verken er jobb eller barn. Det du trenger mest er VENNER, og en å dele livet med. Du sliter psykisk på en del områder fordi du føler deg mislykket. Men du ER jo ikke det. Du har bare ingen som forteller deg at du er god nok akkurat som du er. Du sliter fortsatt med idealet du lærte i barneårene.

Hvis mulig bør du prøve å få hjelp for de problemene dine som hindrer deg i å holde vennskapene ved like, og å få nye venner. Skaff deg en hobby. Bli med i en klubb eller forening. Kanskje du kunne skaffe deg en hund, så kommer du deg ut mer og treffer nye mennesker. Du kan gå på kurs og bli med i den lokale hundeklubben. Ikke som en erstatning for venner eller barn, for all del, men fordi en hund krever noe av deg. Den krever at du MÅ ut, flere ganger om dagen.

Det er ofte sånn i livet at hvis alt er elendig, så må man starte med ett lite skritt. Det blir ikke bra over natta, men det er en lang spiral, og det tar tid. Men hvis du greier å komme deg ut mer, så vil du få flere venner. Får du flere venner vil du få bedre selvtillit. Og med bedre selvtillit så er egentlig alle dører åpne for deg! :-)

Det vanskelige er å ta det første skrittet. Finn noe du liker å gjøre - og GJØR det. Ikke forvent mirakler. Jeg har tro på deg. :-)

[MISSA 37]

Hadde bare lyst å si en ting til.

Jeg vokste som deg opp med idealet "bli voksen, bli gift, få barn". Men idealet har forandret seg, og det kraftig. I dag er karriere en mye viktigere del av idealet. Og venner er viktigere enn familie.

Mens det før i tiden var et nederlag å være 30 og singel ("peppermø") er det i dag helt normalt å være 30 og singel. Før i tiden ønsket mange å være ferdige med barnefødsler før de fylte 30, i dag ønsker mange å vente til etter de har fylt 30 med å begynne.

Mange av oss kom litt i en klemme, fordi vi startet med et ideal som til slutt ikke lot seg gjennomføre. For mens vi vokste opp så endret samfunnet seg. Jeg har vært heldig, for jeg er arbeidsfør, og jeg traff en mann som jeg har fått barn med.

Mens du har vært uheldig. Likevel, prøv å glemme det gamle idealet. Det er et ideal som ikke finnes mer. Det var idealet til våre foreldre, de som vokste opp på 50-tallet.

Det er mange mennesker som lever helt fullverdige liv også uten barn. Og det er mange som er eldre enn deg når de får sin første. Og ja, det er også noen som får barn når de er 16 år gamle. Det ene er ikke riktigere enn det andre. Mye er tilfeldigheter, og noe er hva vi selv har gjort det til.

Jeg tror jeg skal være så frekk at jeg sier at det du trenger MEST verken er jobb eller barn. Det du trenger mest er VENNER, og en å dele livet med. Du sliter psykisk på en del områder fordi du føler deg mislykket. Men du ER jo ikke det. Du har bare ingen som forteller deg at du er god nok akkurat som du er. Du sliter fortsatt med idealet du lærte i barneårene.

Hvis mulig bør du prøve å få hjelp for de problemene dine som hindrer deg i å holde vennskapene ved like, og å få nye venner. Skaff deg en hobby. Bli med i en klubb eller forening. Kanskje du kunne skaffe deg en hund, så kommer du deg ut mer og treffer nye mennesker. Du kan gå på kurs og bli med i den lokale hundeklubben. Ikke som en erstatning for venner eller barn, for all del, men fordi en hund krever noe av deg. Den krever at du MÅ ut, flere ganger om dagen.

