Trist som faen

[Gjest Ulvinnen]

Nei, dette er det nok ingen tråd om

Da får jeg bare prøve å tøyle min nysgjerrighet. Men bra at du kom godt fra det, hva det enn var.

[jubalong70]

God morgen du Flere opp tidlig på lørdagsmorgenen.

Sånn er det når man har små barn. Og lørdag er mannen sin tur til å sove. Søndag er min!!!

[jubalong70]

Egentlig ikke en fullverdig anmeldelse. Mer et syn på boka.

Men jeg kan godt skrive et handlingsreferat også:

Kryx Zissvoll (!) er en suksessfull forfatterdebutant som med en liten novellesamling har tatt landet med storm. Han selger som hakka møkk og poserer villig i det som er av aviser, men blir hudfletta av publikum, kolleger og fiksjonalistene (!) i akersgata.

Jantelovsnorge er ikke klar for en mann av Zissvolls kaliber, og vi får alle våre smålige pass påskrevet.

Vera Sara (Hærland) er i motsetning til Kryx elsket av hele Norge for sitt enorme komikertalent, men det vi - publikum - ikke ser, er hennes bakside som voldelig, valiumknaskende fyllik med et intenst ønske om å dø. Dø skal hun uansett på grunn av sitt voksende hjerte.

Hun og Ari, sorry; Kryx, har voldelig sex der gjenstander og neser brekkes om hverandre, og bestemmer seg for å inngå et ekteskap fra helvete i byen over alle byer - Las Vegas.

Bokas første 2/3 tar for seg Kryx`syn på journalister (fiksjonalister), alle som en fremstilt som prostituerte kvinner som puler seg til sine historier (se! Jeg tør å skrive om puling uansett hvem min svigerfar er!), folket generelt og det overdådige kunstnermiljøet i Norge, gjenspeilet via Kryx, den hattelskende Rio, for øvrig den eneste i boka Ari omtaler som noe tilnærmet menneskelig og som han åpenbart har voldsom respekt for (i realiten er naturligvis denne mannen kompisen hans med det klingende navnet Gilde Grandiosa eller hva det nå er han heter), Ole, en kynisk fotograf som går over lik (bokstavelig talt) for en god historie, og som i realiteten er Per Heimly (en mann som til og med framstilles enda verre enn Anne Kath), samt Vera Sara.

Etter 150 siders vissvass om kunstnermiljøet i Oslo, Theaterkafeen og Kunstnernes Hus, drar de fire til Las Vegas med et par fiksjonalister på slep, med mål om giftemål og død, alt for kunsten og i regi av den kyniske og ekstremmanipulerende Ole.

Det hele er egentlig en historie skrevet av en forfatter som er god med ord men som mangler noe å si, og derfor klager, klager og klager, før han syter litt mer og avslutter det hele uten å ha sagt noe som helst annet enn:

Buhu, alle hater meg i dette smålige landet der janteloven ikke er klar for ekstremtalenter som meg og Gilde Grandiosa (eller hva det nå er han heter).

Og ja: Ole er dum.

Å hjelpes meg.

Takk for anmeldelsen. Dette høres vanvittig kjedelig ut!

Det blir jo som å gi ut dagboknotater som man har skrevet i sinne.

Vel, han lager bare ris til egen bak. Blir vel ikke mer populær av dette vil jeg tro.