Ønsker å gå til psykolog

[Gjest Prøve å ta tak i meg selv]

Jeg har etter å ha syslet med tanken og avskrevet behovet for det i flere år, tenkt at jeg kanskje skulle prøve å gå til en psykolog. Men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an.. Jeg håper at jeg ved å legge inn et innlegg her kanskje kan få noen svar..

Jeg er på ingen måte syk og ikke veldig deprimert. Men jeg har en del gruff fra barndommen og lurer på om jeg kanskje ville fått det bedre og blitt et bedre menneske om jeg hadde fått rotet litt i dette. Min samboer sier jeg er "in denial"..., og det blir jo bare komisk hvis jeg nekter for det :-)

Jeg med jamne mellomrom tunge perioder uten at jeg vil si jeg er dypt deprimert. Jeg ser da tyngre på livet og de fleste gjøremål blir tunge for meg. Hverdagen går likevel videre mer eller mindre bare at jeg ikke har det så bra og blir liggende på sofaen.

Det jeg ønsker er vel å finne mer ut om hva jeg har opplevd og hvordan livet mitt har vært. Jeg har en del hull når jeg prøver å huske hvordan jeg hadde det. Videre ønsker jeg å bearbeide det på en sunn måte sånn at jeg forhåpentligvis slipper å være så sårbar, nærtagende, liten og få et sterkere selvbilde.

Jeg har hatt noe som minner om sosial angst, noe jeg har jobbet mye med siden ungdomstida- og kommet et stykke på vei. Det er likevel der og jeg kan bli veldig usikker og redd i enkelte sosiale sammenhenger. Jeg er overbevisst om at dette også henger sammen med min barndom og ikke bare noe jeg er født med.

Jeg er motivert for å jobbe mye med meg selv for å få det bedre, men tror som sagt jeg trenger litt hjelp til dette.

Hva tror dere jeg trenger? Hvem skal jeg gå til? Hvordan griper jeg dette an? Skal jeg gå til fastlegen min og få rekvisisjon? Hva skjer videre?

Jeg har vært her inne litt før, og det virker som det jeg sliter med er veldig lite i forhold til mange andre. Håper ikke mine problemer føles som et hån mot de av dere som virkelig sliter med livene deres. Jeg tenker og håper bare at det er noen her som har kunnskaper innenfor det jeg går og tenker på nå...

[Patsi]

Jeg synes det høres ut som du har kommet langt allerede. Du ser problemene og tar tak i dem. Stå på videre, dette kommer til å gå bra!

Lykke til :-)

[Orio]

Dette var et vanskelig spørsmål. Hvis livet og hverdagen er "normal", med vanlige opp- og nedturer, tror jeg ikke du har så mye igjen for å grave i gammelt grums fra fortiden.

Ut i fra det du skriver er det vanskelig å vite hvor store problemer du har, og derfor vanskelig å råde deg. Det første du bør gjøre er nok å ta en tur til fastlegen, og fortelle om dine problemer. Hvis h*n mener det er nødvendig, får du henvisning til psykolog/psykiatrisk poliklinikk, for utredning og eventuelt behandling.

Hvis du ikke får henvisning av fastlegen, må du prøve deg på det private markedet, og det kan fort bli dyrt. Om det er et alternativ for deg kommer jo helt an på din økonomi. Uansett kan det kanskje være nyttig med noen få timer for utredning, for å finne ut hva du trenger å jobbe med. Så kan du ev. etterpå avgjøre om du vil fortsette.

Er det noe konkret du ønsker å endre i livet ditt? Det er mange ting du kan gjøre på egen hånd, mange nyttige bøker å lese.

[Gjest Prøve å ta tak i meg selv]

Dette var et vanskelig spørsmål. Hvis livet og hverdagen er "normal", med vanlige opp- og nedturer, tror jeg ikke du har så mye igjen for å grave i gammelt grums fra fortiden.

