FU: Hvordan ser du på overvektige?

[LarsLur]

Jeg tror ikke du får så mange ærlige svar her, så jeg serverer deg et.

De som er selvvalgt overvektig (snakker ikke om resultat av sykdom, kun de andre 95 prosentene) og klager over det, kan ikke vente noen sympatireaksjon fra meg. Jeg ser ned på de som sitter å dytter innpå mens de synes synd på seg selv og klager over tilstanden de har satt kroppen sin i. Man velger i bunn og grunn selv hva og hvor mye man spiser. MEN... Jeg behandler alle likt. Gammel og ung, lett og tung, man skal ha respekt for andre mennesker.

Jeg har overvektige venner som jeg respekterer som hvem som helst andre, men de vet også å la være å klage når jeg hører.

Jeg synes det er synd at folk lar seg selv forfalle, men synes altså ikke synd på dem. Ser ned på dem...? Vel, ikke direkte som person, men jeg ser ned på det de gjør mot seg selv. (kan vel ikke defineres som en direkte intelligent handling) En mer ekstrem verson av det igjen er selvskadere. I mine øyne -sitter du å kutter deg selv med et barberblad, gjør det skikkelig og ta kveld, eller la vær det barnslige tullet.

I motsatt retning synes jeg det er litt tøft med folk som er såpass trygge på seg selv at de uanfektet fleiper om det. En overvektig lærer jeg hadde en gang fortalte om et besøk i en MC-butikk. Selgeren var en såpass moroklump (ikke ondsinnet) at han proklamerte at de hadde akkurat riktig sykkel stående - en Harley Davidson Fat Boy. Jeg var en av dem som turte å le skikkelig SAMMEN med læreren min.

[tzatziki1365380058]

Jeg tror ikke du får så mange ærlige svar her, så jeg serverer deg et.

De som er selvvalgt overvektig (snakker ikke om resultat av sykdom, kun de andre 95 prosentene) og klager over det, kan ikke vente noen sympatireaksjon fra meg. Jeg ser ned på de som sitter å dytter innpå mens de synes synd på seg selv og klager over tilstanden de har satt kroppen sin i. Man velger i bunn og grunn selv hva og hvor mye man spiser. MEN... Jeg behandler alle likt. Gammel og ung, lett og tung, man skal ha respekt for andre mennesker.

Jeg har overvektige venner som jeg respekterer som hvem som helst andre, men de vet også å la være å klage når jeg hører.

Jeg synes det er synd at folk lar seg selv forfalle, men synes altså ikke synd på dem. Ser ned på dem...? Vel, ikke direkte som person, men jeg ser ned på det de gjør mot seg selv. (kan vel ikke defineres som en direkte intelligent handling) En mer ekstrem verson av det igjen er selvskadere. I mine øyne -sitter du å kutter deg selv med et barberblad, gjør det skikkelig og ta kveld, eller la vær det barnslige tullet.

I motsatt retning synes jeg det er litt tøft med folk som er såpass trygge på seg selv at de uanfektet fleiper om det. En overvektig lærer jeg hadde en gang fortalte om et besøk i en MC-butikk. Selgeren var en såpass moroklump (ikke ondsinnet) at han proklamerte at de hadde akkurat riktig sykkel stående - en Harley Davidson Fat Boy. Jeg var en av dem som turte å le skikkelig SAMMEN med læreren min.

Jeg synes det er bra at du svarer ærlig. Men jeg skjønner ikke meningene dine. Når det gjelder overvektige, så deler du sikkert holdning med mange andre.

Men når det gjelder selvskadere??? Gjør det skikkelig eller ta kvelden???

Det dreier seg jo om en psykisk lidelse!

Eller mener du at alle psykiske lidelser er "tull"?

[ShitDiddelyDo]

Jeg synes det er bra at du svarer ærlig. Men jeg skjønner ikke meningene dine. Når det gjelder overvektige, så deler du sikkert holdning med mange andre.

Men når det gjelder selvskadere??? Gjør det skikkelig eller ta kvelden???

Det dreier seg jo om en psykisk lidelse!

Eller mener du at alle psykiske lidelser er "tull"?

Må si jeg reagerte på den med selvskadere jeg også.

[Gjest trezzia]

Jeg tror ikke du får så mange ærlige svar her, så jeg serverer deg et.

