hvordan godta sin oppvekst ?

[Gjest skram]

dager kommer hvor jeg må spørre meg selv hvordan foreldre kan få en haug med barn , uten noen gang ha råd til å reise på ferie eller gi barn det de skulle trenge av ,være seg ski eller klær etc.

Jeg er oppvokst i ett veldig kristent hjem ,vi er oppvokst på loppemarked klær og skiutsyr ble kjøpt der .Mor var alltid grinete for hun hadde aldri penger .Men unger skulle de ha ,og det værste er at jeg føler meg ikke ønsket eller elsket .

Jeg føler jeg er født for å tekkes de ,for å kunne være de til ære og hjelp .

Jeg blir så sint av og til ,at slike kristne menigheter avler store barneflokker ,de aner ikke hva sår og problemer de gir barna.

Jeg har forlatt min tro jeg ble oppdratt til å leve ,og har svært lite kontakt med mine foreldre idag .Jeg er jo fortapt som har forlatt sektlivet ,og det er ikke en god følelse og kjenne på når jeg er sammen med mine foreldre.

Men jeg blir liksom aldri ferdig med å være sint og skuffet på min oppvekst ,det kommer over meg av og til..

[DarkPink]

Det er fullt lov å være skuffet og sint over slike ting i blant. Det viktige er bare at du ikke lar det hemme deg og prege deg i dagliglivet. Jeg er glad for at du har brutt ut, og gitt deg selv muligheten til å starte din egen familie slik du mener det er riktig.

Hvorfor noen foreldre er så "stygge" mot barna sine får man vel aldri et godt svar på. Men som regel har foreldrene deres igjen behandlet dem på samme måte.

[Gjest Pimpi]

Huff, jeg forstår deg!

Er helt enig at har man ikke råd til å gi en hel haug med unger det de trenger- så skal dem faen meg ikke avle opp barn på den måten heller.

Jeg har ikke noen råd å gi, men jeg må bare få uttrykke min sympati for deg som sikkert tok et vanskelig valg da du forlot sekta. Er ikke uvanlig at familie snur ryggen til den som forlater sekta- og det er sykt!

Skammelig. Jeg har ikke ord for det.

Jeg har ikke barn selv, men jeg mener foreldre skal elske sine barn ubetinget.. Selv om barna ikke vil gå i samme baner som foreldrene sine!

Du får finne deg en egen familie- og ta vare på den slik du ville hatt det. Gi dine barn den oppveksten du ville hatt

[Goliath]

At du blir sint er godt forståelig.

Men jeg tror den beste måten å håndtere dette på er å tenke som følger:

Det beste jeg kan gjøre mot meg selv, er å finne lykken i den jeg er og det jeg gjør - helt uten tilknytning til oppveksten.

I tillegg må det også være det beste "sparket" du kan gi tilbake til sekten og dine foreldre - ved å vise at du er lykkligere og har det bedre, helt uten deres "bistand".

De skylder deg heller ingen ting, og det eneste ansvaret du skal føle er overfor deg selv - og den eventuelle familie (kjæreste og barn) som du har eller får.

[Goliath]

At du blir sint er godt forståelig.

Men jeg tror den beste måten å håndtere dette på er å tenke som følger:

Det beste jeg kan gjøre mot meg selv, er å finne lykken i den jeg er og det jeg gjør - helt uten tilknytning til oppveksten.

I tillegg må det også være det beste "sparket" du kan gi tilbake til sekten og dine foreldre - ved å vise at du er lykkligere og har det bedre, helt uten deres "bistand".

De skylder deg heller ingen ting, og det eneste ansvaret du skal føle er overfor deg selv - og den eventuelle familie (kjæreste og barn) som du har eller får.

ps: DU skylder heller ikke dDEM noen ting - var hva jeg mente å skrive mot slutten i forrige innlegg.

Beklager.....

[Gjest karamellita]

Du kunne kanskje få bort noe av dette ved terapi, enten tradisjonell psykolog eller hos hypnoterapeut? Kjenner noen som fikk hjelp til noe lignende under hypnose, og det fungerte visst veldig bra.

[Gjest anonymus i dag]

Du spør hvordan godta din oppvekst. Du er bitter, og forbannet, og har liten kontakt med dine foreldre. Jeg gir deg all sympati.

Uten å gå inn på min oppveksts, så kan jeg fortelle at jeg gjenkjenner dine følelser. Veien til hvordan jeg kom til aksept med min oppvekst har vært lang. Men i dag føler jeg meg tilfreds med oppveksten min. Selv om jeg opplevde foreldre som aldri viste noe form for kjærlighet, er jeg istand til å gjennkjenne kjærlighet, og også å gi og få kjærlighet. Dette ser jeg på en positiv egenskap jeg har tillegnet meg, selv om jeg aldri opplvede dette selv som barn. Andre egenskaper jeg ser med meg selv er at jeg har en positivt instilling til livet, og selv om jeg opplevde foreldre som alltid kranglet og var negativt til alt, har jeg likevel tilegnet meg denne egenskapen.

