Depresjon

[Gjest Mann, undrende]

Det er kanskje litt dumt spørsmål dette her, men jeg spør likevel.

Er alle depresjoner like? Dvs, er det slik at ved så og så lite aktivitet, så er man så og så deprimert? Altså jo større ork det er å foreta seg ting, jo mer deprimert er man?

Eller er det slik at man kan være veldig deprimert, men likevel ha mer energi enn en som er bare mildere deprimert, feks?

For meg virker det som depresjon ikke direkte har så mye med energi å gjøre... men når jeg fortalte om min depresjonsdiagnose så begynte de jo å lure, for de tror jo bare at jeg er lat. Jeg ler og smiler og, kanskje ikke i overflod men...

Får så jævlig dårlig samvittighet for å ha fått den diagnosen, kanskje den er feil siden jeg ler og smiler... og kanskje jeg bare er lat...

Men jeg har svar ærlig på det behandleren min spurte om da...

[Gjest Bare en]

http://www.psykologoslo.no/

http://home.c2i.net/kognitiv_terapi/angstasp.htm

http://www.strifeldt.net/din_mirakelhjerne.htm

(Den ovenfor er om serotinin)

Jeg lette etter en link med et kartleggingsskjema for depresjon, men fant det ikke. Det er flere ting som tilsammen gir diagnosen depresjon.

[Gjest Bare en]

Ikke gå å ha dårlig samvittighet. Din behandler har stilt diagnose, og da får du gå ut fra den. Om du ler og smiler, og har mye energi, betyr ikke det at du ikke er deprimert. Har vært der selv, og vet.

[Gjest Bare en]

Depresjoner er forskjellige. Og bla. måles det etter et kartleggingsskjema, om man er lett, middels eller tungt deprimert. Det er mange punkter på et slikt skjema, og det er individuelt hvor mye man scorer på de forskjellige punktene.

Jeg selv var over middels deprimert, men hadde samtidig mye energi.

[maire]

Syns ikke spørsmålet ditt er dumt jeg. Selv var jeg heller ikke "klassisk" deprimert forrige gang jeg var nede for telling. Jeg sov normalt, og hadde vel normalt med energi, men jeg kunne ikke konsentrere meg, kjente ingen glede ved å gjøre ting jeg tidligere likte veldig godt, også var jeg så utrolig lett irritabel.

Det tok lang tid før jeg innså at jeg var deprimert. Jeg tenkte om meg selv at jeg hadde blitt lat og udugelig.

Først da kollegaene mine på jobben reagerte på sinnet mitt og på at jeg ikke lenger klarte og utføre selv de enkleste oppgaver, gikk jeg (ble sendt)til legen. Der måtte jeg igjennom en hel del tester og spørsmål.

Jeg fikk veldig god hjelp med en gang jeg oppsøkte lege. Likevel gikk det nedover. Utad smilte jeg og forsøkte krampaktig å holde fasaden, mens jeg innvendig kjente meg mer og mer død.

Ingen forutså at jeg bare ville dø, før jeg tok en overdose og fikk mer intensiv behandling. Jeg skjønte det ikke selv en gang, hvor dårlig det egentlig sto til.

Med hjelp av gruppeterapi, medisiner og individuell terapi ble jeg ganske frisk. Nå lever jeg ganske bra i alle fall. Men, jeg er veldig klar over hvor fort gjort det er å ramle ned igjen, uten å skjønne hva som skjer før det omtrent er for sent.

Det jeg er mest redd for nå, er at jeg går nedover igjen uten å snappe signalene før jeg er langt nede. Det er så tungt å komme seg oppover igjen. Det hjelper heller ikke at jeg ikke tåler medisinene jeg tar. Men, det er en helt annen historie.

Innerst inne vet du vel om du er deprimert, eller om tilstanden du befinner deg i er "latskap"?