Ut i fra det du skriver er det vanskelig å vite hvor store problemer du har, og derfor vanskelig å råde deg. Det første du bør gjøre er nok å ta en tur til fastlegen, og fortelle om dine problemer. Hvis h*n mener det er nødvendig, får du henvisning til psykolog/psykiatrisk poliklinikk, for utredning og eventuelt behandling.

Hvis du ikke får henvisning av fastlegen, må du prøve deg på det private markedet, og det kan fort bli dyrt. Om det er et alternativ for deg kommer jo helt an på din økonomi. Uansett kan det kanskje være nyttig med noen få timer for utredning, for å finne ut hva du trenger å jobbe med. Så kan du ev. etterpå avgjøre om du vil fortsette.

Er det noe konkret du ønsker å endre i livet ditt? Det er mange ting du kan gjøre på egen hånd, mange nyttige bøker å lese.

Dette er sikkert et godt eksempel... Når jeg leste innlegget ditt så blir jeg lei meg og vil gråte. Fordi du ikke støtter meg 100% i tankene mine. Fordi jeg endelig har tatt en avgjørelse på å ta tak i dette, og så er det noen som mener jeg tar feil og ikke har noe å ta tak i. Det med at andre syns noe om meg som ikke er positivt er vanskelig for meg. Jeg har dårlig selvbilde og føler derfor at hele meg er mislykket bare fordi du ut i fra det innlegget jeg skrev ikke kan se at jeg har behov for å gå til psykolog. Det er helt latterlig, jeg ser det- men det er slik jeg ofte reagerer så lenge jeg ikke får full støtte. Jeg VET at det du skrev var godt ment, men det er vanskelig for meg likevel.

Det andre som gjør at jeg blir lei meg er at jeg blir fortvila.. For den prosessen du skriver om, gå til fastlege, vurderinger, poliklinikk osv osv... Det høres så TUNGT ut, jeg ORKER ikke.. Veien dit føles uendelig lang. Hvis jeg bare kunne ringt en psykolog og gått dit hadde det vært greit- men den lange prosessen gjør at jeg bare vil gi opp med en gang. Dytte dette ta-tak-i-meg-selv-opplegget langt langt bak og gå tilbake til "jeg har kommet så langt allerede- jeg klarer dette selv".

Ble du klokere? Neppe. Ikke jeg heller. Jeg bare mistet motet...

[cathlin]

Hvis du bor i Oslo for eksempel trenger du bare henvisning fra fastlegen din, også kan du søke psykolog selv, dvs skrive søknadsbrev, hos private behandlere med driftsstøtte fra trygdekontoret. Da betaler du bare opp til frikortgrensen på ca 1600 i året.

[Orio]

Dette er sikkert et godt eksempel... Når jeg leste innlegget ditt så blir jeg lei meg og vil gråte. Fordi du ikke støtter meg 100% i tankene mine. Fordi jeg endelig har tatt en avgjørelse på å ta tak i dette, og så er det noen som mener jeg tar feil og ikke har noe å ta tak i. Det med at andre syns noe om meg som ikke er positivt er vanskelig for meg. Jeg har dårlig selvbilde og føler derfor at hele meg er mislykket bare fordi du ut i fra det innlegget jeg skrev ikke kan se at jeg har behov for å gå til psykolog. Det er helt latterlig, jeg ser det- men det er slik jeg ofte reagerer så lenge jeg ikke får full støtte. Jeg VET at det du skrev var godt ment, men det er vanskelig for meg likevel.

Det andre som gjør at jeg blir lei meg er at jeg blir fortvila.. For den prosessen du skriver om, gå til fastlege, vurderinger, poliklinikk osv osv... Det høres så TUNGT ut, jeg ORKER ikke.. Veien dit føles uendelig lang. Hvis jeg bare kunne ringt en psykolog og gått dit hadde det vært greit- men den lange prosessen gjør at jeg bare vil gi opp med en gang. Dytte dette ta-tak-i-meg-selv-opplegget langt langt bak og gå tilbake til "jeg har kommet så langt allerede- jeg klarer dette selv".

