hvordan behandling?

[Gjest jenta i 20 åra]

Jeg begynte med samtale med helsesøster da jeg var 13 år, og fortsatte med psykolog på BUP, to forksjellige der pluss et gruppetilbud. Så har jeg gått to år hos enda en ny psykolog, men alle gir meg på en måte opp, fordi jeg synes det er så vannskelig å snakke om det jeg synes er vondt i livet. Jeg klarer ikke å si at jeg er deppa og noen dager tenker at jeg vil dø. Da jeg kommer til timene klarer jeg rett og slett ikke å si noe av det jeg burde si. Er det noen som har noe tips om type behandling som kan hjelpe. For jeg orker ikke å bli "kastet" ut av enda en psykolog.

[Gjest nienna]

Har du tatt opp problemet med at du ikke klarer å prate med psykologen din og vet du hva som hindrer deg i å prate?

Jeg har selv store problemer med å snakke, men har vært så heldig at jeg har en psykiater som gir meg tid og tid tror jeg ofte er et stikkord. Jeg har gått kontinuerlig i behandling i 8 år nå og klarer fremdeles ikke å prate. Tidligere ble jeg gitt opp fordi ingen nådde frem til meg, men nå har jeg en psykiater som gir meg all den tiden jeg trenger for å åpne meg. I perioder er det viktigste at jeg kommer, i andre perioder krevers litt mer, men det aller viktigste er at jeg skal ha en trygg plass å komme til, en plass der jeg vet jeg blir sett og en plass der målet er at jeg skal klare å snakke snart.

Har du prøvd alternative behandlingsformer som musikkterapi, dramaterapi eller kunst- og uttrykksterapi? Jeg har selv prøvd alt dette med varierende resultater, men det kan kanskje være verdt et forsøk?

Håper ting ordner seg for deg.

Hilsen

[Gjest Jente31]

Har du tatt opp problemet med at du ikke klarer å prate med psykologen din og vet du hva som hindrer deg i å prate?

Jeg har selv store problemer med å snakke, men har vært så heldig at jeg har en psykiater som gir meg tid og tid tror jeg ofte er et stikkord. Jeg har gått kontinuerlig i behandling i 8 år nå og klarer fremdeles ikke å prate. Tidligere ble jeg gitt opp fordi ingen nådde frem til meg, men nå har jeg en psykiater som gir meg all den tiden jeg trenger for å åpne meg. I perioder er det viktigste at jeg kommer, i andre perioder krevers litt mer, men det aller viktigste er at jeg skal ha en trygg plass å komme til, en plass der jeg vet jeg blir sett og en plass der målet er at jeg skal klare å snakke snart.

Har du prøvd alternative behandlingsformer som musikkterapi, dramaterapi eller kunst- og uttrykksterapi? Jeg har selv prøvd alt dette med varierende resultater, men det kan kanskje være verdt et forsøk?

Håper ting ordner seg for deg.

Hilsen

Jeg har også vanskelig for å åpne meg og i d hele tatt snakke om noe som har noe m meg selv å gjøre.. for jeg er redd for å virke sytete jeg da.. dette gir meg f,eks probl når jeg må til lege, for da er d vanskeligere for han å hjelpe meg..

[Gjest jenta i 20 åra]

Har du tatt opp problemet med at du ikke klarer å prate med psykologen din og vet du hva som hindrer deg i å prate?

Jeg har selv store problemer med å snakke, men har vært så heldig at jeg har en psykiater som gir meg tid og tid tror jeg ofte er et stikkord. Jeg har gått kontinuerlig i behandling i 8 år nå og klarer fremdeles ikke å prate. Tidligere ble jeg gitt opp fordi ingen nådde frem til meg, men nå har jeg en psykiater som gir meg all den tiden jeg trenger for å åpne meg. I perioder er det viktigste at jeg kommer, i andre perioder krevers litt mer, men det aller viktigste er at jeg skal ha en trygg plass å komme til, en plass der jeg vet jeg blir sett og en plass der målet er at jeg skal klare å snakke snart.

Har du prøvd alternative behandlingsformer som musikkterapi, dramaterapi eller kunst- og uttrykksterapi? Jeg har selv prøvd alt dette med varierende resultater, men det kan kanskje være verdt et forsøk?

Håper ting ordner seg for deg.

Hilsen

Jeg vet ikke grunnen for at jeg ikke klarer å snakke. Men føler meg litt sviktet da jeg har gått til behandling i flere år, også gir de meg opp,en etter en, og sier at det ikke er noen vits at jeg går der. Men jeg synes jo ikke det er kult å bruke tid og penger på psykolog da. Jeg føler selv at jeg trenger hjelp, jeg er ikke veldig syk eller noe, men det plager meg mye og tar mye tid og krefter, som jeg ønske rå bruke på andre ting.

Jeg har ikke prøvd musikk/kunst-terapi. Vet ikke hvordan det vil virke da jeg driver en del med kunst fag ellers. Er redd at perfeksjonismen min på en måte skal overta, slik at jeg ikke får noe ut av sånn behandling.