PTSD og rare følelser

[Gjest Ei som gjerne vil være glad igjen]

Jeg har opplevd en veldig traumatisk og livstruende situasjon som varte over flere måneder. Har fått diagnosen PTSD, og har nylig påbegynt behandling hos psykolog og psykomotorisk fysioterapeut.

Allikavel føler jeg meg veldig alene i verden.

Jeg klarer ikke å ta inn over meg hva som egentlig skjer med meg og hva som har skjedd. Jeg tror ikke jeg aksepterer hva som har skjedd, og heller ikke at det skal påvirke meg idag (noe det helt tydelig gjør, sykemeldt som jeg er). Jeg tror jeg trenger å høre at jeg ikke er helt alene i verden om å oppleve at alt snur seg på hodet!

Jeg tåler ingenting før jeg får panikkangst, som om jeg holder på å dø igjen. Jeg kutter kontakten med føtter og armer, og kjenner dem overhodet ikke når jeg blir stressa. Jeg kan klype uten å kjenne det. Humøret er helt ekstremt, enten på topp eller helt på bunn. Jeg sover skikkelig dårlig, og ligger og lurer på om livet er verdt å leve. Hva lever man egentlig for?

All sunn fornuft er blåst vekk. Jeg klarer ikke å forestille meg et normalt liv igjen. Jeg har mistet perspektivet mitt på alt og alle. Jeg har mistet balansen.

Ikke minst så klarer jeg ikke å hate han som gjorde dette mot meg, fordi "hate" er ikke det rette ordet. Jeg har ikke ord...

Det er et mareritt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som en evighet mellom hver time hos behandler, og jeg vil bare at tiden skal gå... Jeg må bare holde ut...

Noen der ute som kan oppmuntre meg litt?

[bibben]

Jeg vil gjerne oppmuntre deg litt!

Først å fremst er det flott at du har behandlere som du ser frem til å møte.

Det er en god trygghet, og kan være som oaser i en ellers vond og belastende hverdag.

Det er ikke lett å komme med råd eller oppmuntring når man sliter slik du gjør. Andre menneskers ord og tanker kan ofte oppleves som distanserte eller uvirkelige.

Det jeg imidlertid kan si deg, er at styrken i det du føler nå, vil avta. Det vil den. Men det er vanskelig å se tingene i perspektiv når skaden er såvidt fersk som den er for deg.

Jeg tror det er uheldig å være utålmodig med hensyn til å komme tilbake til den vanlige hverdagen igjen. Det kan lett øke en slags nederlagsfølelse. Jeg tenker at det du nå strever med, vil ta tid, og at en slik helingsprosess, eller rettere bedringsprosess, krever mye, og tar vanvittig lang tid. Jeg sier ikke dette for å gjøre deg mismodig, men fordi jeg mener at det som oftest er slik.

Og, tingene blir aldri helt som før. Når det er sagt, vil man etterhvert kanskje se at det nye perspektivet på livet også kan brukes til noe konstruktivt. Ja, man må nesten jobbe med det mål for øyet, at det skal bli kontruktivt. Det er i alle fall det beste du kan gjøre for deg selv.

Det å sørge for gode støttespillere i en slik situasjon, er som alle vet avgjørende. Det kan være vanskelig å innvolvere gud og hvermann, men et lite knippe mennesker, kan man kanskje åpne litt opp for.

Når det er sagt tenker jeg at slike traumatiske ting som du har opplevd bør taes vare på, i den forstand at man ikke sprer det ut i en for stor radius. Det å gi ut noe veldig sårt, kan være fristende i enkelte "svake" øyeblikk. Men nettopp fordi det er så personlig, tenker jeg at det kan være klokt å velge ut de helt spesielle menneskene som samtalepartnere når man trenger å lufte seg.

Men alt dette må man jo kjenne etter selv. Det er så individuelt fra person til person.

NB: Jeg snakker jo kun utifra egen erfaring.

Jeg får nå en liten tanke: Det kunne vært spennende å gjøre følgende forsøk. At du nå tar vare på innlegget ditt her på dol i dag, og så setter vi "vekkerklokken" på til 8. november 2007. Det ville nemlig være interessant å høre hvordan du ser på livet ditt om ett år. Hva du tenker om den prosessen du har vært gjennom. Hva som har betydd mest, hva som har vært vanskeligst osv.

Jeg håper, og tror, at du vil ha det bedre om noen tid. Ja, det er i alle fall min egen erfaring. Det å ha vært truet på livet, vil for alltid sette sine spor, livet vil bli noe annerledes, men ikke nødvendigvis mindre rikt.

Jeg sender deg så mange oppmuntrende tanker jeg kan, og ønsker deg all lykke til videre.

Klem fra

[Gjest Ei som gjerne vil være glad igjen]

Jeg vil gjerne oppmuntre deg litt!

Først å fremst er det flott at du har behandlere som du ser frem til å møte.

Det er en god trygghet, og kan være som oaser i en ellers vond og belastende hverdag.

