Når veninner får barn.

[Gjest Godtatt oppførsel?]

Vi er et par barndomsveninner som har hengt sammen siden barneskolen og nå er vi i 20årene. Siden den gang har vi utviklet oss og havnet i ulike retninger, men alltid vært gode venner, med jevnlig kontakt fordi om det innimellom kunne være travelt og ikke ble så ofte.

Nå har det seg sånn at hun ene for snart et år siden fikk et barn. Jeg ble redd dette skulle forstyrre vennskapet vårt og skjønte sefølgelig at det ville påvirke vennskapet.

I begynnelsen var jeg tolmodig, skjønte at det var store omstillinger å plutselig bli mamma. Jeg tok ansvar for å opprettholde kontakten, var veldig intressert i denn lille, slik jeg hadde vært i graviditeten, etter å ha hengt på dol og jobbet i barnehage vet man såpass om temaet at man kan holde en god samtale.

Hun sier hele tiden at det går fint, har sagt til henne at det er ikke altid alt går så fint, fødselsdeprisjoner, krangler i forholdet ol, og er det noe kan hun godt komme med det. Jeg forteller jo henne om mitt forhold. Men neida, alt er så bra så. Hun har vært litt syk og syk og med baby skjønner jeg at hun ikke har overskudd til vennene sine, men de vanlige dagene, men en unge som sover hele natten, men barnefar som gjærne tar sin del og hun bare går hjemme så ville jeg trodd at hun ville tatt mer initativ.

Jeg er rett og slett skuffet og lurer på hvor lenge jeg skal være den som hovedsaklig tar initativ til kontakt. Hun kommer innimellom til meg på msn, men ringer aldri, eller sender tekst meldinger. Når jeg snakker med henne spør hun hvordan det går med meg og mitt, er ikke bare intresert i seg og babyen liksom. Vi har en annen felles veninne og hun er stort sett enda verre med kontakten til henne, men så er hun litt selvopptatt og ikke så flink med slikt. Så det er ikke bare meg.

Det virker som om hun mister sitt eget liv til fordel for kjærestens venner og liv. Hun har flyttet til han, men kan vel ha kontakt med oss fordet?

[Gjest Mamma til to gutter]

Vil bare si at slik er det faktisk når man stifter familie.

Jeg følte og tenkte som deg da min venninne fikk barn, men ser jo nå at slik er det bare.

Man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er før man er der selv, rett og slett. Og da spiller det ingen rolle om man er vant med barn, det var jeg også. Det er stor forskjell på å jobbe med barn og være vant til de, til det å få egen familie.

Og om hun sier hun er lykkelig, så hvorfor tror du henne ikke? De fleste av oss er faktisk det når man får barn, ikke alle får fødselsdepresjoner osv.

En annen ting er det at man er sliten når man får barn, og det gjør igjen til at man faktisk ikke har overskudd til venner lenger i den grad man hadde før.

Ting bedrer seg etter hvert, men det tar faktisk tid for ganske så mange. I tillegg prioriterer man andre med barn når barna blir litt større, slik at barna har noen å leke med mens de voksne prater.

Jeg har i dag mye bedre kontakt med min venninne som fikk barn før meg, siden vi nå skjønner hverandre og at man har liten tid til seg selv etter at barna kommer.

[Gjest Godtatt oppførsel?]

Vil bare si at slik er det faktisk når man stifter familie.

Jeg følte og tenkte som deg da min venninne fikk barn, men ser jo nå at slik er det bare.

Man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er før man er der selv, rett og slett. Og da spiller det ingen rolle om man er vant med barn, det var jeg også. Det er stor forskjell på å jobbe med barn og være vant til de, til det å få egen familie.

Og om hun sier hun er lykkelig, så hvorfor tror du henne ikke? De fleste av oss er faktisk det når man får barn, ikke alle får fødselsdepresjoner osv.

En annen ting er det at man er sliten når man får barn, og det gjør igjen til at man faktisk ikke har overskudd til venner lenger i den grad man hadde før.

Ting bedrer seg etter hvert, men det tar faktisk tid for ganske så mange. I tillegg prioriterer man andre med barn når barna blir litt større, slik at barna har noen å leke med mens de voksne prater.