Slik kan jeg se på min oppvekst og si at ja, den var langt fra optimal, men jeg er et godt menneske nå. Jeg er også smertelig klar over hva jeg ikke vil la mine barn få oppleve. Jeg har også mer livserfaring, noe som har hjulpet meg gjennom mange tunge stunder i mitt voksne liv. Men andre ord, jeg ser på meg selv som en sterkere person enn gjennomsnittet grunnet min oppvekst, og dette gir meg en større plattform for å takle fremtidige motbører, og nå vil jeg ikke være min livserfaring foruten.

[meg__123!]

hvilke kristne menigheter avler store barneflokker da?

[NeaNoor]

hvilke kristne menigheter avler store barneflokker da?

Lestadianere er f.eks imot prevensjon. Ei gammel klassevenninne av meg vokste opp i et lestadiansk hjem og har 16 søsken.

[meg__123!]

Lestadianere er f.eks imot prevensjon. Ei gammel klassevenninne av meg vokste opp i et lestadiansk hjem og har 16 søsken.

ok.. aldri hørt om de før jeg

[Gjest Aviaana]

hvilke kristne menigheter avler store barneflokker da?

Smiths venner feks. En venninne av moren min var medlem av Smiths venner. De fikk 11 barn. Prevensjon er ikke tillatt.

[Gjest Aviaana]

Det er en forskjell mellom å godta og akseptere. Du kan antakelig aldri godta av barndommen din ble slik som den ble, men du må akseptere at den ble slik. Det viktigste er hva du velger å bruke nåtiden og fremtiden til. Barndommen var ikke bra. Fremtiden er din egen. Du bør konsenterere deg om fremtiden, det er tross alt der du skal tilbringe resten av livet.

[meg__123!]

Smiths venner feks. En venninne av moren min var medlem av Smiths venner. De fikk 11 barn. Prevensjon er ikke tillatt.

ja de får mange barn..

[Gjest buffbuff]

Lestadianere er f.eks imot prevensjon. Ei gammel klassevenninne av meg vokste opp i et lestadiansk hjem og har 16 søsken.

Blir man spesielt opptatt av sex av en slik oppvekst? Som Kistin Spitznogle kanskje?

[Gjest du får en klem fra lille meg]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg vokste opp i et hjem uten kjærlighet.

Faren min var aldri hjemme fordi det altid var krangling og krittikk å høre fra moren min, enda han var både snill og gavmild.

Men hun hadde en vanskelig oppvekst selv.

Hun krittiserte han bestandig og var ikke i humør til å gi oss oppmerksomhet .

Jeg husker jeg altid gikk redd hjem fra skolen fordi hun var humørsyk.

Ingen av vennene våre forstod hvordan vi hadde det for utad var de også meget religiøse og aktive, mest faren min. De var ikke i noen sekt men flittige i kirka.

Vi fikk det vi trengte men vi var redde for moren vår hele tiden, og vi var fire unger som måtte trøste hverandre.

Vi har tatt dette opp med henne etter vi ble voksne, men da sier hun bare hun gjorde beste hun kunne for oss.

Bare en av oss har klart å komme seg fri fra frykten. Det er ikke lett, men du må prøve å ikke tenke at du aldri blir ferdig. Alkoholikerbarn blir ofte lik sine foreldre og voldelige har ofte hatt voldelige foreldre.

Den beste måten å komme videre er å akeptere men ikke godta.

Moren min nektet å forstå, så da måtte jeg gjøre noe selv. Demonstrere for henne at jeg elsker ungene min og ikke straffer de med hyling og ørefiker. Jeg snakker og koser samtidig, og jeg ser hun blir flau.

Hun snakket ikke hyggelig til pappa, mens jeg helt bevisst koser med mannen min og snakker pent til han. Hun er nødt til å høre på at jeg skryter av han og elsker han.

Hun skreik og skjellet så vi altid var redd han ikke kom hjem, og da velger jeg å vise mine unger at jeg forteller han hvor herlig pappa og mann vi har.

Du aner ikke hvor redde vi ble når mamma skreik at han aldri behøvde komme hjem igjen.

Jeg må gjøre noe for å glemme og være bevisst på at jeg ikke vil være slik.

Det gjør at jeg aksepterer fortida mi, men er stolt over at jeg ikke godtar den. Å gjenta fortida er nesten det samme som å godta at den skulle være slik.

Far døde før jeg var gammel nok til å fortelle hvor redd jeg var for å miste han. Og mor har en ny mann som bare støtter henne i at vi er utakknemlige. Så jeg må bare vinne over meg selv.

Jeg synes du skal prøve å la vær med å tenke på det, heller vise klart og tydelig hvordan du selv ønsker det skulle vært ved å gjøre det slik selv.

Da vinner du over fortida på en måte, for den kan vi ikke endre.