Dersom du var i Karita sin "situvasjon"

[Angela1365380318]

Jeg tenker da på den hypotetiske problemstillingen:

Bekkemellem svarte at hun ville tatt abort, dersom hun var 42 år gammel, hadde en mann som var 47 år gammel og to små barn, og så ble gravid igjen og undersøkelser viste at fosteret manglet et kromosom.

Jeg hadde gjort som henne og tatt abort, tror jeg iallefall, er vel umulig å vite.

Har full respekt for de som ikke hadde klart det, men kjenner flere med slike sykdommer og det er en hard kamp.

[Lillemus]

Da vi skulle ha nr. 2 var det 10% sjangse for at barnet hadde hjertefeil. Vi snakket en del om dette og kom til at om det "bare" var en hjertefeil så ville vi få barnet, men dersom det hadde en kromosomfeil så ville vi avbryte svangerskapet. Heldigvis er Snuppa frisk som en fisk så vi slapp det.

Men ja - vi hadde gjort det. Vi følte nok belastning med podens hjertefeil, men fikk god oppfølging i helsevesenet (det får vi fremdeles!), men jeg hadde ikke hatt overskudd og krefter til et psykisk utviklingshemmet barn og alt det krever.

[Mista nikket]

Jeg hadde gjort som henne, helt hypotetisk.

[svimle72]

Jeg må bare innrømme at jeg hadde tatt abort.

Sånn er det bare,og det står jeg for.

[ylvali1365381015]

Skulle her så gjerne svart at: Jeg ønsker ethvert barn velkommen, ville adri vurdert abort på det grunnaget!", fordi det er et svar som samstemmer med mine verdier og min livsholdning.

Men hadde det vært en realitet for oss, hadde jeg kanskje vurdert abort? Sørgelig å innrømme, men det tror jeg...

Som du sier dreier det seg om ressurser. Hadde familien gått i oppløsning eller de barn man allerede har lidd som følge av å føde et barn med store handycap/skader, er det jo verdt å fundere over tingenes tilstand og vurdere hvor mye mer man kan yte.

Synd å si det, men jeg er tildels enig med Karita. Ikke på prinsippielt grunnlag, der heller jeg mer motsatt vei, men jeg mener det bør være en rettighet for hver enkelt familie å selv vurdere det.

[Gjest Beslutningsvegring]

Hypotetisk ville jeg nok ha tatt abort, men avgjørelsen kunne ha blitt en annen om det virkelig var tilfelle.

Dette kan jeg si ut fra at jeg var 16 år da jeg fødte mitt første barn. Jeg fikk senere to barn til, og da jeg var 37 år ble jeg gravid.

Selv om jeg da i utgangspunktet hadde bestemt meg for at om jeg ble gravid, så endret jeg standpunkt da svangerskapet var bekreftet. Jeg gikk derfor inn i en sorgprosess da jeg aborterte etter 12. uke.

På grunn av denne opplevelsen så syns jeg det er vanskelig å være bastant i uttalelse om hva en gjør i gitt situasjon. Det avhenger mye på de parametre en må forholde seg til på gitte tidspunkt, både hos en selv og ikke minst i omgivelsene.

[Gjest Beslutningsvegring]

Hypotetisk ville jeg nok ha tatt abort, men avgjørelsen kunne ha blitt en annen om det virkelig var tilfelle.

Dette kan jeg si ut fra at jeg var 16 år da jeg fødte mitt første barn. Jeg fikk senere to barn til, og da jeg var 37 år ble jeg gravid.

Selv om jeg da i utgangspunktet hadde bestemt meg for at om jeg ble gravid, så endret jeg standpunkt da svangerskapet var bekreftet. Jeg gikk derfor inn i en sorgprosess da jeg aborterte etter 12. uke.

På grunn av denne opplevelsen så syns jeg det er vanskelig å være bastant i uttalelse om hva en gjør i gitt situasjon. Det avhenger mye på de parametre en må forholde seg til på gitte tidspunkt, både hos en selv og ikke minst i omgivelsene.

Beklager, men glemte en undersetning i dette avsnittet;

"Selv om jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for at om jeg ble gravid, så skulle jeg ta abort, så endret jeg standpunkt da svangerskapet var bekreftet. Jeg gikk derfor inn i en sorgprosess da jeg aborterte etter 12. uke".

[Gjest Hadde ikke klart det]

Jeg hadde nok tenkt mye på tanken om å avslutte svangerskapet, men tror ikke at jeg hadde klart det. Hadde vel håpet inni meg at jeg skulle spontanabortere.

