Vet noen?

[Gjest lumelia]

De siste ukene har jeg vært under et dagpoliklinnikk opplegg, der setter de fokus på min eventuelle personlighetsforstyrrelse, men psykologene sier det også kan være post traumatiske ting. Har opplevd mye som kan tilsi det, men oppå allt dette har jeg adhd.Kan det være slik at ritalinen gir utslag på noe av symptomene?Har opplev at jeg blir apatisk og fjern.Hva kan det komme av?og hvorfor er det så vanskelig å finne ut slikt? Jeg føler jeg står skikkelig fastlåst, fordi det feiler meg noe, også blir jeg helt tom innvendig og klarer ikke tenke, klarer ikke føle, har det bare vondt, men aner ikka hva det kan være.Nesten som en deprisjon, bare at det svinger sterkt og går nesten inn i en transe, sliten og fjern/ør..Vet noen hva som skjer med meg? Er litt redd utviklingen, fordi jeg har sliti med dette i mange år nå, og det blir ikke bedre..har prøvd masse..redd jeg ikke skal holde det ut..og det gjør meg trist..

[thinkerbell]

Kanskje kan det være en idè å konsentrere seg mer på hva som kan være med å hjelpe deg ut av denne tilstanden enn på hva som er diagnosen (misforstå meg rett; diagnoser er viktig). Nå er det litt avhengiog av hva slags traume® du har opplevd, men hva klarer du å gjøre? Hva gledet deg før? Hva gir deg energi? Hvor får du påfyll?

[Gjest 92]

Hei. Hvis du noen gang får tilbud om TankeFeltTerapi, så slå til. Med den typen behandling trenger du ikke snakke om problemet, men føle på problemet, eller at du kjenner-ser farge inni deg som gradvis endres. Der -er- verdt å prøve!

[sillebertine]

Har du hørt om dissosiative lidelser? Det går ut på at man distanserer seg til ekstremt vanskelige hendelser man opplever. Hjernen prøver å beskytte deg ved å dissosiere. Du kan føle det som om du plutselig ikke klarer å følge med på det som forgår rundt deg. Verdenen blir bakt inn i en myk tåke. Du kan oppleve at dager eller timer er helt borte fra hukommelsen. Andre ganger ser du bare verden utenfra som om dette ikke angår deg. Du blir bare en slags tilskuer til ditt eget liv.

Alle mennesker har evne til å dissosiere. De fleste har ikke bruk for det og merker ikke noe til det. Noen ganger kan man bli oppmerksom på at man har vœrt litt "borte" når man gjør noe som er gjenntakende og kanskje litt kjedelig som å kjøre bil i en lang strekning uten andre inntrykk ann asfalt og trœr. Man dagdrømmer om andre ting. På en måte kan det kanskje si at det som er normal dissosiering er som en dagdrøm. Det som ikke er normalt er når du ikke klarer å komme tilbake til det normale tankemønsteret. Når dagene forsvinner i et eneste stort intet i hukommelsen. De er der, men du klarer ikke å hente dem frem.

Mange opplever også mareritt og flashback. Og angsten ligger jo der som en stor uhyggelig edderkopp som nekter å forsvinne.

Heldigvis finnes det flinke folk som kan hjelpe deg hvis dette skulle vise seg å vœre din diagnose. Det tar tid, men ikke gi opp. Du og din behandler må rett og slett starte med å finne frem hva som er årsaken til at du har det slik og sakte men sikkert nøste opp tingene slik at du kan forstå dem og deretter gå mot en bedre hverdag.

Jeg kjenner mennesker som har denne diagnosen og som har hatt god hjelp av Ritalin for å "føle seg tilstede".

[Gjest lumelia]

Har du hørt om dissosiative lidelser? Det går ut på at man distanserer seg til ekstremt vanskelige hendelser man opplever. Hjernen prøver å beskytte deg ved å dissosiere. Du kan føle det som om du plutselig ikke klarer å følge med på det som forgår rundt deg. Verdenen blir bakt inn i en myk tåke. Du kan oppleve at dager eller timer er helt borte fra hukommelsen. Andre ganger ser du bare verden utenfra som om dette ikke angår deg. Du blir bare en slags tilskuer til ditt eget liv.

Alle mennesker har evne til å dissosiere. De fleste har ikke bruk for det og merker ikke noe til det. Noen ganger kan man bli oppmerksom på at man har vœrt litt "borte" når man gjør noe som er gjenntakende og kanskje litt kjedelig som å kjøre bil i en lang strekning uten andre inntrykk ann asfalt og trœr. Man dagdrømmer om andre ting. På en måte kan det kanskje si at det som er normal dissosiering er som en dagdrøm. Det som ikke er normalt er når du ikke klarer å komme tilbake til det normale tankemønsteret. Når dagene forsvinner i et eneste stort intet i hukommelsen. De er der, men du klarer ikke å hente dem frem.

Mange opplever også mareritt og flashback. Og angsten ligger jo der som en stor uhyggelig edderkopp som nekter å forsvinne.

Heldigvis finnes det flinke folk som kan hjelpe deg hvis dette skulle vise seg å vœre din diagnose. Det tar tid, men ikke gi opp. Du og din behandler må rett og slett starte med å finne frem hva som er årsaken til at du har det slik og sakte men sikkert nøste opp tingene slik at du kan forstå dem og deretter gå mot en bedre hverdag.

Jeg kjenner mennesker som har denne diagnosen og som har hatt god hjelp av Ritalin for å "føle seg tilstede".

TUSEN TAKK!!! dettte var herlig, har sliti med denne følelsen så lenge at jeg ikke klarer forklare noe mere..og så plutselig skriver du, akkurat slik det føles..for en fin følelse. Jeg har tro på at det kan være dette,og har pratet litt om det med terapauten min, så nå må jegse og få litt info.tusen takk!!!

[Gjest lumelia]

Kanskje kan det være en idè å konsentrere seg mer på hva som kan være med å hjelpe deg ut av denne tilstanden enn på hva som er diagnosen (misforstå meg rett; diagnoser er viktig). Nå er det litt avhengiog av hva slags traume® du har opplevd, men hva klarer du å gjøre? Hva gledet deg før? Hva gir deg energi? Hvor får du påfyll?

Takk for svar!! greit å høre litt fra andr..:-)