Det er ofte sånn i livet at hvis alt er elendig, så må man starte med ett lite skritt. Det blir ikke bra over natta, men det er en lang spiral, og det tar tid. Men hvis du greier å komme deg ut mer, så vil du få flere venner. Får du flere venner vil du få bedre selvtillit. Og med bedre selvtillit så er egentlig alle dører åpne for deg! :-)

Det vanskelige er å ta det første skrittet. Finn noe du liker å gjøre - og GJØR det. Ikke forvent mirakler. Jeg har tro på deg. :-)

Hei ninnima

Takk for svaret. Jeg ble glad da jeg leste det. Men var sliten da. Og det er jeg visst fortsatt. Men ville takke for innlegget.

Tja. Jeg aner ikke hvor det kom i fra. Men det har jo vært det jeg alltid har vært på jakt etter: "Mann, og barn= A4-familie". Det var jo alltid det som var intensjonen da jeg fikk meg kjærester. Kanskje ikke med de aller første. Men i hvert fall da jeg ble seksuelt aktiv. Det bare passet aldri å få barn. Enten ville de ikke, eller de hadde barn fra før. Men jeg håpet likevel. I mellomtiden gikk jeg i det miste å ventet på det mens jeg fortsatte med utdannelse og etter hvert jobb. Så jeg har jo gjort NOE her i livet da. Selv om jeg aldri fikk brukt utdannelsen min og heller ikke fikk barn (ENDA).

På et vis skulle jeg ønske at jeg levde på 50-tallet.Låst fast til kjøkkenbenken med unger hengende i skjørtekanten. Det er mer tiltalende enn sånn det er nå. men.

Noe sant i at det jeg trenger er venner. Har ikke særlig av det lenger nei. Bodd her i byen i over 2 år, og ikke fått noen venner. Kjenner ingen her. Synes også venninner er skummelt.Har blitt så skuffa der også. De var ikke sånn de ga seg ut for å være. Så jeg vil på en måte helst ikke ha nye venninner. "De kommer likevel til å vise sitt sanne jeg etter hvert".

Ja. Bikkje hadde vært lurt. Tenkt på det. Nå har jeg katt allerede. Og er allergisk mot hund (og katt også egentlig). Men jeg har vært inne på tanken om minigris.

Sant nok at jeg trenger å komme meg litt ut å treffe folk. Så jeg skulle hatt en hobby. Jeg var aktiv bowlingspiller før faktisk. Men nå har jeg valgt internett. "Alle har jo det". (T.o.m min far fikk internett før meg. Og både mor og far fikk mobil før meg. Så jeg må jo følge LITT med i tiden).

Når jeg velger internett, velger jeg bort andre ting. Å motta minstepensjon gir ikke ubegrenset med valg. Og arbeidskontoret gir ikke kurs til "folk som ikke skal bruke det til noe".

Og ja. Jeg PRØVER å få hjelp. Går til samtaler nå hver uke. (Sånn er det ikke den første tiden av året. For det koster for hver samtale fram til jeg får frikort).

Men nå klaget jeg masse igjen. Føler jeg er inne på feil "tittel" på tråden nå.

Men i alle tilfeller. Jeg har valgt internett nå. Og jeg tror det er veldig lurt. Jeg har jo på et vis venner når jeg kan diskutere ting og fortelle om meg selv på nettet. Der skriver jeg ting selv og kan legge merke til hva jeg mener rett og slett fordi jeg skriver det. OG... Jeg får svar fra andre så jeg kan få synspunkter på ting og på et vis lese ting om meg selv fra en annen synsvinkel enn min egen.

Takk :-)

PS. Jeg prøver å bytte nick nå til "missa 37" i stede for Misslykka37". Bare å bytte litt på nicket virker som hjelper meg litt.

Ta vare på deg selv.

[Gjest ninnima]

Hei ninnima

Takk for svaret. Jeg ble glad da jeg leste det. Men var sliten da. Og det er jeg visst fortsatt. Men ville takke for innlegget.

