NHD: Klarer dere alltid å oppdage at pasienter er hypomane eller maniske?

[Gjest liten løve]

Kan du lese hele innlegget? Gjør du vanligvis det?

Jeg blir veldig hemmelighetsfull når oppturene kommer.

Føler meg som en verdensmester. Sover veldig lite. Snakker som en foss. Handler totalt over evne. Innleder seksuelle forhold til personer som jeg aldri i verden ville finne på å ha noe sånnt med å gjøre når jeg er ved mine fulle fem.

Jeg blir altså kraftig hypoman. Men jeg har "vett" (uvett) til å skjule det fordi jeg vet at dersom jeg viser det så vil det være slutt på all moroa.

De gangene de oppdager tingenes tilstand er når skiftningen fra depresjon til hypomani/mani skjer inne på psykiatrisk avdeling. Da blir jeg veldig irritert og vanskelig fordi jeg opplever da at de problematiserer uvesentlige ting. Jeg klarer ikke å se at det er noe problem.

Men når jeg er ute så klarer jeg å skjule det. Egentlig en logisk brist det. Men det er nå sånn det er.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg leser alltid hele innlegget før jeg svarer :-)

Manier lar seg ikke skjule.

Mange hypomane episoder kommer vi aldri i kontakt med, og vi er avhengige av opplysninger fra pårørende eller pasienten selv.

Hvis spørsmålet ditt går på om det er mulig å holde ting skjult for oss, så er svaret ja. Hvem går det i så fall ut over...?

[Gjest prust]

Jeg har en i familien som har maniske perioder med 2-3 års mellomrom. Han klarer fint å skjule det for fastlegen. Han føler seg opplagt og ovenpå og veldig frisk. Det kan gå mange måneder før fastlegen innser at det er en ny manisk periode på gang.

Vi nærmeste pårørende merker det veldig fort. Han er mer frempå, mer aggressiv, er mer på farten, snakker mye mer og mer utbroderende og overdrevent med både kjente og ukjente enn han gjør til vanlig. Han dropper medisiner fordi han føler seg så frisk.... Han bruker også mer penger på andre ting enn han bruker penger på til vanlig.

En trist sykdom når personligheten endrer seg.