De som er selvvalgt overvektig (snakker ikke om resultat av sykdom, kun de andre 95 prosentene) og klager over det, kan ikke vente noen sympatireaksjon fra meg. Jeg ser ned på de som sitter å dytter innpå mens de synes synd på seg selv og klager over tilstanden de har satt kroppen sin i. Man velger i bunn og grunn selv hva og hvor mye man spiser. MEN... Jeg behandler alle likt. Gammel og ung, lett og tung, man skal ha respekt for andre mennesker.

Jeg har overvektige venner som jeg respekterer som hvem som helst andre, men de vet også å la være å klage når jeg hører.

Jeg synes det er synd at folk lar seg selv forfalle, men synes altså ikke synd på dem. Ser ned på dem...? Vel, ikke direkte som person, men jeg ser ned på det de gjør mot seg selv. (kan vel ikke defineres som en direkte intelligent handling) En mer ekstrem verson av det igjen er selvskadere. I mine øyne -sitter du å kutter deg selv med et barberblad, gjør det skikkelig og ta kveld, eller la vær det barnslige tullet.

I motsatt retning synes jeg det er litt tøft med folk som er såpass trygge på seg selv at de uanfektet fleiper om det. En overvektig lærer jeg hadde en gang fortalte om et besøk i en MC-butikk. Selgeren var en såpass moroklump (ikke ondsinnet) at han proklamerte at de hadde akkurat riktig sykkel stående - en Harley Davidson Fat Boy. Jeg var en av dem som turte å le skikkelig SAMMEN med læreren min.

hm, mange av de som sitter med et barberblad og kutter seg selv, da gjør det jo ikke for å drepe seg eller late som at det er det de prøver på da.

Men har en psykisk sykdom som gjør de har store smerter, eller har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen som gir psykiske smerter og vonde flashbacks, og de opplever det å kutte på huden demper det.

Så skal de heller bare gjøre det skikkelig og ta livet av seg???

[LarsLur]

Må si jeg reagerte på den med selvskadere jeg også.

Når ble selvskading utbredt? Jo, da det ble kjent i media, da det ble kjent at det var så mange det var såå synd i. Psykisk lidelse, vel jeg er av den oppfatningen at den største andelen av de som gjør dette er oppmerksomhetssyke og selvsentrerte. Jeg har sett dette på nært hold. Det var ikke snakk om å gjøre det hjemme eller et annet sted i skjul for seg selv. Neida, her var det å reise på sammenkomst med mange mennesker i lystig lag, for så å sette igang. Så ble halvparten av gjestene hysteriske, så til sykehus sammen med en 4-5 stykker til å synes synd på seg.

Joda, mitt syn på akkurat den saken finnes ikke sympatisk, det finnes ikke empatisk engang, er fullstendig klar over det. Men det er mitt ærlige syn på en oppførsel som jeg bare synes er barnslig.

[Gjest Et sp.mål]

Når ble selvskading utbredt? Jo, da det ble kjent i media, da det ble kjent at det var så mange det var såå synd i. Psykisk lidelse, vel jeg er av den oppfatningen at den største andelen av de som gjør dette er oppmerksomhetssyke og selvsentrerte. Jeg har sett dette på nært hold. Det var ikke snakk om å gjøre det hjemme eller et annet sted i skjul for seg selv. Neida, her var det å reise på sammenkomst med mange mennesker i lystig lag, for så å sette igang. Så ble halvparten av gjestene hysteriske, så til sykehus sammen med en 4-5 stykker til å synes synd på seg.

Joda, mitt syn på akkurat den saken finnes ikke sympatisk, det finnes ikke empatisk engang, er fullstendig klar over det. Men det er mitt ærlige syn på en oppførsel som jeg bare synes er barnslig.

Selvskading på en helt annen måte enn det du har erfart, er når de skjærer seg pga at de har det svært vondt psykisk (sterkt deprimert), og de skader seg fysisk pga at den fysiske smerten er lettere å kjenne på enn den psykiske.

Kjenner du ikke empati for denne type selvskading, heller?

[LarsLur]

Selvskading på en helt annen måte enn det du har erfart, er når de skjærer seg pga at de har det svært vondt psykisk (sterkt deprimert), og de skader seg fysisk pga at den fysiske smerten er lettere å kjenne på enn den psykiske.