Tja. Jeg aner ikke hvor det kom i fra. Men det har jo vært det jeg alltid har vært på jakt etter: "Mann, og barn= A4-familie". Det var jo alltid det som var intensjonen da jeg fikk meg kjærester. Kanskje ikke med de aller første. Men i hvert fall da jeg ble seksuelt aktiv. Det bare passet aldri å få barn. Enten ville de ikke, eller de hadde barn fra før. Men jeg håpet likevel. I mellomtiden gikk jeg i det miste å ventet på det mens jeg fortsatte med utdannelse og etter hvert jobb. Så jeg har jo gjort NOE her i livet da. Selv om jeg aldri fikk brukt utdannelsen min og heller ikke fikk barn (ENDA).

På et vis skulle jeg ønske at jeg levde på 50-tallet.Låst fast til kjøkkenbenken med unger hengende i skjørtekanten. Det er mer tiltalende enn sånn det er nå. men.

Noe sant i at det jeg trenger er venner. Har ikke særlig av det lenger nei. Bodd her i byen i over 2 år, og ikke fått noen venner. Kjenner ingen her. Synes også venninner er skummelt.Har blitt så skuffa der også. De var ikke sånn de ga seg ut for å være. Så jeg vil på en måte helst ikke ha nye venninner. "De kommer likevel til å vise sitt sanne jeg etter hvert".

Ja. Bikkje hadde vært lurt. Tenkt på det. Nå har jeg katt allerede. Og er allergisk mot hund (og katt også egentlig). Men jeg har vært inne på tanken om minigris.

Sant nok at jeg trenger å komme meg litt ut å treffe folk. Så jeg skulle hatt en hobby. Jeg var aktiv bowlingspiller før faktisk. Men nå har jeg valgt internett. "Alle har jo det". (T.o.m min far fikk internett før meg. Og både mor og far fikk mobil før meg. Så jeg må jo følge LITT med i tiden).

Når jeg velger internett, velger jeg bort andre ting. Å motta minstepensjon gir ikke ubegrenset med valg. Og arbeidskontoret gir ikke kurs til "folk som ikke skal bruke det til noe".

Og ja. Jeg PRØVER å få hjelp. Går til samtaler nå hver uke. (Sånn er det ikke den første tiden av året. For det koster for hver samtale fram til jeg får frikort).

Men nå klaget jeg masse igjen. Føler jeg er inne på feil "tittel" på tråden nå.

Men i alle tilfeller. Jeg har valgt internett nå. Og jeg tror det er veldig lurt. Jeg har jo på et vis venner når jeg kan diskutere ting og fortelle om meg selv på nettet. Der skriver jeg ting selv og kan legge merke til hva jeg mener rett og slett fordi jeg skriver det. OG... Jeg får svar fra andre så jeg kan få synspunkter på ting og på et vis lese ting om meg selv fra en annen synsvinkel enn min egen.

Takk :-)

PS. Jeg prøver å bytte nick nå til "missa 37" i stede for Misslykka37". Bare å bytte litt på nicket virker som hjelper meg litt.

Ta vare på deg selv.

Nickbytte tror jeg er et skritt i riktig retning. :-) Og du, du har jo tydeligvis masse interesser og utdannelse, det må da være noe av det du kan bruke til å komme deg ut? Internet er "skummelt". Ja, du kan få venner, og du kan finne noen å snakke med, jeg kjenner opptil flere som også har funnet sin livsledsager på nettet. Men det kan fort også bli anonymt, og fremmed. Det kan fort hindre deg i å gjøre andre ting. Det kan bli en tilværelse som låser deg og hindrer deg i å gjøre andre ting.

Du har åpenbart mange tanker om livet ditt, og tanken om 50-tallet må jeg innrømme at jeg kjenner meg igjen i. I dag er samfunnet stressende og masete, full fart hele tiden. Av og til skulle jeg ønske at jeg var husmor på 50-tallet. Tror det på mange måter var mer livskvalitet, selv om det var hardt på sine måter.

Men det er nå en avsporing. :-) Veldig hyggelig å registrere at tonen din i innleggene endrer seg. Du startet hovedinnlegget med nærmest å stemple deg selv som taper. Nå ser du selv at du har ressurser. Fortsett sånn! :-)

Klem til deg!