Selvmordstanker.

[Orio]

Jeg tenker mye på selvmord, nærmer meg stadig en fastere beslutning. Grunnene er mange, men det avgjørende er nok at de som liksom skulle hjelpe meg i stedet gjør ting vanskeligere.

Jeg orker ikke gå så mye inn på det. Det jeg lurer på er hva jeg skal gjøre. Skal jeg fortelle mine nærmeste om disse tankene/planene, og dermed la dem få en sjanse til å stoppe meg? Er det bedre å spare dem for bekymringen, og ikke si noe?

Helst skulle jeg sluppet unna disse tankene. Men nå er de jo her. Så hva gjør jeg? Hvem kan hjelpe meg? Har strevd meg gjennom noen netter allerede, det er de som er verst.

Har fått anbefalt her å oppsøke legevakten. Men hva kan de egentlig hjelpe meg med? Innleggelse er jeg ikke interessert i.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kommer bare nærmere kanten for hver time. Orker ikke lenger ta en time, en dag av gangen. Ser ikke noe håp. Fremtiden ser helt svart ut.

[Gjest ghb64]

Har du prøvd å ringe Mental Helse?

[Gjest eller legehjelp!]

De nærmeste skal være og er dine nærmeste som du skal kunne betro deg til og få hjelp av. Det finnes hjelp å få!

[Gjest Jente31]

JA!! Jeg synes du skal dele tankene dine m fam din!! Om du gir dem bekymringer ved å fortelle dem om dette så er jeg helt sikker på at de er glade for at du gjør d! Og jeg er helt sikker på at de vil støtte deg og hjelpe deg. Klem...

[Gjest tussilago f]

Vet du om noe som ville hjulpet deg nå for å kunne gjøre livet mer levelig? Det fins gode hjelpere, kanskje noen du ikke har møtt ennå?

Tenker på deg.

[bibben]

Jeg vet ikke hvor du bor, men på en del DPS'er har de et lavterskeltilbud for mennesker som nettopp kommer inn i slike faser som du er nå. Det er ikke innleggelse, men det er et sted der man kan komme til hektene, og hvor det er kvalifiserte folk rundt deg.

Der tilbyr de ikke behandling eller underlegger deg et "strengt" regime slik det jo kan oppfattes på en vanlig innleggelse.

Det er ikke DPS'n som styrer inntaket der. Derfor er det nettopp et lavterskeltilbud, men det er da på DPSn du får telefonnummeret dit, evt. ved å ringe Bestillerkontoret i bydelen/kommunen din. Spør der om de har et såkalt Psykiatrisk Beredskapsteam i den sektoren/bydelen du tilhører. Hvis du holder til i Oslo, er dette rimelig godt utbygget.

Ta kontakt med dem, da kan du risikere å få det veldig mye bedre betydelig raskere enn å gå rundt med alt dette alene.

Det finnes hjelp! Lykke til!

Varm klem fra

[Gjest Forstår deg jeg altså.]

Har det selv,selvmordstanker...

Hva er vitsen med livet?

Men jeg tror døden kommer tidsnok....

[Gjest lumelia]

Har det selv,selvmordstanker...

Hva er vitsen med livet?

Men jeg tror døden kommer tidsnok....

Hei jeg har også sliti med selvmordstanker..mange år..og det skjer noe i hodet mitt..som og jeg har grodd fast i en negativ tanke om at jeg skal dø..føler eller VET at jeg kommer til å dø tilig men kanskje er det bare at jeg er redd for å leve.At dager og år med psykist slit depressjoner og dritt gjør meg såå sliten at jeg ikke orker å leve..men når jeg virkelig prøver å dø, kommer jeg ingen plass..så jeg kan jo ikke virkelig ønske det, ikke så mye som jeg trodde..det er en frykt og en utmattelse som gjør meg for sliten til livet..har du prøvd å føle på det? så klart vil jeg virkelig dø når allt er så vondt, men det kommer jo litt bedre dager..og du? ALLT blir alltid bedre..selvom du ikke kan tro det, selvom du har kjørt deg fullstendig fast..Se bare på meg..jeg LEVER! og iblandt er livet såå herlig..ha sex, spis godteri, lek deg og fest/fer..for VI LEVER!! og vi lever bare et liv, en gang!! Vi har ingenting å miste, kanskje vi allerede lever i dødens dal, vi må bare holde ut.og plutselig kan du se deg tilbake og si, " Så vondt jeg hadde det." "men så sterk jeg er blitt av å mestre det!"

[Gjest lumelia]

Det er et håp for alle vennen. Vi er jo her for deg, og om det virker som en mager trøst så har du fremdeles mange rundt deg. Du er ikke alene om å føle det sånn, du er sikkert en fin person,Ikke la mørket overmanne deg. det finne s lys, men ikke alltid i synsfeltet, kanskje må du gå noem meter i torner før du finner det, livet står aldri stille, ikke du heller, det kan kanskje virke sånn iblandt men du vet årene går,, og du blir sterkere, tillat deg å være deprimert om du føler grunnen tilsier det. men kjemp for ditt liv, det er bare du som kan gjøre det vet du.bare du kan ordne ditt liv. Skulle ønske jeg kunne klemmet deg og vist deg min godhet, lukker du øynene nå? kjenner du den varme følelsen? prøv, for min skyld, lukk øynene ofte, legg deg uder dyna midt på dagen med donald blad og godteri, tving deg til et lite smil, etter hvert vil du kjenne den overveldene gode følelsen.prøv å sett ord på din innside.jeg har gått i kunst og utrykksterapi, det hjelper meg veldig! vil du være en engel å prøve? kjøp maling, klin deg til, mal ut allt du bærer på, ingen ting er for svart, du vil bli dårlig også vil du bli bedre etterpå. Si meg om du er villig til å prøve slike ting, vil høre fra deg. Det er verdt det! Jeg var helt lost, men nå har jeg laaange tider herlige dager!! vil du skal kjenne det slik også, men bruk tiden, ikke gi opp, det er feigt å dø, ingen burde bare gi opp.GLAD I DEG!! hilsen lumelia..