Kjenner du ikke empati for denne type selvskading, heller?

Sånn et par minutt etter må jeg vel innrømme at jeg kanskje var litt krass i sted og beklage om jeg har støtt noen. Jeg ble litt revet med.

Jeg er vel kjent med den definisjonen - Et sp.mål, og det kan neppe stikkes under en stol at det er noe i den. Likevel mener jeg veldig mange har lest og hørt om dette og synes det er en fin "unskyldning"

Jeg ser ikke ned på mennesker med reelle psykiske lidelser, desverre tror jeg majoriteten av dem på en måte drukner i havet av dem som synes synd på seg selv fordi "mamma er mer glad i kjæresten enn meg" o.l.

[ylvali1365381015]

Selvskading på en helt annen måte enn det du har erfart, er når de skjærer seg pga at de har det svært vondt psykisk (sterkt deprimert), og de skader seg fysisk pga at den fysiske smerten er lettere å kjenne på enn den psykiske.

Kjenner du ikke empati for denne type selvskading, heller?

Huff, så grotesk! Lidelser som overgår de flestes forstand vil jeg tro. Eller en selvforrakt som også er ufattelig å forstå, men likefullt må da folk skjønne at det ligger smerte bak en slik adferd?

[Gjest trezzia]

Huff, så grotesk! Lidelser som overgår de flestes forstand vil jeg tro. Eller en selvforrakt som også er ufattelig å forstå, men likefullt må da folk skjønne at det ligger smerte bak en slik adferd?

99% av de jeg kjemmer som har drevet med selvskading, er ofre for grove seksuelle overgrep i barndommen. Den andre var bipolar og sluttet da hun fikk meds... og bipolar er en sykdom der 1 av 7 faktisk tok livet av seg før man fikk medisiner. Så bedre hun skjærte seg så holdt ut, enn at hun gikk hen og tok livet sitt... Nå må hun slite med arrene og tar aldri vise seg i korte ermer, bein etc. Ikke fordi arrene er veldig stygge og tydelige, de har blitt små og hvite de fleste etter årenes løp. Men pga slike holdninger som er ute og går for tiden at man er "EMO" "cutslashristlol" osv, latterliggjør selvskading...

de gjør det nok ikke fordi de har det så forferdlig bra og vil være så forferdelig tøffe.

det larslur forteller om høres sprøtt ut, tviler på det er så ekstremt utbredt. kanskje han har rare venner.

[Gjest Pontiac]

Nei, jeg ser ikke ned på overvektige. Som regel så symes jeg synd om dem.

Men når jeg sitter på cafe med en kaffe og en overvektig kommer bærende med den mest klisne kaka fra disken,ja da mister jeg sympatien.

Skjønner og vet at det må være vanskelig å slanke seg, men for overvektige så er det jo "matmuligheter".

Så klippet på dokumentaren "de tre tyngste menneskene i verden, og jeg følte kjempesympati.

Men så ser jeg han ene sitte med slanger i nesa og spise hamburger, da blir jeg "oppgitt".

Skjønner at det må spises, men hvorfor i all verden spiser man ikke mer sunn mat liksom.

Vi har en meget overvektig bekjent, skikkelig søt og god gutt, føler alltid sympati for ham for han er så god.

Men når jeg hører at han begynner frokosten med pannekaker med sirup, ja da gir jeg opp.

[hidi]

Nei, jeg ser ikke ned på overvektige. Som regel så symes jeg synd om dem.

Men når jeg sitter på cafe med en kaffe og en overvektig kommer bærende med den mest klisne kaka fra disken,ja da mister jeg sympatien.

Skjønner og vet at det må være vanskelig å slanke seg, men for overvektige så er det jo "matmuligheter".

Så klippet på dokumentaren "de tre tyngste menneskene i verden, og jeg følte kjempesympati.

Men så ser jeg han ene sitte med slanger i nesa og spise hamburger, da blir jeg "oppgitt".

Skjønner at det må spises, men hvorfor i all verden spiser man ikke mer sunn mat liksom.

Vi har en meget overvektig bekjent, skikkelig søt og god gutt, føler alltid sympati for ham for han er så god.

Men når jeg hører at han begynner frokosten med pannekaker med sirup, ja da gir jeg opp.

