Tillit på bærtur?

[bibben]

Er det noen som kjenner seg i dette med å ha en "skjør" og "ustabil" tillit til andre mennesker?

Jeg sliter tidvis med tillit til andre. Selv med mennesker som jeg egentlig vet vil meg det beste, og som jeg utelukkende har gode erfaringer med, kan jeg tidvis få de verste forestillinger om. Jeg kan tro at de skal straffe meg, at de egentlig ikke er snille, at de forsøker å lure meg, og den slags.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Heldigvis kan jeg snakke til noen enkelte venner om disse rare tankene. Men, jeg er veldig redd for at andre skal ta dette ille opp. Jeg er jo glad i disse menneskene, ja og så kommer paradoksalt disse forstyrrende tankene inn.

Hvis det er andre der ute, som har erfaringer eller tips om hvordan man klarer å styre unna slike tanker, blir jeg glad!

[Gjest skal]

Kjenner meg veldig, veldig veldig igjen! Er så AAAARGH! For at jeg ser det mer og mer, men følelsene er så enorme. Blir avogtil motsatt og, at jeg har sånn enorm tillit, at de liksom ikke kan gjøre noe feil på en måte.

Tror det hjelper å ta alle de vanskelige samtalene. Være ærlig. Iallfall med de man har erfaring av at tåler det. Få "sjekket ut" på en måte, at det ikke stemmer. Og være åpen med seg selv, at nå kjennes det sånn.

Akseptere følelsenen og iogforseg tankene og, men gi tankene litt motstand? Synes å ane at det hjelper litt iallfall, bare tar sånn tid.. sukk!

[thinkerbell]

Å ha en skjør, delvis ødelagt tillit er ikke unormalt for mennesker som i lang tid enten har blitt sviktet eller skuffet. Legger du så til en psykisk lidelse vil tilliten være minimal og man vil "rygge" dersom noen beveger seg inn på det bevoktede området, ja enten rygge eller gå til angrep. Men.. det fine er at tillit kan vokse seg sterk, dette er ikke noe som er ødelagt for alltid. Noe av det viktigste her må være å utfordre disse tankene du sitter med. Jo mer positiv erfaring du får desto mer vil tankene redusere i sin styrke.

Det tar tid.. og tålmodighet og veldig mye -mot. Man må våge å satse selv om man ikke vet resultatet på forhånd.. og det er risikabelt.. skjønt hele dette livet er jo en sann risikosport.

[bibben]

Å ha en skjør, delvis ødelagt tillit er ikke unormalt for mennesker som i lang tid enten har blitt sviktet eller skuffet. Legger du så til en psykisk lidelse vil tilliten være minimal og man vil "rygge" dersom noen beveger seg inn på det bevoktede området, ja enten rygge eller gå til angrep. Men.. det fine er at tillit kan vokse seg sterk, dette er ikke noe som er ødelagt for alltid. Noe av det viktigste her må være å utfordre disse tankene du sitter med. Jo mer positiv erfaring du får desto mer vil tankene redusere i sin styrke.

Det tar tid.. og tålmodighet og veldig mye -mot. Man må våge å satse selv om man ikke vet resultatet på forhånd.. og det er risikabelt.. skjønt hele dette livet er jo en sann risikosport.

Takk for gode, kloke tanker som jeg skal ta til meg. Ja, livet er jammen en risikosport, men hvis man aldri våger, vil man antagelig ikke vokse, eller få nye korrigerende erfaringer.

Det å møte mennekser som kan virke korrigerende er ikke lett og ingen selvfølge, men hvis man ikke tar sjansen, vil man antagelig heller ikke møte slike gode hjelpere eller medmennesker.

Det er så fordømt typisk å klore seg fast til gamle erfaringer, og å generalisere på bakgrunn av det.

Tusen takk for det du skriver, det gjorde godt å lese!

[bibben]

Kjenner meg veldig, veldig veldig igjen! Er så AAAARGH! For at jeg ser det mer og mer, men følelsene er så enorme. Blir avogtil motsatt og, at jeg har sånn enorm tillit, at de liksom ikke kan gjøre noe feil på en måte.

Tror det hjelper å ta alle de vanskelige samtalene. Være ærlig. Iallfall med de man har erfaring av at tåler det. Få "sjekket ut" på en måte, at det ikke stemmer. Og være åpen med seg selv, at nå kjennes det sånn.

Akseptere følelsenen og iogforseg tankene og, men gi tankene litt motstand? Synes å ane at det hjelper litt iallfall, bare tar sånn tid.. sukk!

Det er spennende det du skriver, om på den ene siden å mangle tillit, og på den annen siden vise det i for stort monn. Ta av litt liksom.

Det handler kanskje om en manglende evne til å regulere avstand og nærhet på en fleksibel måte?

At man kanskje rett og slett ikke har lært nettopp det på en god måte. Det er kanskje dette man kaller abivalens?

Og det å slippe litt opp, og bli litt mere avslappet på disse tingene tar, som du skriver tid, jeg - masse tid! Og, det er ikke alle som har så mye tid å gi slike ting.

De bør jo forgyldes de som er så rause...som gir rom og tid til medmennesker som trenger litt ekstra nettopp av det.

De bør jo faktisk da klones!

Hvis man har f.eks. en behandler som klarer dette, er jo det flott, eller hvis man er så heldig å ha en slik venn.

Men en slik relasjon krever at man tør være ærlig angående det som skjer, og det er ikke alltid like lett når man har dårlige erfaringer liggende i sin historie.

[Gjest skal]

Det er spennende det du skriver, om på den ene siden å mangle tillit, og på den annen siden vise det i for stort monn. Ta av litt liksom.

Det handler kanskje om en manglende evne til å regulere avstand og nærhet på en fleksibel måte?

At man kanskje rett og slett ikke har lært nettopp det på en god måte. Det er kanskje dette man kaller abivalens?

Og det å slippe litt opp, og bli litt mere avslappet på disse tingene tar, som du skriver tid, jeg - masse tid! Og, det er ikke alle som har så mye tid å gi slike ting.

De bør jo forgyldes de som er så rause...som gir rom og tid til medmennesker som trenger litt ekstra nettopp av det.

De bør jo faktisk da klones!

Hvis man har f.eks. en behandler som klarer dette, er jo det flott, eller hvis man er så heldig å ha en slik venn.

Men en slik relasjon krever at man tør være ærlig angående det som skjer, og det er ikke alltid like lett når man har dårlige erfaringer liggende i sin historie.

"Det handler kanskje om en manglende evne til å regulere avstand og nærhet på en fleksibel måte?"

Jepp, der er du nok inne på noe. Strever med å forstå det der. Men, merker at jeg sliter med å tro innerst inne at hvis noen er "snille" for å si det enkelt, så fortsetter de å være det.

Har erfaring av at mennesker kan være snill i noen situasjoner og monstre i andre. Det er en reell erfaring, jeg kan ikke overbevise meg selv om at det ikke stemmer, for det gjør jo dessverre det.

Men - det betyr ikke at de fleste mennesker er sånn! Begynner vel å erfare det og, og så gjelder det vel å ta de sjansene Bella snakker om. Men bare litt om gangen.

Når det gjelder kloning, så kommer du jo betraktelig nærmere iallfall et sånnt menneske snart..