Ble du klokere? Neppe. Ikke jeg heller. Jeg bare mistet motet...

Det var ikke meningen å såre deg, jeg forsto ikke ut fra innlegget du skrev hvor sårbar du er. Kanskje du sliter mer enn du gir uttrykk for?

Jeg forstår godt hva du mener når du skriver at mitt svar ga deg lyst til å gråte, jeg har det på samme måten selv mange ganger. Det var slett ikke meningen å ta motet fra deg.

Hvis du går til en privat psykolog kan det hende du slipper henvisning, men det er dessverre fryktelig dyrt.

"Utredning" er nok ikke så ille som det høres ut, det starter gjerne med at du forteller om hvordan du har det og hva du ønsker å forandre.

Det som slår meg når jeg leser ditt svar, er at du er veldig sårbar for tiden. Har du det ofte sånn? Jeg tror den sårbarheten er noe av det første du må ta tak i.

Jeg beklager hvis dette blir veldig rotete. Ut fra det første innlegget virker det som du har litt "småproblemer", du toner det kanskje ned? Du føler at du ikke har det like ille som andre, at du derfor ikke har rett til å få det bedre? Kanskje du ikke ser på deg selv som like viktig/verdifull som andre? Dette er bare gjetninger fra min side, jeg mener slett ikke at det er sånn at du er mindre verdifull enn andre.

[Gjest nummer1]

Det var ikke meningen å såre deg, jeg forsto ikke ut fra innlegget du skrev hvor sårbar du er. Kanskje du sliter mer enn du gir uttrykk for?

Jeg forstår godt hva du mener når du skriver at mitt svar ga deg lyst til å gråte, jeg har det på samme måten selv mange ganger. Det var slett ikke meningen å ta motet fra deg.

Hvis du går til en privat psykolog kan det hende du slipper henvisning, men det er dessverre fryktelig dyrt.

"Utredning" er nok ikke så ille som det høres ut, det starter gjerne med at du forteller om hvordan du har det og hva du ønsker å forandre.

Det som slår meg når jeg leser ditt svar, er at du er veldig sårbar for tiden. Har du det ofte sånn? Jeg tror den sårbarheten er noe av det første du må ta tak i.

Jeg beklager hvis dette blir veldig rotete. Ut fra det første innlegget virker det som du har litt "småproblemer", du toner det kanskje ned? Du føler at du ikke har det like ille som andre, at du derfor ikke har rett til å få det bedre? Kanskje du ikke ser på deg selv som like viktig/verdifull som andre? Dette er bare gjetninger fra min side, jeg mener slett ikke at det er sånn at du er mindre verdifull enn andre.

Hei, kjenner meg litt igjen i d du skriver, jeg..

Føler du at du ikke vil være til bry for legen evt psykologen, fordi dine probl er for små på en måte...? At du synes andre har mer bruk for denne hjelpen..?

Kanskje er probl dine større enn du selv er klar over, at du tror at du takler ting bedre enn du egentlig gjør? At du kaster probl i sekken du bærer på, og når denne er tung så blir du ekstra sårbar og nestemt også?

Tror dette har noe m selvtillit å gjøre jeg..

F.eks har jeg angst for å gå til lege. Rett og slett fordi jeg ikke vil "bry" han m mine "bagateller"..Skjønner du hva jeg mener?

For meg høres d ut som at du trenger hjelp til å få bygget opp selvtilliten, kanskje har du fått noen arr i sjelen etter barndommen som du trenger å få bukt m også?

Jeg tror at d orio prøvde å si til deg er at du må ropere høyere! At du ikke må undervurdere probl dine..

Du må først og fremst være ærlig m deg selv- helt til innerste margen og så ta fatt i ting derfra. Jo ærligere du er m deg selv og til en evt psykolog- jo bedre kan denne hjelpe deg.