Men det er avhengighet! Jeg røyker og vet at jeg sannsynligvis vil dø av det, men likevel klarer jeg ikke å slutte....

Intellektet mitt forteller meg det, fornuften forteller det, men slutte...! Nei.

Det er forferdelig vanskelig for andre å forstå, som ikke har vært avhengig av noe.

Man spiser/røyker/bruker narkotika/drikker seg ihjel...

Det verste er at det går utover barna.. Jobbet i dagkigvare for mange hersens år siden, en familie på fem handlet der. Alle var ekstremt overvektige, og når jeg så hva de kjøpte, var jeg ikke det minste forbauset...Barna spiste selvfølgelig det samme som mor og far, og følgende ble deretter.

[Zarine]

Nei, jeg ser ikke ned på overvektige. Som regel så symes jeg synd om dem.

Men når jeg sitter på cafe med en kaffe og en overvektig kommer bærende med den mest klisne kaka fra disken,ja da mister jeg sympatien.

Skjønner og vet at det må være vanskelig å slanke seg, men for overvektige så er det jo "matmuligheter".

Så klippet på dokumentaren "de tre tyngste menneskene i verden, og jeg følte kjempesympati.

Men så ser jeg han ene sitte med slanger i nesa og spise hamburger, da blir jeg "oppgitt".

Skjønner at det må spises, men hvorfor i all verden spiser man ikke mer sunn mat liksom.

Vi har en meget overvektig bekjent, skikkelig søt og god gutt, føler alltid sympati for ham for han er så god.

Men når jeg hører at han begynner frokosten med pannekaker med sirup, ja da gir jeg opp.

Eg reagerer på både det du og mange andre skriv. De mister sympatien når de ser ein overvektig ete kake (eller burger, eller kva det no er). Om du ser ein tilfeldig overvektig (eller for så vidt smellfeit) person, veit du vel ingenting om kor ofte personen et Syndig, Forbudt Og Skrekkeleg Usunn Mat? Kva som er i kjøleskapet heime, og korleis måltida vanlegvis er?

Det må ikkje bli slik at ein *aldri* kan ete usunt, ein må berre kunne regulere det til å bli ved spesielle anledningar, og moderate mengdar.

Men det er nok lett å sjå kaka på Smellfeitas fat som ein del av den daglege dietten...

Det treng berre slett ikkje vere slik.

[Mañana]

Jeg ser ikke ned på overvektige. Jeg er ikke oppdratt sånn .Liker ikke å legge ordet "feit" i min munn, og synes ikke noe om å kommentere andre menneskers kropp. Jeg reagerer ikke på hva overvektige spiser ute i offentligheten heller. Fatter ikke at folk legger merke til sånt. De kan spise så mye burger eller kake de bare vil for min del, jeg ser ikke ned på dem for det. Men jeg reagerer på folk som må bemerke det når de ser overvektige spise usunn mat. Ganske unødvendig.

[mrxx]

Tja, ser jo ikke ned på dere.

Men, jeg stusser jo litt da når jeg ser hvordan mange av dere lesser innpå av usunn mat og ikke minst i hvilken mengde.

Jeg synes ikke så veldig synd på dere, fordi dere velger stort sett dette selv.

Det er ikke måte på hva som dyttes inn. Det er bare å se på handlekurven det, der bugner det av usunne varer ,som andre kjøper bare av og til.

Jeg jobbet med ei jente en gang som veide ca. 130 kg. I vinduskarmen sto det omtrent 100 cola flasker, i skuffen sto det Nutrilett. Da lurer jeg på hvor dum det er lov å være.

Dere har et forhold til mat og trim om er litt annerledes enn folk som er slanke. Selvsagt er det slik at noen tåler mye usunn mat uten å legge på seg, men det hjelper ikke det. Legger man lett på seg så må man ta hensyn til det.

[Lillemus]

Nei, jeg ser ikke ned på overvektige, men når jeg ser _svært_ overvektige personer så hender det jeg lurer på hvordan det er mulig å bli så overvektig - man våkner liksom ikke en morgen og har lagt på seg 50 kg heller. Det må da være mulig å gripe tak i problemet før man tipper over 150 kg?

[Speak]

Jeg ser i hvertfall veldig positivt på at en overvektig møter opp på treninga. For jeg tror overvekt skaper en god del helseproblemer for de det gjelder.

