Må bare rope ut min glede! Lyset i tunellen er funnet!

[Gjest liten løve]

Først av alt: jeg har brukt DOL i årevis, men av egne "personvernsgrunner ;)" byttet ett par ganger. Dette er ett nytt nick.

Etter mange år i vekselsvis skumring og totalt mørke ser jeg nå helt klart lyset i enden av tunellen.

NHD skrev en gang ett dikt her: Veien er lang. Det er langt til mål. Når du er fremme vil du se at på vei er vandreren hjemme.

Forsto aldri hva han mente med det. Skulle man liksom vandre i mørket og i ettertid føle at på den veien var man "hjemme".

Nå tror jeg at jeg skjønner hva han mener. Jeg har gått og gått. Prøvd og prøvd. Trynet og trynet. Men det har vært verdt det fordi: Nå har jeg muligheten til å få ett godt liv.

Jeg trives ikke med en alenetilværelse, og for meg er ett godt liv det å kunne dele dagene mine med en partner. I ett godt, stabilt og langvarig forhold. Dette har vært min motivasjon for å fortsette på veien.

Før støtte jeg i fra meg de jeg var sammen med først og fremst fordi jeg var så opptatt av min egen utilstrekkelighet at jeg ikke så partneren. Mens vi satt og koset tenkte jeg ikke på han. Jeg tenkte bare på hva han tenkte om meg. Om jeg gjorde ting rett. Om jeg kom til å miste han. Jeg klarte ikke å gi "luft" og "rom" og kvalte mine partnere.

Jeg tror jeg har funnet en mann som kan være mannen i mitt liv for å si det sånn: Han er ikke psykisk syk, har ikke rusproblemer, har en positiv holdning til verden, er arbeidsomm og utholdende, er tydelig på egne behov og grenser, viser omtanke og omsorg. Har tolmodighet. Og har "vilje" til ett forhold. Han "vil" være sammen med meg. Han "vil" at det skal fungere. Det gjør meg så glad. Tror ikke ting overlever i lengden på luft, forelskelse og kjærlighet. Viljen til å ta tunge dager og respekten for den andre tror jeg er viktigst.

Jeg klarer det. Jeg skyver han ikke i fra meg. Jeg klarer å tenke at dersom dette på tross av tiltrekning, kjemi og vilje ikke skulle fungere så vil jeg selvfølgelig bli såret, men jeg vil kunne reise meg igjen. Det er så godt å føle den tryggheten i seg selv.

Den første store brikken, den viktigste motivasjonen bak alt, har falt på plass. Endelig!

Videre motivasjon er studier. Innser at jeg ennå ikke er trygg nok til det. Men jeg ser iallefall veien. Trenger å bli trygg på at jeg kan klare noe tilbake. At jeg kan bidra med noe. Forsørge meg selv. Ett jobbtiltak er ikke drømmen, men jeg tror det er veien til drømmen.

Det lyser iallefall fra tunellen!

[Gjest Hei33]

Så fint for deg! :-)

Masse lykke til videre!

[Gjest Havhesten]

Så godt å høre! Og så fint at du gir andre håp, ved å fortelle din historie.