Å bli glad i seg selv

[Gjest Need love]

Det hadde vært så mye enklere om noen var glad i meg, først.

[frosken]

Som regel er det omvendt. Det er komplisert å være sammen med noen som misliker seg selv.

[keinstein]

Det er ikke så mange som er villige til å bekrefte din antipati mot deg selv. Og hvis de gjør det, så vil de ikke oppsøke deg.

[meira]

Som regel er det omvendt. Det er komplisert å være sammen med noen som misliker seg selv.

Hei, jeg tror ofte man rett og slett ikke er så lett å elske av andre, om man ikke er glad i seg selv. Det blir en speiling fra virkeligheten på ens eget indre. Man får sin egen virkelighet speilet tilbake fra andre.

For meg betyr det å være glad i meg selv, å tillate meg selv å reagere på virkeligheten og situasjoner, og ha evnen til å sette grenser, når jeg føler meg krenket.

Det er ikke lett å være glad i seg selv, det er kanskje en livstidsjobb, noe man kanskje aldri kommer helt i mål med, og som må jobbes med hele livet.

Kanskje det er det livet handler om til siste slutt for mange, selve selvaksepteringen.

For min del handle mye om skam, på hva jeg kan tillate meg å føle.

Mye har vært "forbudte" følelser å vise. Når jeg ikke tør å fortelle andre om feks. at jeg er engstelig, redd, føler skyld, bærer jeg benektelsen, og ivaretar meg selv ikke på en god måte, og får det dårlig.

Tror kanskje dette med selvaksept varierer mye fra person til person, og hva som er modning for den enkelte.

For meg så opplever jeg det å være glad i seg selv, som en måte i skulle jobbe med egen aksept.

[Gjest gammel traver]

Som regel er det omvendt. Det er komplisert å være sammen med noen som misliker seg selv.

Eller dynamisk, men hvis man kommer feil ut på den ene eller andre siden, så har man en jobb å gjøre..,

[Gjest Need love]

Hei, jeg tror ofte man rett og slett ikke er så lett å elske av andre, om man ikke er glad i seg selv. Det blir en speiling fra virkeligheten på ens eget indre. Man får sin egen virkelighet speilet tilbake fra andre.

For meg betyr det å være glad i meg selv, å tillate meg selv å reagere på virkeligheten og situasjoner, og ha evnen til å sette grenser, når jeg føler meg krenket.

Det er ikke lett å være glad i seg selv, det er kanskje en livstidsjobb, noe man kanskje aldri kommer helt i mål med, og som må jobbes med hele livet.

Kanskje det er det livet handler om til siste slutt for mange, selve selvaksepteringen.

For min del handle mye om skam, på hva jeg kan tillate meg å føle.

Mye har vært "forbudte" følelser å vise. Når jeg ikke tør å fortelle andre om feks. at jeg er engstelig, redd, føler skyld, bærer jeg benektelsen, og ivaretar meg selv ikke på en god måte, og får det dårlig.

Tror kanskje dette med selvaksept varierer mye fra person til person, og hva som er modning for den enkelte.

For meg så opplever jeg det å være glad i seg selv, som en måte i skulle jobbe med egen aksept.

Jeg er klar over det selv, det dere sier. Jeg har en stor jobb å gjøre.