problemmamma (langt)

[Gjest iklemma]

Har et stort problem med min mor. Jeg er nå godt voksen og har et bra liv, men fra oppveksten kan jeg godt huske min mor som veldig sur og ekkel, til tider hysterisk og noe "merkelig". Føler at hun har brukt meg som søppelbøtte for sine frustrasjoner på de fleste områder. Hun var alenemor og ikke en dag gikk uten at jeg ble grundig informert om min forferdelige fars familie, hvor urettferdig skilsmissen hadde vært osv.

Verst var kanskje at hun alltid ga meg skyldfølelse og fikk meg til å føle meg lite vertd ved at hun daglig utbasunerte hvor forferdelig det var å ha aleneansvar for barn, at jeg aldri måtte finne på å sette barn til verden osv.

Hun hadde i det hele tatt en sterk trang til å fortelle om alt mulig som det vil være greit å samtale med voksne venner om,men veldig skremmende for småbarn og ta stilling til(selvmordstanker, dårlig økonomi,tredje verdenskrig, you name it).

Skjønner selvfølgelig at hun har psykiske problemer men alt dette har tatt meg lang tid å bearbeide, og innser nå at jeg må holde henne på en armlengdes avstand for å bevare "fornuften".

Problemet er at hun ringer ganske ofte, jeg prøver også å være høflig og ringe tilbake av og til. Disse samtalene varer aldri lenge før hun begynner med at "min mor var så forferdelig, når jeg var liten så sa hun alltid til meg :bla.bla..."Poenget er at de tingene hun klager over at HENNES mor sa til henne og som hun føler seg plaget av er bortimot 100% identisk med alt hun selv har liret av seg overfor meg i min barndom. Jeg greier ikke lenger å være medlidende med henne, de siste årene ender det gjerne med at jeg ber henne oppsøke psykolog , jeg forklarer også grunnen til at jeg ikke orker å høre på dette lenger.

Dette skjedde også sist uke, da sa hun at siden hun hadde bedt meg om unnskyldning en gang(som jeg ikke kan huske), var hun i sin fulle rett til å ta opp disse tingene med meg ettersom HENNES mor er død og ikke kan svare for seg, evt, be om unnskyldning.

HJELP, føler at jeg kveles av dette, men må jo ha et visst forhold til min mor også. Noen som har giddet å lese alt dette og som skjønner problemet, kanskje har vært ut for lignende ting selv, som har noe godt råd til hvordan jeg best kan forholde meg til dette? Er så kjipt at hver samtale med henne ender med ufred, hun er nemlig veldig hyggelig og sosial hvis en klarer å avspore henne fra barndomsdrodleriene.

[Gjest 50001]

hei. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er vanskelig når det er slik. Jeg er i begynnelsen av tjueårene og har nok ikke kommet så langt i å bearbeide mine (skremmende) opplevelser fra jeg var mindre fullt ut enda.

jeg vet ikke om jeg har noen gode tips å komme med, men kanskje man bare må bite i seg endel av ordene som kommer ut av ens mors munn. De har levd et langt liv og er nok vanskelige å forandre på. jeg unnskylder det ofte med at hun har sine grunner, og at hun nok sliter psykisk pga x og x og x. Men problemet er vel at man blir så sint og lei seg etter slike samtaler, selv med unnskyldningene der.

Ikke alle har nær, god og mye kontakt med foreldrene sine. Synes selv det er vanskelig å akseptere, fordi familien er et viktig holdepunkt. Det er fint at du er såpass bevisst på hvordan hun er, da klarer man kanskje å unngå å føre det videre i generasjoner. for det setter sine sår for alltid.

mitt eneste råd er vel derfor å rett og slett droppe og ta tlf noen ganger,og skyld på familieliv og travel hverdag? En hvit løgn for å unngå å ende opp med å bli uvenner og legge på med dårlig samvittighet. Ta heller tlfsamtale med henne når du er lett til sinns, og har lett for å svelge noen av de sårende kommentarene. Kanskje det kan hjelpe å la det gå en stund mellom hver tlfsamtale for da å ha mer "praktisk" å snakke om da tiden er inne igjen.

MEN; det er jo heller ikke bare bare å ikke ta tlf og ikke ringe opp igjen. men dette kan du gjøre gradvis. dette har vært min metode, og min mor har skjerpet seg (på telefon, men ikke når vi er ansikt til ansikt). ringer ikke hver dag lenger, det kan gå en uke mellom hver gang.

Dette var ikke stort til hjelp. Du er jo som du skriver en godt voksen dame og har vel tenkt gjennom det meste. men fikk luftet tankene mine, og du fikk vite hvordan andre tenker i samme situasjon.

[Gjest iklemma]

hei. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er vanskelig når det er slik. Jeg er i begynnelsen av tjueårene og har nok ikke kommet så langt i å bearbeide mine (skremmende) opplevelser fra jeg var mindre fullt ut enda.

jeg vet ikke om jeg har noen gode tips å komme med, men kanskje man bare må bite i seg endel av ordene som kommer ut av ens mors munn. De har levd et langt liv og er nok vanskelige å forandre på. jeg unnskylder det ofte med at hun har sine grunner, og at hun nok sliter psykisk pga x og x og x. Men problemet er vel at man blir så sint og lei seg etter slike samtaler, selv med unnskyldningene der.

Ikke alle har nær, god og mye kontakt med foreldrene sine. Synes selv det er vanskelig å akseptere, fordi familien er et viktig holdepunkt. Det er fint at du er såpass bevisst på hvordan hun er, da klarer man kanskje å unngå å føre det videre i generasjoner. for det setter sine sår for alltid.

mitt eneste råd er vel derfor å rett og slett droppe og ta tlf noen ganger,og skyld på familieliv og travel hverdag? En hvit løgn for å unngå å ende opp med å bli uvenner og legge på med dårlig samvittighet. Ta heller tlfsamtale med henne når du er lett til sinns, og har lett for å svelge noen av de sårende kommentarene. Kanskje det kan hjelpe å la det gå en stund mellom hver tlfsamtale for da å ha mer "praktisk" å snakke om da tiden er inne igjen.

MEN; det er jo heller ikke bare bare å ikke ta tlf og ikke ringe opp igjen. men dette kan du gjøre gradvis. dette har vært min metode, og min mor har skjerpet seg (på telefon, men ikke når vi er ansikt til ansikt). ringer ikke hver dag lenger, det kan gå en uke mellom hver gang.

Dette var ikke stort til hjelp. Du er jo som du skriver en godt voksen dame og har vel tenkt gjennom det meste. men fikk luftet tankene mine, og du fikk vite hvordan andre tenker i samme situasjon.

Takk for svar!

Ja, jeg har gradvis gått over til å ta tlf. sjeldnere, men som du selv skriver er det ikke bare bare. Slike personer som våre mødre er ofte veldig krevende(min iallefall). Hun er absolutt ikke interessert i noe slags praktiske ting, er kun følelser og mellommenneskelige ting hun vil ta opp i sine samtaler. Jeg høres sikkert veldig kald og upersonlig ut nå, er ikke det men merker godt at jeg er veldig kynisk blitt(ihvertfall overfor henne).

Håper det går bra med deg, fint at du tenker over at dette ikke bør videreføres til den yngre garde, merker at jeg må ta meg sammen for ikke å overreagere hvis jeg er vitne til at noen påfører barna sine(unødige) bekymringer.

Er vel ikke så mye annet å gjøre enn bare å ta det som det kommer, er vel den kommende julehøytiden som gjør at jeg tenker ekstra mye på dette nå:-)