uro og raseri

[sisla]

Det jeg lurer på er om de tingene som plager meg er noe som jeg kan få hjelp for, eller om det bare er sånn jeg er, og det må jeg lære meg å leve med.

På jobben er mitt største problem å sette meg ned å arbeide, å bli produktiv. Selv om jeg ikke har noe annet jeg skal gjøre, kan det ofte ta opp mot to timer før jeg klarer å samle meg så mye at jeg kan skrive noen sider på doktorgradsavhandlinga. Hvis jeg går til lunsj, så trenger jeg en time etterpå igjen for å komme inn i arbeidet. Jeg har nesten ikke skrevet noe og perioden er nesten slutt. Jeg føler at jeg har hele prosjektet i hodet, og klarer ikke å være til stede hjemme. Hvis minstemann våkner om natta, står jeg og trøster han samtidig som det plutselig går opp for meg at jeg står og tenker på temaer i avhandlinga. Jeg føler virkelig at jeg ikke klarer å prestere noe som reflekterer evnene mine. Sånn har jeg alltid hatt det, men samtidig har jeg tenkt at jeg kanskje bare må akseptere at jeg ikke kan bedre. Jeg tror jeg har jobba i 10 år med å forsøke å akseptere det. For bare en mnd siden kom jeg over sider om ADHD, og plutselig begynte jeg å tenke at kanskje jeg faktisk har et problem, at det ikke bare er sånn jeg er, at det er noe som feiler meg. Kanskje ikke ADHD akkorat... Nå har jeg tenkt i flere år at jeg må skjerpe meg, men jeg har ikke klart det. Jeg har klart å ordne utrolig mange ting i livet mitt, men det å sitte stille og arbeide har jeg ikke klart. Jeg har lest selvhjelpsbøker og psykologibøker av mange slag, og funnet mange tips og mange forklaringer. Men jeg har ikke klart å løse disse tingene her.

Det andre problemet er at jeg kan bli så vanvittig rasende på min fireåring. Jeg klarer ofte å beherske meg, men det hender at jeg virkelig har lyst å slå han. Det gjør jeg ikke, men jeg har veldig lett for å krenke han. Det begynte da jeg ble gravid med nummer to og ble skikkelig sliten, samtidig som han kom i trassalderen. Jeg tenkte at jeg hadde svangerskapsdepresjon, men gjorde ikke noe med det. Plutselig ble jeg like syk i hodet som min far var da jeg var liten. Det har vært et sjokk for meg. Jeg har alltid hørt at jeg er tålmodig og snill og rolig, og da måtte jeg plutselig innse at jeg ikke er bedre enn mine foreldre. Og fireåringen får jo raseriutbrudd også. Og jeg ser at arven sendes videre. Men nå lurer jeg på om det kanskje ikke er noe som jeg må akseptere, kanskje det kan være noe som er galt med meg?

Hver dag tenker jeg at jeg må skjerpe meg, men jeg har ikke klart det. Og jeg blir sliten. Og jeg tenker at jeg må akseptere den jeg er, og finne andre arbeidsmåter: Men jeg synes virkelig det er deprimerende å innse at det er sånn jeg er.

Kontekst: Jeg er en kvinne på litt over 30, er i innspurten på en doktorgrad, er gift og har to små barn. Familien har et høyt tempo og min mann og jeg har generelt høye krav og ambisjoner. Vi er vellykket på mange måter. Jeg vet at jeg er i en veldig presset situasjon, og at det kan forklare det meste. Jeg har vært presset før og. Når jeg tenker meg om har jeg nok hatt noen reaksjoner, men da var jeg alene, så da har det ikke gått utover andre enn meg selv.

Jeg har vært deprimert en gang tidligere, og har funnet ut at det var fordi jeg var grenseløs, gjorde alt jeg trodde andre forventet av meg, og nedprioriterte meg selv og mine behov. Akkorat det synes jeg at jeg er veldig mye bedre på. Jeg gjør feil enda, men jeg skjønner hva det er som skjer.

Så spørsmålet er om dette bare er tankespinn, eller om det er grunn til å søke hjelp?

[cathlin]

Det er absolutt grunn til å søke hjelp. Kontakt fastlegen.