Iallefall er d kjempefint at du vil ta tak i ting før de evt blir verre. For ingen andre enn deg selv vet hvordan du har d, og jeg er sikker på at du vil få d bedre m hjelp av en psykolog.

Ang fremgangsmåte: Jeg ba i fjor legen min om en henvisning til psykolog fordi jeg var utbrent. Han ba meg ringe rundt til forskjellige behandlere, spørre om de hadde refusjon og hvor lang ventetid d var. Jeg satte meg på venteliste og ble oppringt når psyk.var ledig- halvt år tok d i tr.heim. Private hadde 2 uker men kostet fra 6-800 kr timen..

Vel, vet ikke om du ble klokere av dette, men iallefall håper jeg at du fortsetter der du slapp i kveld; be legen din om en henvisning og ta i mot den hjelpen du trenger og har krav på!

Stor klem til deg fra

[Gjest klokeLinna]

Dette er sikkert et godt eksempel... Når jeg leste innlegget ditt så blir jeg lei meg og vil gråte. Fordi du ikke støtter meg 100% i tankene mine. Fordi jeg endelig har tatt en avgjørelse på å ta tak i dette, og så er det noen som mener jeg tar feil og ikke har noe å ta tak i. Det med at andre syns noe om meg som ikke er positivt er vanskelig for meg. Jeg har dårlig selvbilde og føler derfor at hele meg er mislykket bare fordi du ut i fra det innlegget jeg skrev ikke kan se at jeg har behov for å gå til psykolog. Det er helt latterlig, jeg ser det- men det er slik jeg ofte reagerer så lenge jeg ikke får full støtte. Jeg VET at det du skrev var godt ment, men det er vanskelig for meg likevel.

Det andre som gjør at jeg blir lei meg er at jeg blir fortvila.. For den prosessen du skriver om, gå til fastlege, vurderinger, poliklinikk osv osv... Det høres så TUNGT ut, jeg ORKER ikke.. Veien dit føles uendelig lang. Hvis jeg bare kunne ringt en psykolog og gått dit hadde det vært greit- men den lange prosessen gjør at jeg bare vil gi opp med en gang. Dytte dette ta-tak-i-meg-selv-opplegget langt langt bak og gå tilbake til "jeg har kommet så langt allerede- jeg klarer dette selv".

Ble du klokere? Neppe. Ikke jeg heller. Jeg bare mistet motet...

Du må huske på at slike problemer er 100% individuelle. Hvis du føler at du trenger psykolog, så gjør du det. Det er en definisjon på livskvalitet som sier at det viktigste er å ha en grunnstemning av glede. Dvs at hvis du er lei deg, vet du at du bare har en dårlig dag og at det snart vil bli bedre.

Hvis du har perioder hvor du bare har lyst til å ligge på sofaen og ikke har energi til daglige gjøremål, så er det et stort nok problem i seg selv.

Dette med psykolog er ikke så komplisert. Bare bestill en time hos fastlegen din. Si at du trenger henvisning til psykolog. Da kommer du til å bli spurt om hva som plager deg. Si det rett ut! Du får helt sikkert en henvisning. Deretter er det bare å finne en psykolog som har avtale med staten. Det kan være lange ventetider.. Hvis du har mulighet til å betale, finnes det private psykologer hvor du kan få time på dagen uten henvisning fra lege. Det koster stort sett 500-800 per time.

Jeg går til en privat psykolog annenhver uke, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vente så lenge. Det koster meg 1600 i måneden, men det er jo en investering i meg selv.

Alle bærer på bagasje fra barndommen og det påvirker oss alle i større eller mindre grad. Spør du meg, trenger sikkert de fleste en liten oppryddning i topp-etasjen. Intet problem er for lite! Husk det! Lykke til!

[Gjest lukke til]

Du trenger ikke ha store psykiske problemer for å gå til en psykolog. Mange opplever økt livskvalitet av å gå i terapi. Toppidrettsutøvere og næringslivsledere går også til psykolog for å utvikle seg selv personlig. Problemet er at det er for få psykologer i landet, men dersom du står på litt finner du sikkert noen som kan hjelpe de videre i livet.