Jeg har i dag mye bedre kontakt med min venninne som fikk barn før meg, siden vi nå skjønner hverandre og at man har liten tid til seg selv etter at barna kommer.

Ja men det er litt rart at dersom alt er så bra, ungen sover hele natten (og har gjort det nesten hele tiden) er stort sett kjempe blid om dagen, parforholdet er perfekt og hun har det så fint, så har hun alikevel ikke overskudd eller vilje til å kontakte veninnene sine og høre hvordan det går, treffe de mer osv.

Dersom ungen ikke sov særlig om natten eller er veldig krevende så hadde jeg forstått oppførselen hennes, klart det hadde vært slitsomt nok i seg selv. Men nå er alt perfekt og alikevel kontakter hun ikke oss noe særlig. Er ikke snakk om tre ganger om dagen jeg er ute etter. Hun har nok mye å gjøre selv om hun "bare" er hjemme med ungen, men en sms eller telefonsamtale i ny og ned ville vel ikke vært for mye forlangt?

[Gjest Ulvinnen]

Ja men det er litt rart at dersom alt er så bra, ungen sover hele natten (og har gjort det nesten hele tiden) er stort sett kjempe blid om dagen, parforholdet er perfekt og hun har det så fint, så har hun alikevel ikke overskudd eller vilje til å kontakte veninnene sine og høre hvordan det går, treffe de mer osv.

Dersom ungen ikke sov særlig om natten eller er veldig krevende så hadde jeg forstått oppførselen hennes, klart det hadde vært slitsomt nok i seg selv. Men nå er alt perfekt og alikevel kontakter hun ikke oss noe særlig. Er ikke snakk om tre ganger om dagen jeg er ute etter. Hun har nok mye å gjøre selv om hun "bare" er hjemme med ungen, men en sms eller telefonsamtale i ny og ned ville vel ikke vært for mye forlangt?

Hun har vel ikke behov for å betro seg til alle?

Det høres som om du mener at du har krav på å få innsyn i de eventuelle problemene hun har?

[Gjest Luskelita]

Ja men det er litt rart at dersom alt er så bra, ungen sover hele natten (og har gjort det nesten hele tiden) er stort sett kjempe blid om dagen, parforholdet er perfekt og hun har det så fint, så har hun alikevel ikke overskudd eller vilje til å kontakte veninnene sine og høre hvordan det går, treffe de mer osv.

Dersom ungen ikke sov særlig om natten eller er veldig krevende så hadde jeg forstått oppførselen hennes, klart det hadde vært slitsomt nok i seg selv. Men nå er alt perfekt og alikevel kontakter hun ikke oss noe særlig. Er ikke snakk om tre ganger om dagen jeg er ute etter. Hun har nok mye å gjøre selv om hun "bare" er hjemme med ungen, men en sms eller telefonsamtale i ny og ned ville vel ikke vært for mye forlangt?

Det er akkurat dette som er så vanskelig for deg som ikke har barn selv å forstå - at dagene ikke strekker til selv om alt fungerer helt fint. Det å sende en SMS eller ta en telefon...vel, ofte tenker man tanken, men plutselig er kvelden der!! Du vil skjønne hva jeg mener når du selv får barn :-)

[amber sun]

Ja men det er litt rart at dersom alt er så bra, ungen sover hele natten (og har gjort det nesten hele tiden) er stort sett kjempe blid om dagen, parforholdet er perfekt og hun har det så fint, så har hun alikevel ikke overskudd eller vilje til å kontakte veninnene sine og høre hvordan det går, treffe de mer osv.

Dersom ungen ikke sov særlig om natten eller er veldig krevende så hadde jeg forstått oppførselen hennes, klart det hadde vært slitsomt nok i seg selv. Men nå er alt perfekt og alikevel kontakter hun ikke oss noe særlig. Er ikke snakk om tre ganger om dagen jeg er ute etter. Hun har nok mye å gjøre selv om hun "bare" er hjemme med ungen, men en sms eller telefonsamtale i ny og ned ville vel ikke vært for mye forlangt?

Kanskje hun har fått andre interesser og prioriteringer. Kanskje hun heller pleier vennskap med andre i samme situasjon.

Det kan være flere grunner til at hun ikke tar kontakt så ofte. Hele livssituasjonen hennes er en annen enn før, og kanskje det har forandret henne så hun ikke er interessert i det samme som før - dvs at hun har endret vennekrets/hyppighet mht å være sammen med venner.