Det er ikke lett å komme med råd eller oppmuntring når man sliter slik du gjør. Andre menneskers ord og tanker kan ofte oppleves som distanserte eller uvirkelige.

Det jeg imidlertid kan si deg, er at styrken i det du føler nå, vil avta. Det vil den. Men det er vanskelig å se tingene i perspektiv når skaden er såvidt fersk som den er for deg.

Jeg tror det er uheldig å være utålmodig med hensyn til å komme tilbake til den vanlige hverdagen igjen. Det kan lett øke en slags nederlagsfølelse. Jeg tenker at det du nå strever med, vil ta tid, og at en slik helingsprosess, eller rettere bedringsprosess, krever mye, og tar vanvittig lang tid. Jeg sier ikke dette for å gjøre deg mismodig, men fordi jeg mener at det som oftest er slik.

Og, tingene blir aldri helt som før. Når det er sagt, vil man etterhvert kanskje se at det nye perspektivet på livet også kan brukes til noe konstruktivt. Ja, man må nesten jobbe med det mål for øyet, at det skal bli kontruktivt. Det er i alle fall det beste du kan gjøre for deg selv.

Det å sørge for gode støttespillere i en slik situasjon, er som alle vet avgjørende. Det kan være vanskelig å innvolvere gud og hvermann, men et lite knippe mennesker, kan man kanskje åpne litt opp for.

Når det er sagt tenker jeg at slike traumatiske ting som du har opplevd bør taes vare på, i den forstand at man ikke sprer det ut i en for stor radius. Det å gi ut noe veldig sårt, kan være fristende i enkelte "svake" øyeblikk. Men nettopp fordi det er så personlig, tenker jeg at det kan være klokt å velge ut de helt spesielle menneskene som samtalepartnere når man trenger å lufte seg.

Men alt dette må man jo kjenne etter selv. Det er så individuelt fra person til person.

NB: Jeg snakker jo kun utifra egen erfaring.

Jeg får nå en liten tanke: Det kunne vært spennende å gjøre følgende forsøk. At du nå tar vare på innlegget ditt her på dol i dag, og så setter vi "vekkerklokken" på til 8. november 2007. Det ville nemlig være interessant å høre hvordan du ser på livet ditt om ett år. Hva du tenker om den prosessen du har vært gjennom. Hva som har betydd mest, hva som har vært vanskeligst osv.

Jeg håper, og tror, at du vil ha det bedre om noen tid. Ja, det er i alle fall min egen erfaring. Det å ha vært truet på livet, vil for alltid sette sine spor, livet vil bli noe annerledes, men ikke nødvendigvis mindre rikt.

Jeg sender deg så mange oppmuntrende tanker jeg kan, og ønsker deg all lykke til videre.

Klem fra

Tusen takk Bibben, for et så godt og langt svar. Jeg ble glad av å lese det.

Mye av det du skriver virker fornuftig, og jeg prøver å overbevise mitt forvirrede hode om at jeg en gang i framtiden skal klare å se litt bort ifra traumet mitt. Men det har ligget fremst i hodet mitt nå i flere år. Det er noen år siden det skjedde, men jeg har ikke skjønt at jeg trengte hjelp før nå. Jeg har ikke skjønt hva som feilte meg, og at jeg måtte søke hjelp. Det har helt sikkert bidratt til å forsterke følelsen min av å være alene i verden...

Men det er utrolig tøft å innse at en annen person (voldsmannen) har makt til å påvirke meg den dag i dag. Jeg tror ikke jeg har villet gitt han den makten (i mitt hode, han vet ingenting om at jeg har PTSD).

Jeg har i det lengste prøvd å fokusere på at "ja men jeg overlevde" og "prøv å lev videre", men det er for mye å be meg selv om. Jeg klarer det ikke. Det var en voldsom vekt som ble fjernet av mine skuldre da jeg søkte hjelp, men fortsatt er det tungt-tungt-tungt...

Jeg skulle hørt på kroppen min for flere år siden! Den har hele tiden sagt ifra om at noe er forferdelig galt. Noe av det første jeg lærte i terapi nå var at kontakten mellom kropp og hode hos meg er brutt, og det tar lang tid å gjenopprette forbindelsen.

Kan vel ikke annet enn å konstatere at dette vil ta lang tid, og at jeg en gang i framtiden vil slutte å bebreide meg selv for å ikke ha klart å håndtere det som skjedde godt nok (igjen, i følge mitt forvirrede hode).

Klem,

[bibben]

Tusen takk Bibben, for et så godt og langt svar. Jeg ble glad av å lese det.

Mye av det du skriver virker fornuftig, og jeg prøver å overbevise mitt forvirrede hode om at jeg en gang i framtiden skal klare å se litt bort ifra traumet mitt. Men det har ligget fremst i hodet mitt nå i flere år. Det er noen år siden det skjedde, men jeg har ikke skjønt at jeg trengte hjelp før nå. Jeg har ikke skjønt hva som feilte meg, og at jeg måtte søke hjelp. Det har helt sikkert bidratt til å forsterke følelsen min av å være alene i verden...