[Gjest Prøve å ta tak i meg selv]

Du må huske på at slike problemer er 100% individuelle. Hvis du føler at du trenger psykolog, så gjør du det. Det er en definisjon på livskvalitet som sier at det viktigste er å ha en grunnstemning av glede. Dvs at hvis du er lei deg, vet du at du bare har en dårlig dag og at det snart vil bli bedre.

Hvis du har perioder hvor du bare har lyst til å ligge på sofaen og ikke har energi til daglige gjøremål, så er det et stort nok problem i seg selv.

Dette med psykolog er ikke så komplisert. Bare bestill en time hos fastlegen din. Si at du trenger henvisning til psykolog. Da kommer du til å bli spurt om hva som plager deg. Si det rett ut! Du får helt sikkert en henvisning. Deretter er det bare å finne en psykolog som har avtale med staten. Det kan være lange ventetider.. Hvis du har mulighet til å betale, finnes det private psykologer hvor du kan få time på dagen uten henvisning fra lege. Det koster stort sett 500-800 per time.

Jeg går til en privat psykolog annenhver uke, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vente så lenge. Det koster meg 1600 i måneden, men det er jo en investering i meg selv.

Alle bærer på bagasje fra barndommen og det påvirker oss alle i større eller mindre grad. Spør du meg, trenger sikkert de fleste en liten oppryddning i topp-etasjen. Intet problem er for lite! Husk det! Lykke til!

God morgen! Takk for svaret ditt..

Jeg er en person som mange vil kalle ressurssterk og jeg jobber med mennensker i krise hver dag. Det er nok nettopp derfor jeg med mine "små" problemer tenker at jeg hadde hatt godt av å få litt hjelp, der andre hadde ventet til de havnet i tung depresjon eller enda verre. Lista mi for å søke profesjonell hjelp er nok lavere enn hos mange andre. Det som holder meg igjen her, er at jeg er så redd for avvisning. Jeg er redd for å bli fortalt at jeg ikke har noe der å gjøre. Fordi jeg har denne redselen i meg så skal det så lite til for at jeg gir opp hele prosjektet og legger det på is.

Under studietida var jeg hos en studentpsykolog. Dette var et lavterskeltilbud som det var relativt enkelt å benytte seg av. Etter to timer konkluderte hun med at jeg ikke hadde behov for flere timer. Hun ville ikke grave i min fortid men mente jeg bare burde la det ligge.. Jeg følte meg nok en gang veldig avvist..

Det jeg ser for meg at hadde vært godt for meg er å kunne gå til en person over litt lengre tid som ble kjent med meg og ga meg tid til å vise alle aspektene ved meg selv. Ga meg tid til å gå gjennom hele min barndom, som kunne støttet meg i prosessen med å finne ut hvordan jeg hadde det når f.eks mine foreldre ikke hadde mulighet til å være psykisk og eller fysisk til stede. Hvordan var det for meg å bli mobbet på skolen? Hvordan hadde jeg det da? Er det derfor jeg er så redd for avvisning og kritikk? Hvordan kan jeg snu min måte å tenke på så jeg slipper å føle så mye avvisning og kritikk når jeg faktisk ikke blir avvist eller kritisert.

Nå ble jeg avbrutt av en telefon, og det var nok like greit. Det er vondt å skrive om disse tingene...

Men tusen takk for svar! Jeg skal samle mot og krefter og få en henvisning. Etterhvert...

[Gjest Prøve å ta tak i meg selv]

Du trenger ikke ha store psykiske problemer for å gå til en psykolog. Mange opplever økt livskvalitet av å gå i terapi. Toppidrettsutøvere og næringslivsledere går også til psykolog for å utvikle seg selv personlig. Problemet er at det er for få psykologer i landet, men dersom du står på litt finner du sikkert noen som kan hjelpe de videre i livet.