[Gjest Godtatt oppførsel?]

Hun har vel ikke behov for å betro seg til alle?

Det høres som om du mener at du har krav på å få innsyn i de eventuelle problemene hun har?

Neida, men før hun fikk barn fortalte hun meg alt. Jeg kan feks si når vi snakker på msn at nå er jeg frustret på kjæresten min for det og det fremdeles.

Jeg har sagt at dersom det er noe kan hun komme til meg med det og det har hun sagt at hun er glad for, men at det ikke er noe. (sefølgelig har de deres småkrangler også, det vet vi jo begge) men det er ikke noe alvorlig krise eller vanskligheter i livet hennes.

Ungen er snill og rolig, stort sett og de har det bra alle sammen. Så det jeg mener er at hun ikke har noe store problemer som gjør at kommunikasjon er vanskelig for henne. Hadde ungen ikke sovet hele natten eller vært mye syk så hadde jeg sefølgelig forstått at da vil hun sove når hun kan, men det er ikke slik, hun har massevis av tid.

[Gjest Ulvinnen]

Neida, men før hun fikk barn fortalte hun meg alt. Jeg kan feks si når vi snakker på msn at nå er jeg frustret på kjæresten min for det og det fremdeles.

Jeg har sagt at dersom det er noe kan hun komme til meg med det og det har hun sagt at hun er glad for, men at det ikke er noe. (sefølgelig har de deres småkrangler også, det vet vi jo begge) men det er ikke noe alvorlig krise eller vanskligheter i livet hennes.

Ungen er snill og rolig, stort sett og de har det bra alle sammen. Så det jeg mener er at hun ikke har noe store problemer som gjør at kommunikasjon er vanskelig for henne. Hadde ungen ikke sovet hele natten eller vært mye syk så hadde jeg sefølgelig forstått at da vil hun sove når hun kan, men det er ikke slik, hun har massevis av tid.

Du får bare gi henne tid. Når hun på nytt får overskudd til andre, så tar hun sikkert kontakt siden dere har stått hverandre så nær før hun fikk barn.

[Gjest juleNek]

Godtatt eler ikke? Jeg synes det høres ut som om hun holder avstand.Det er vel ikke så mye annet du kan gjøre enn å godta det? Det kan jo hende at hun har fått andre prioriteringer, andre behov enn tidligere. Kanskje hun har behov for å være sammen med andre i samme situasjon? Enten vil det gå seg til med tiden, ellers er venninneforholdet ved veis ende. Det kan desverre også skje. Men ta kontakt nå og da, så har du gjort det du kan ihvertfall.

[Gjest Mamma til to gutter]

Ja men det er litt rart at dersom alt er så bra, ungen sover hele natten (og har gjort det nesten hele tiden) er stort sett kjempe blid om dagen, parforholdet er perfekt og hun har det så fint, så har hun alikevel ikke overskudd eller vilje til å kontakte veninnene sine og høre hvordan det går, treffe de mer osv.

Dersom ungen ikke sov særlig om natten eller er veldig krevende så hadde jeg forstått oppførselen hennes, klart det hadde vært slitsomt nok i seg selv. Men nå er alt perfekt og alikevel kontakter hun ikke oss noe særlig. Er ikke snakk om tre ganger om dagen jeg er ute etter. Hun har nok mye å gjøre selv om hun "bare" er hjemme med ungen, men en sms eller telefonsamtale i ny og ned ville vel ikke vært for mye forlangt?

Ja, men det er mye mer enn bare det å ha en baby i huset. Man har tankene andre steder. Og man skal ha ting og tang i orden, f eks klær, mat, handling osv osv.

En familie er noe helt annet enn å være alene og/eller ha kjæreste. Man har andre forpliktelser. Og når kvelden kommer skal man være sammen med mann og barn og evt gjøre ting man ikke fikk tid til på dagen.

Og man er ikke så "pratesyk" lenger heller. Og ting man var interessert i før er ikke lenger prioritert.

Men du skjønner det faktisk ikke før du får barn selv. Jeg irriterte meg grønn på den kommentaren før, men det er altså faktisk helt sant. Man aner ikke hva det vil si å bli mor før man er det.