Noe som hadde gjort det ekstra vanskelig med en abort i et slikt tilfelle, er kromosonfeilen sannsynligvis hadde blitt oppdaget etter at grensen for lovlig abort. Det betyr at en måtte få innvilget en senabort. Da må en føde barnet. Barnet vil da dø kort tid etter fødselen.

det hadde vært forferdelig vanskelig, og trist. Samme hva jeg hadde gjort så hadde jeg nok til tider ønsket at jeg hadde gjort noe annet.

Men jeg hadde ikke klart å ta abort.

[Zarine]

Vanskeleg å forhalde seg til akkurat den hypotesen når ein allerede har fleir enn to ;-)

Men om eg tar utgangspunkt i slik vi har det i familien no, så vil den skisserte situasjonen framstå som svært vanskeleg.

Eg må likevel seie nei. Ettersom eg har den haldninga til abort som eg har i utgangspunktet, ville det vere ikkje berre galt å gjere det, men truleg også ei mykje større belastning (ja, også i eit langtidsperspektiv) enn å få eit funksjonshemma barn.

[Gjest snupydogg]

Jeg hadde gjort som henne!!

[MsSophie]

Jeg er får en smule frysninger av et sorteringssamfunn hvor kun det vellykkede og perfekte har livet rett, så problemstillingen hadde nok ikke blitt noen problemstilling for mitt vedkommende - jeg hadde ikke tatt noen test som påviste verken den ene eller den andre feilen.

[Gjest knarp]

.. ville jeg gjort/svart det samme

[amber sun]

Jeg hadde gjort som henne.

[flisa]

Beklager, men glemte en undersetning i dette avsnittet;

"Selv om jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for at om jeg ble gravid, så skulle jeg ta abort, så endret jeg standpunkt da svangerskapet var bekreftet. Jeg gikk derfor inn i en sorgprosess da jeg aborterte etter 12. uke".

Ja -du aborterte -du TOK ikke abort?

[flisa]

Om hun hadde to små barn fra før - så skulle en jo tro det var lettere enn om man hadde unger som var gifteferdig.

Jeg klarer ikke å si noe om en slik situasjon - jeg bare vet at jeg er sliten etter å ha hatt småunger i over 23 år.

[Gjest mammama]

Jeg hadde ikke tatt abort, det strider så totalt mot mitt livssyn så det hadde helt enkelt ikke vært noe alternativ.

Tror ikke jeg hadde tatt noen tester heller, hvorfor skulle jeg det? Hadde valgt å ta det som det kommer. Vi har ingen garantier for de friske barna heller, plutselig en dag springer de under en bil og blir multihandicappet eller hjelpetrengende resten av livet...

Selvsagt ville det vært kjempetøft og belastende å få et handicappet barn. Har en svigerinne med downs syndrom og vet at hverdagen kan være ganske tøff, ikke bare når barnet er liten, men hele livet. Likevel er hun et utrolig stort og varmt menneske, hun er et naturlig midtpunkt i familien og vi er alle så utrolig glad i henne! Hun tilfører tilværelsen en ny og annen dimensjon som jeg tror samfunnet vårt ville være mye fattigere uten.

Det viser seg at det er de som stiller seg "positiv" til en abort på denne indikasjonen som tar prøvene, de andre lar være. Svigermor har vært rådgiver for andre foreldre i samme situasjon, og ifølge henne tror ingen at de vil klare det på forhånd. Det er vanskelig å se for seg et fullverdig liv med et handicappet barn. Når barnet kommer og ting stabiliserer seg går det oftest veldig bra!

Når dette er sagt stiller jeg meg ikke som dommer over andres avgjørelse. Seinabort er lovlig i Norge, og de som velger den utveien gjør det sikkert utifra den situasjonen de er i, og verdisynet de har.

[Gjest Wita]

Jeg synes ikke det er så interesant å vite hva hun hadde valgt å gjøre eller hva vi andre hadde valgt å gjøre.

Men jeg synes hun i sin stilling burde holdt seg for god til å svare. Hun kunne bare ha sagt at det er et hypotetisk spørsmål. Hun måtte ikke være ærlig og hun trengte ikke å lyve heller.

Jeg er enig med Cecilie Willoch der.

[Gyda]

Jeg ville nok gjort som henne, ja.

[Gjest Elextra]

Det kan jeg rett og slett ikke svare på, det blir for hypotetisk.

Synes ikke Karita skulle å gå ut med sitt personlige syn her, det blir helt feil.

[Gjest studentmamma]

Jeg hadde beholdt barnet. Jeg klarer ikke å ta en avgjørelse om et barn skal få leve eller ikke. Og jeg vet hva jeg snakker om, jeg var gravid med et barn de var noe galt med. Men det endte i en naturlig seinabort.