Takk! :-)

Noe annet jeg sliter med er jo dårlig samvittighet da. Jeg har dårlig samvittighet for alt og alle, og kjenner tendens til å få dårlig samvittighet for at jeg opptar en av få psykologer i landet som andre sikkert har mye mer behov for enn meg...

[Gjest KlokeLinna]

God morgen! Takk for svaret ditt..

Jeg er en person som mange vil kalle ressurssterk og jeg jobber med mennensker i krise hver dag. Det er nok nettopp derfor jeg med mine "små" problemer tenker at jeg hadde hatt godt av å få litt hjelp, der andre hadde ventet til de havnet i tung depresjon eller enda verre. Lista mi for å søke profesjonell hjelp er nok lavere enn hos mange andre. Det som holder meg igjen her, er at jeg er så redd for avvisning. Jeg er redd for å bli fortalt at jeg ikke har noe der å gjøre. Fordi jeg har denne redselen i meg så skal det så lite til for at jeg gir opp hele prosjektet og legger det på is.

Under studietida var jeg hos en studentpsykolog. Dette var et lavterskeltilbud som det var relativt enkelt å benytte seg av. Etter to timer konkluderte hun med at jeg ikke hadde behov for flere timer. Hun ville ikke grave i min fortid men mente jeg bare burde la det ligge.. Jeg følte meg nok en gang veldig avvist..

Det jeg ser for meg at hadde vært godt for meg er å kunne gå til en person over litt lengre tid som ble kjent med meg og ga meg tid til å vise alle aspektene ved meg selv. Ga meg tid til å gå gjennom hele min barndom, som kunne støttet meg i prosessen med å finne ut hvordan jeg hadde det når f.eks mine foreldre ikke hadde mulighet til å være psykisk og eller fysisk til stede. Hvordan var det for meg å bli mobbet på skolen? Hvordan hadde jeg det da? Er det derfor jeg er så redd for avvisning og kritikk? Hvordan kan jeg snu min måte å tenke på så jeg slipper å føle så mye avvisning og kritikk når jeg faktisk ikke blir avvist eller kritisert.

Nå ble jeg avbrutt av en telefon, og det var nok like greit. Det er vondt å skrive om disse tingene...

Men tusen takk for svar! Jeg skal samle mot og krefter og få en henvisning. Etterhvert...

Bare det du sier om dårlig samvittighet, fordi det kan være andre som trenger det mer enn deg eller at du er redd for å avvist av psykologen er "bevis" for at du trenger psykolog. Du har rett til det! Mange vil sagt: Nei, dette her orker jeg ikke å slite med lenger. Nå skal jeg skaffe meg hjelp.

Jeg vet med meg selv at hvis jeg hadde fått hjelp på et tidligere tidspunkt hadde jeg hatt det bedre nå. Det finnes ting som ikke bare går over av seg selv, og som man trenger å bearbeide. En studentpsykolog er så vidt jeg har skjønt mer egnet, hvis man har problemer med å klare skolearbeidet.Var du helt ærlig med den psykologen da?

Jeg har hatt en tendens til å glatte over problemene mine ved å si at det er sikkert mange andre som også har det sånn.

Lykke til videre! Du er veldig mye verdt og fortjener å få hjelp på lik linje med alle andre.

[Er det bare meg...?]

Du må huske på at slike problemer er 100% individuelle. Hvis du føler at du trenger psykolog, så gjør du det. Det er en definisjon på livskvalitet som sier at det viktigste er å ha en grunnstemning av glede. Dvs at hvis du er lei deg, vet du at du bare har en dårlig dag og at det snart vil bli bedre.

Hvis du har perioder hvor du bare har lyst til å ligge på sofaen og ikke har energi til daglige gjøremål, så er det et stort nok problem i seg selv.

Dette med psykolog er ikke så komplisert. Bare bestill en time hos fastlegen din. Si at du trenger henvisning til psykolog. Da kommer du til å bli spurt om hva som plager deg. Si det rett ut! Du får helt sikkert en henvisning. Deretter er det bare å finne en psykolog som har avtale med staten. Det kan være lange ventetider.. Hvis du har mulighet til å betale, finnes det private psykologer hvor du kan få time på dagen uten henvisning fra lege. Det koster stort sett 500-800 per time.