Du må nok bare godta at ting er forandret, og kanskje stille opp som barnevakt, be alle hjem til deg på middag f eks. Det betyr i alle fall mye for meg om alle blir inkludert.

Selv om jeg har nære venninner så er vi ikke lenger slik at vi deler absolutt alle tanker og frustrasjoner om alt og alle + kjæresten lenger. Jeg forteller ikke til andre om min mann. Det kunne ikke falle meg inn å dele det med andre. Det vi har tilhører kun oss. Så det kan du ikke vente deg å få innsyn i lenger. Dette er også en ting som forandrer seg når man får barn. Man har liskom valgt mann en gang for alle, og man vil da ikke utlevere ham på noen måte. I alle fall føler jeg det slik.

Min mann er nå min beste venn, og jeg snakker med ham om det jeg tenker på. Venninner får man et annet forhold til etter hvert.

Dette ble langt og belærende, men jeg kjenner meg veldig igjen på den siden du sitter på, men vil bare si hvordan det forandret seg da jeg ble mor selv.

[tzatziki1365380058]

Vil bare si at slik er det faktisk når man stifter familie.

Jeg følte og tenkte som deg da min venninne fikk barn, men ser jo nå at slik er det bare.

Man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er før man er der selv, rett og slett. Og da spiller det ingen rolle om man er vant med barn, det var jeg også. Det er stor forskjell på å jobbe med barn og være vant til de, til det å få egen familie.

Og om hun sier hun er lykkelig, så hvorfor tror du henne ikke? De fleste av oss er faktisk det når man får barn, ikke alle får fødselsdepresjoner osv.

En annen ting er det at man er sliten når man får barn, og det gjør igjen til at man faktisk ikke har overskudd til venner lenger i den grad man hadde før.

Ting bedrer seg etter hvert, men det tar faktisk tid for ganske så mange. I tillegg prioriterer man andre med barn når barna blir litt større, slik at barna har noen å leke med mens de voksne prater.

Jeg har i dag mye bedre kontakt med min venninne som fikk barn før meg, siden vi nå skjønner hverandre og at man har liten tid til seg selv etter at barna kommer.

Dette ble aldeles for kynsik for meg. Man skal prioritere venner med barn, og venner uten barn må bare finne seg i?

Den virkeligheten er det en del av oss som ikke kjenner oss igjen i.

Jeg håper i alle fall at de som oppfører seg sånn ikke forventer at de gamle vennene man kuttet ut en periode skal så å vente på gangen når man etterhvert får større unger, eller til og med unger som flytter hjemmefra.

Jeg kjenner meg ikke igjen i din virkelighetsbeskrivelse, bortsett fra når det gjelder helt i starten.

For ordens skyld: jeg har barn, jeg har venner som fikk barn før meg, og venner som ikke har barn ennå. Har med andre ord sett den saken fra flere sider.

[Glimtipper]

Vil bare si at slik er det faktisk når man stifter familie.

Jeg følte og tenkte som deg da min venninne fikk barn, men ser jo nå at slik er det bare.

Man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er før man er der selv, rett og slett. Og da spiller det ingen rolle om man er vant med barn, det var jeg også. Det er stor forskjell på å jobbe med barn og være vant til de, til det å få egen familie.

Og om hun sier hun er lykkelig, så hvorfor tror du henne ikke? De fleste av oss er faktisk det når man får barn, ikke alle får fødselsdepresjoner osv.

En annen ting er det at man er sliten når man får barn, og det gjør igjen til at man faktisk ikke har overskudd til venner lenger i den grad man hadde før.

Ting bedrer seg etter hvert, men det tar faktisk tid for ganske så mange. I tillegg prioriterer man andre med barn når barna blir litt større, slik at barna har noen å leke med mens de voksne prater.

Jeg har i dag mye bedre kontakt med min venninne som fikk barn før meg, siden vi nå skjønner hverandre og at man har liten tid til seg selv etter at barna kommer.

Jeg har nå like god kontakt med de beste vennene mine som før jeg fikk barn.

Det er jo opptil enhver hva de ønsker, men det kan bli trist når babyen har blitt et ti år gammelt barn som slettes ikke synes mamma er den kuuleste i verden. Da har venninnene gått videre med livet sitt, kanskje de har babyer da og ikke gidder bruke fritiden sin på venner som ikke har baby...