Men det er utrolig tøft å innse at en annen person (voldsmannen) har makt til å påvirke meg den dag i dag. Jeg tror ikke jeg har villet gitt han den makten (i mitt hode, han vet ingenting om at jeg har PTSD).

Jeg har i det lengste prøvd å fokusere på at "ja men jeg overlevde" og "prøv å lev videre", men det er for mye å be meg selv om. Jeg klarer det ikke. Det var en voldsom vekt som ble fjernet av mine skuldre da jeg søkte hjelp, men fortsatt er det tungt-tungt-tungt...

Jeg skulle hørt på kroppen min for flere år siden! Den har hele tiden sagt ifra om at noe er forferdelig galt. Noe av det første jeg lærte i terapi nå var at kontakten mellom kropp og hode hos meg er brutt, og det tar lang tid å gjenopprette forbindelsen.

Kan vel ikke annet enn å konstatere at dette vil ta lang tid, og at jeg en gang i framtiden vil slutte å bebreide meg selv for å ikke ha klart å håndtere det som skjedde godt nok (igjen, i følge mitt forvirrede hode).

Klem,

Først og fremst tenker jeg at ditt hode IKKE er forvridd.

Hadde du derimot ikke hatt noen som helst problemer med å bære på din grusomme opplevelse, ville jeg vært bekymret for om hodet kanskje var litt forvridd.

Du nevner at det er noen år siden. I det perspektivet jeg har lært å forholde meg til, er dette ikke så lenge. Beklager å måtte si nettopp det.

Dine behandlere høres kloke ut, og de forteller deg at dette koster både tid og krefter.

Det er godt at du har kommet i kontakt med disse.

Hvis man ser helt objektivt på din reaksjon, synes det fornuftig av et hode kobler seg vekk fra kroppen, når den har vært truet så kraftig.

Men et helt menneske kan jo ikke fungere på den måten. Det går bare ikke.

Etterhvert som opplevlesene av helhet kommer tilbake, vil kanskje også livsmotet og livsgleden komme deg nærmere.

Jeg tenker også at det er viktig å minne seg selv om at andre mennesker rundt en, av naturlige grunner, ikke fullt og helt kan forstå hvordan du har det.

Det er ikke mulig å beskrive alle dimensjoner ved en ekstremsituasjon til folk som mangler en slik erfaring. Man for nesten også si: takk og pris for det. Det er ikke noen forundt å ha det slik du har det nå.

Igjen sender jeg deg en trøste-og støtteklem ut igjennom eteren.

Take care!

[Gjest Ei som gjerne vil være glad igjen]

Først og fremst tenker jeg at ditt hode IKKE er forvridd.

Hadde du derimot ikke hatt noen som helst problemer med å bære på din grusomme opplevelse, ville jeg vært bekymret for om hodet kanskje var litt forvridd.

Du nevner at det er noen år siden. I det perspektivet jeg har lært å forholde meg til, er dette ikke så lenge. Beklager å måtte si nettopp det.

Dine behandlere høres kloke ut, og de forteller deg at dette koster både tid og krefter.

Det er godt at du har kommet i kontakt med disse.

Hvis man ser helt objektivt på din reaksjon, synes det fornuftig av et hode kobler seg vekk fra kroppen, når den har vært truet så kraftig.

Men et helt menneske kan jo ikke fungere på den måten. Det går bare ikke.

Etterhvert som opplevlesene av helhet kommer tilbake, vil kanskje også livsmotet og livsgleden komme deg nærmere.

Jeg tenker også at det er viktig å minne seg selv om at andre mennesker rundt en, av naturlige grunner, ikke fullt og helt kan forstå hvordan du har det.

Det er ikke mulig å beskrive alle dimensjoner ved en ekstremsituasjon til folk som mangler en slik erfaring. Man for nesten også si: takk og pris for det. Det er ikke noen forundt å ha det slik du har det nå.

Igjen sender jeg deg en trøste-og støtteklem ut igjennom eteren.

Take care!

Vet du Bibben eller noen andre her om det er vanlig å få noen medisiner når man har PTSD?

Jeg har Imovane for å få sove, og det fungerer veldig bra.

Men ellers? Mot panikkangsten og depresjonen?

Legen min sier jeg først skal prøve uten noen flere medisiner, men jeg er nysgjerrig på hva andre sier.

[bibben]

Vet du Bibben eller noen andre her om det er vanlig å få noen medisiner når man har PTSD?

Jeg har Imovane for å få sove, og det fungerer veldig bra.

Men ellers? Mot panikkangsten og depresjonen?

Legen min sier jeg først skal prøve uten noen flere medisiner, men jeg er nysgjerrig på hva andre sier.

Jeg er ikke nhd, og burde derfor ikke uttale meg om medisiner overhodet. Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring.

mot depresjon - AD (cipralex, tolvon etc.)

for panikkangst får noen xanor

mot mange ustyrlige tanker som kan finne sted ved i alle fall k-ptsd har jeg kjennskap til at AP er blitt gitt.

MEN, jeg har IKKE medisinsk innsikt, bare litt egen erfaring.

Rådfør deg med legen din hele veien!!!

klem