er ikke verdt det

[Gjest Zahara]

Dersom jeg kommer meg opp fra dette.. Så går det jo bare ned igjen siden.. og mine "normale" perioder er få og korte.

Å få høre at depresjonene aldri vil forsvinne helt, at jeg må leve med det.. Jeg klarer ikke. man kan ikke be et menneske om å leve slik.

hele livet er ødelagt. alle drømmene er borte.

hvorfor i svarte legges inn. når det kommer tilbake, gang etter gang etter gang.

jeg kan ikke be noen om å elske meg. ingen kan det. ikke engang foreldrene mine klarer å være nær meg.

jeg trenger noen, jeg trenger at noen trenger meg.

men det er umulig. de elsker meg når alt er bra, de gråter og drar når jeg blir syk.

de sier det skal takle det, men ingen gjør det.

derfor er jeg alene.kommer til å forbli alene. frivillig.for at ingen igjen skal dra.

for at ingen skal elske meg og lide når jeg lider.

depresjon er smittsomt. fortvilelse er smittsomt.

så jeg lever i mitt lille isolat.

[frosken]

Du har en kjip sykdom, men det er fortsatt ikke mange år siden de startet med å forsøke å gi deg en riktig behandling, så det er for tidlig å trekke den type konklusjoner du gjør her.

Jeg synes det er trist at det såpass vanskelig å få til nok kontinuitet i behandlingsopplegget til at du kunne slippe å "starte på nytt" så mange ganger som det virker som om du må.

Ta i mot de tilbud om behandling som du får. Forhåpentligvis kommer du snart inn i en langvarig (!) god fase.

[thinkerbell]

Ja, så enkelt kan det gjøres.. man kan rett og slett gi opp. Men hvorfor gi opp når det så absolutt finnes håp? Du ser kanskje ikke lyset akkurat nå og det er svært forstålig, -men det finnes.. langt der fremme. Det du bør gjøre, om du ønsker deg dette livet, er å holde deg fast og sette en fot foran den andre.. uten å stille deg selv spørsmål om hvorvidt du skal leve slik resten av ditt liv. Du bør, og må, fylle hverdagen med noe, et eller annet, som tidligere har gitt deg glede.. : en bok, en cd, en matrett, en film. Noe.. som kan legges på vektskålen slik at depresjonen får motstand. Deretter må du forsøke å sette døren på gløtt for dine nærmeste. Mister du dem på den veien du går nå vil det bli vanskelig å finne tilbake til dem.

hold ut. det går over, men det tar tid.

[Gjest kaffedama]

Noen kan være nær deg. Alle er verdt å bli elsket, alle fortjener noen som er glad i seg. Også du.

Du går i terapi, og da er det håp til bedring for din del. Selv om det tar tid, så kan du få det bedre. Hvis noen har sagt til deg at det aldri kan gå helt over, så er det et subjektivt utsagn. Det kan ingen andre enn du vite. Har du lest "imorgen var jeg alltid en løve?" Vi kan klare å bli friske. Det kan vi!

Du fortjener å ha noen som elsker deg, bare fordi du er et menneske. Problemet ligger i så fall hos foreldrene dine som ikke er i stand til å ha kontakt med sitt barn. Det er ikke pga deg. Det er deres og ikke ditt, og det skjønner jeg at er smertefullt.

Pappa vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det er hans problem, men jeg er lei meg for det. Likevel det er ikke mitt tenker jeg. Alle barn er verdt sine foreldres kjærlighet. Det er desverre ikke alle som får det, og det er så trist.

[Gjest Zahara]

Du har en kjip sykdom, men det er fortsatt ikke mange år siden de startet med å forsøke å gi deg en riktig behandling, så det er for tidlig å trekke den type konklusjoner du gjør her.

Jeg synes det er trist at det såpass vanskelig å få til nok kontinuitet i behandlingsopplegget til at du kunne slippe å "starte på nytt" så mange ganger som det virker som om du må.

Ta i mot de tilbud om behandling som du får. Forhåpentligvis kommer du snart inn i en langvarig (!) god fase.

takk:)

[Gjest Zahara]

Ja, så enkelt kan det gjøres.. man kan rett og slett gi opp. Men hvorfor gi opp når det så absolutt finnes håp? Du ser kanskje ikke lyset akkurat nå og det er svært forstålig, -men det finnes.. langt der fremme. Det du bør gjøre, om du ønsker deg dette livet, er å holde deg fast og sette en fot foran den andre.. uten å stille deg selv spørsmål om hvorvidt du skal leve slik resten av ditt liv. Du bør, og må, fylle hverdagen med noe, et eller annet, som tidligere har gitt deg glede.. : en bok, en cd, en matrett, en film. Noe.. som kan legges på vektskålen slik at depresjonen får motstand. Deretter må du forsøke å sette døren på gløtt for dine nærmeste. Mister du dem på den veien du går nå vil det bli vanskelig å finne tilbake til dem.

hold ut. det går over, men det tar tid.

takk;)

leser litt for tida. " Bel Canto" nå, er akkurat ferdig med "Vindens sønn" av Mankell.

Og hører på Rhapsody for fulle mugger...

[Gjest Zahara]

Noen kan være nær deg. Alle er verdt å bli elsket, alle fortjener noen som er glad i seg. Også du.

Du går i terapi, og da er det håp til bedring for din del. Selv om det tar tid, så kan du få det bedre. Hvis noen har sagt til deg at det aldri kan gå helt over, så er det et subjektivt utsagn. Det kan ingen andre enn du vite. Har du lest "imorgen var jeg alltid en løve?" Vi kan klare å bli friske. Det kan vi!

Du fortjener å ha noen som elsker deg, bare fordi du er et menneske. Problemet ligger i så fall hos foreldrene dine som ikke er i stand til å ha kontakt med sitt barn. Det er ikke pga deg. Det er deres og ikke ditt, og det skjønner jeg at er smertefullt.

Pappa vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det er hans problem, men jeg er lei meg for det. Likevel det er ikke mitt tenker jeg. Alle barn er verdt sine foreldres kjærlighet. Det er desverre ikke alle som får det, og det er så trist.

begynte nesten å grine nå...

Takk..