Jeg går til en privat psykolog annenhver uke, fordi jeg ikke følte at jeg kunne vente så lenge. Det koster meg 1600 i måneden, men det er jo en investering i meg selv.

Alle bærer på bagasje fra barndommen og det påvirker oss alle i større eller mindre grad. Spør du meg, trenger sikkert de fleste en liten oppryddning i topp-etasjen. Intet problem er for lite! Husk det! Lykke til!

Hei,

jeg er veldig enig med klokeLinna i at hvis man føler at man trenger hjelp så gjør man det!! Man kan alltid finne mennesker som er sykere eller har det verre enn seg selv. I dette sekund blir noen torturert... Det finnes mennesker uten hjem som sulter, etc etc. Men hvis man begynner å tenke sånn, så er man dømt til å tape...

Livskvalitet har heller ikke noe med hvor mye man får til og hvorvidt omgivelsene ser på en som "vellykket". Man kan ha store problemer selv om man klarer å gå på jobben hver dag. Det er den indre opplevelsen som må være rettesnoren her.

Hvis du synes det virker som et ork å kontakte psykolog etc, så kanskje samboeren din kan hjelpe deg å ringe rundt, for eksempel? Jeg har flere ganger fått andre til å ringe for meg hvis jeg ikke har orket selv. Så svelger jeg heller stoltheten. En psykolog er uansett den første til å forstå... he he

Lykke til!!

[Er det bare meg...?]

Hei,

jeg er veldig enig med klokeLinna i at hvis man føler at man trenger hjelp så gjør man det!! Man kan alltid finne mennesker som er sykere eller har det verre enn seg selv. I dette sekund blir noen torturert... Det finnes mennesker uten hjem som sulter, etc etc. Men hvis man begynner å tenke sånn, så er man dømt til å tape...

Livskvalitet har heller ikke noe med hvor mye man får til og hvorvidt omgivelsene ser på en som "vellykket". Man kan ha store problemer selv om man klarer å gå på jobben hver dag. Det er den indre opplevelsen som må være rettesnoren her.

Hvis du synes det virker som et ork å kontakte psykolog etc, så kanskje samboeren din kan hjelpe deg å ringe rundt, for eksempel? Jeg har flere ganger fått andre til å ringe for meg hvis jeg ikke har orket selv. Så svelger jeg heller stoltheten. En psykolog er uansett den første til å forstå... he he

Lykke til!!

Forøvrig er det ikke et krav om at man må være alvorlig psykisk syk for å få henvisning til psykolog. Men du får muligens ikke henvisning hvis du plages av at du ikke har tid nok til hobbyene dine, for å si det sånn.. Men det du beskriver her bør være mer enn nok.

Fortell legen din det du har sagt her, og skriv det evnt ned og bruk det som en påminner hvis du er redd for at du ikke skal klare/huske å si ting som de er når du først sitter der.

Klem

[rose23]

Takk! :-)

Noe annet jeg sliter med er jo dårlig samvittighet da. Jeg har dårlig samvittighet for alt og alle, og kjenner tendens til å få dårlig samvittighet for at jeg opptar en av få psykologer i landet som andre sikkert har mye mer behov for enn meg...

Det er du absolutt ikke alene om!

Jeg har en veninne som slet med depresjon i årevis, men hun søkte ikke hjelp fordi hun ikke hadde opplevd store traumer slik som meg. Men ærligtalt, det er nå hvordan du har det inni deg som teller. Noe som oppleves som en bagatell for en person, kan ødelegge livet for en annen... for å sette det på spissen.

Jeg har diagnosene bipolar og anorexia, og sliter med rusproblemer innimellom. Likevel føler jeg at det er andre som trenger psykologen mer enn jeg gjør.