Usikkerhet/ustabilitet

[ssel]

Hei, skal prøve å være kortfattet. Jeg er ei jente på 29 år. Jeg var deprimert en del da jeg var tenåring (dårlig selvtillit, «hva er vitsen med det hele?» etc), gikk noen ganger til psykolog uten noen særlig effekt. Dette har stort sett bedret seg. For ca fem år siden hadde jeg et slags sammenbrudd (en sterkere versjon av det jeg har nå), og ble sendt til psykolog. Jeg hadde også en dårlig periode året etter, en form for angst som varte to-tre måneder. Har også hatt et par episoder med mer akutt angst, begge ganger da jeg var alene i utlandet. I etterkant (etter noen år med introspeksjon) tror jeg at fellesevneren for alle episodene var en form for ensomhet: jeg har mange venner og en god familie, men jeg har aldri hatt en følelse av trygghet – jeg har alltid følt meg som om jeg befinner meg ved siden av folk i stedet for sammen med dem. Moren min har alltid vært alvorlig psykisk syk og hjemmet vårt var ganske «kjølig», og jeg tror det har preget personligheten min: Jeg kan ha problemer med å komme nær folk, samtidig som jeg er i overkant redd for å bli «forlatt» av de jeg bryr meg om. I det store og det hele har jeg det bra, men jeg kan reagere kraftig på situasjoner som de fleste klarer å takle, og bryter da ganske grundig sammen over kortere eller lengre perioder.

Jeg har alltid vært bekymret for hvordan jeg ville reagere når jeg traff en gutt jeg virkelig likte, og det har altså hendt, for ett år siden. Det siste halvåret har jeg i perioder følt meg ekstremt ustabil følelsesmessig. Det er som om jeg har mistet filteret som skal sortere tankene mine og verden rundt meg. Humøret er veldig ustabilt, og jeg begynner å tvile på mine egne følelser. Når jeg og samboeren min krangler, kan jeg i det ene øyeblikket være rasende på ham, for så å innse at alt er min feil en halvtime senere – og så ombestemme meg neste dag igjen. Hvis vi er fra hverandre i mer enn ett døgn, begynner jeg å tenke på alt som kan gå galt mellom oss, jeg tenker på jenter han har vært sammen med før, og jeg kan gå i timevis og tenke på hvor grusom han er som ikke ringer – og så glemmer jeg det når han kommer hjem. (Jeg regner meg ikke som sjalu generelt, har ikke problemer med at han har venninner etc.) Jeg har til og med vurdert å gjøre det slutt med ham for å «komme ham i forkjøpet» – selv om det egentlig er det siste jeg vil. Hvis vi er uenige om en liten filleting, kan jeg bli veldig stille, ofte i flere timer – ikke fordi jeg er sur, men fordi det setter i gang en grusom tankeprosess jeg ikke klarer å stanse.

Nå høres dette kanskje ut som et samlivsproblem, men jeg føler at det preger hele tilværelsen min. Jeg kan tenke at jeg har mistet alle vennene mine hvis jeg ikke snakker med dem på noen dager, men når de ringer og vil ha meg med på noe, orker jeg ikke. Noen ganger tenker jeg så hardt at jeg får vondt i hodet av det, andre ganger når jeg er alene begynner jeg å gråte for absolutt ingenting og har lyst til å knuse alt i huset (før gråt jeg kanskje en gang i året). Jeg burde (og har lyst til) å være kreativ på min nye jobb, som jeg vanligvis ville elsket, men jeg føler meg så ufokusert. Jeg orker ikke ta inn over meg problemer i familien, og vet at jeg med rette blir sett på som egoistisk av dem. Og jeg er LIVREDD for at oppførselen min skal ødelegge forholdet mitt. På en måte skulle jeg ønske at det feilte meg noe alvorlig, noe konkret - nå klarer jeg ikke å begynne å forklare for samboeren min hvordan jeg har det. Han er veldig rasjonell og kan ha vanskelig for å forstå det jeg sliter med å forklare: vi kommuniserer ofte dårlig når vi skal snakke om litt vanskelige ting, og jeg frykter at han vil bli sint fordi jeg har holdt disse problemene fra ham såpass lenge. Psykolog-erfaringen min var også relativt dårlig, i og med at jeg lett føler meg invadert av nærgående spørsmål. Jeg har også dårlig samvittighet ved tanken på å gå til psykolog igjen. Jeg har det jo ikke FÆLT. Jeg er bare veldig, veldig sliten.