[ylvali1365381015]

Tja, ser jo ikke ned på dere.

Men, jeg stusser jo litt da når jeg ser hvordan mange av dere lesser innpå av usunn mat og ikke minst i hvilken mengde.

Jeg synes ikke så veldig synd på dere, fordi dere velger stort sett dette selv.

Det er ikke måte på hva som dyttes inn. Det er bare å se på handlekurven det, der bugner det av usunne varer ,som andre kjøper bare av og til.

Jeg jobbet med ei jente en gang som veide ca. 130 kg. I vinduskarmen sto det omtrent 100 cola flasker, i skuffen sto det Nutrilett. Da lurer jeg på hvor dum det er lov å være.

Dere har et forhold til mat og trim om er litt annerledes enn folk som er slanke. Selvsagt er det slik at noen tåler mye usunn mat uten å legge på seg, men det hjelper ikke det. Legger man lett på seg så må man ta hensyn til det.

Ja, urettferdig det der...

[ylvali1365381015]

Nei, jeg ser ikke ned på overvektige. Som regel så symes jeg synd om dem.

Men når jeg sitter på cafe med en kaffe og en overvektig kommer bærende med den mest klisne kaka fra disken,ja da mister jeg sympatien.

Skjønner og vet at det må være vanskelig å slanke seg, men for overvektige så er det jo "matmuligheter".

Så klippet på dokumentaren "de tre tyngste menneskene i verden, og jeg følte kjempesympati.

Men så ser jeg han ene sitte med slanger i nesa og spise hamburger, da blir jeg "oppgitt".

Skjønner at det må spises, men hvorfor i all verden spiser man ikke mer sunn mat liksom.

Vi har en meget overvektig bekjent, skikkelig søt og god gutt, føler alltid sympati for ham for han er så god.

Men når jeg hører at han begynner frokosten med pannekaker med sirup, ja da gir jeg opp.

Her er det snakk om psykisk sykdom mer enn en fysisk tilstand av sult.

Skjønner du folk dom driver med selvskading på andre måter da?

Jeg vil kalle slik ekstrem fedme for en slags selvskading...

Skjønner vi mennesker som tar sitt liv? Med mat eller pistol? (For å si det litt dramatisk).

Nei, det er nok en sykelig tilstand, som sitter i psyken og derfor er så vanskelig å snu. Sikkert på linje med alkoholisme og narkomani, som jo også er like mye psykisk so fysisk avhengighet...

[ylvali1365381015]

Eg reagerer på både det du og mange andre skriv. De mister sympatien når de ser ein overvektig ete kake (eller burger, eller kva det no er). Om du ser ein tilfeldig overvektig (eller for så vidt smellfeit) person, veit du vel ingenting om kor ofte personen et Syndig, Forbudt Og Skrekkeleg Usunn Mat? Kva som er i kjøleskapet heime, og korleis måltida vanlegvis er?

Det må ikkje bli slik at ein *aldri* kan ete usunt, ein må berre kunne regulere det til å bli ved spesielle anledningar, og moderate mengdar.

Men det er nok lett å sjå kaka på Smellfeitas fat som ein del av den daglege dietten...

Det treng berre slett ikkje vere slik.

Mat og moral... to begreper vi blander sammen til en slags saus av fordommer og førdømmelse.

Godt poeng du har. Hvor ofte tenker vi slike tanker om slanke mennesker på burgerbar?

Eller stusser over at magre gamle menn eller sporty jenter kjøper kjeks, pølser og masse posesauser, sjokkis, pizza og syltetøy?

Jeg handler stort sett ultrasunt, trenger å gå ned litt, men det går bra treigt! :-(

Har derfor i det siste sett nøye etter hva de tynne faktisk legger på samlebåndet når jeg er i butikken, og det er stort sett næringsfattig og relativt kaloririk mat også blant dem.

Suukk! Ikke spiser jeg godter heller! men jeg tør vedde på at andre uten videre antar det når de konstaterer at jeg ikke har idealvekten etter dagens standard...

[mrxx]

Ja, urettferdig det der...

Enig, livet er ikke rettferdig, det er nå helt sikkert.

Men det hjelper ikke å surve over at kameraten eller venninna kan spise hva som helst uten å legge på seg.

Hver enkelt må passe på seg selv og tilpasse seg etter det.