Hvordan finne balansen?

[Gjest melmøll]

Jeg har også et innlegg på psykiatri om samme tema. Jeg prøver vel å finne ut hva som er greit, og hva jeg bør jobbe med. Det ville hjelpe om dere "normale" ;-) ville gi tilbakemelding

Hvor ofte er er det vanlig å treffe sine foreldre? Har jeg rett til å sette grenser her, eller bør jeg tilstrebe mine foreldres behov?

Er det normal høflighet og bare hilse på nabo/ småprate, eller er det forventet at man ber dem inn, eller deltar på fester i regi av sammeiet osv?

Er det ok at jeg er med å treffe samboeren min sine venner av og til, men ikke alltid?

Går det an å være en del av et et hyggelig miljø på jobben, men ikke ha behov for å omgås samme mennekser på fritiden?

Ønsker meg egentlig en "fasit" ;-) på dette, men det vil være greit bare høre hva dere andre tenker også :-)

[GoodTimes]

- Foreldrene mine (da de levde) så jeg ca en gang i uka, fordi vi bodde kort fra hverandre og jeg hadde småbarn. Da jeg bodde 30 mil unna, snakket jeg med mora mi en gang i uka, og så dem begge i ferier.

- På naboene her jeg bor hilser jeg og prater litt uforpliktende i forbifarten. Det ville være temmelig utenkelig for meg å omgås dem som venner.

- Ektefelles/samboers venner: av og til. IKKE alltid.

- Hyggelig miljø på jobben er bra, og på julebord og annet, men føler meg mer hjemme i mitt eget miljø på fritida, og ser ingen jobbekollegaer utenom jobben.

Dette passer meg, naboene mine, samboer og de på jobben - bra, tror jeg!

[NeaNoor]

Regner meg selv som relativt "normal", så skal prøve. ;-)

Hvor ofte er er det vanlig å treffe sine foreldre? Har jeg rett til å sette grenser her, eller bør jeg tilstrebe mine foreldres behov? - Jeg bor 150 mil unna mine foreldre, så da begrenser det seg jo naturlig. Men da jeg bare bodde 1 mil unna, så jeg dem ukentlig. Jeg var singel da, og det var rett og slett godt å komme hjem til dem og bare ta alt med ro. Nå avhenger dette selvsagt av hvilket forhold man har til foreldrene sine.

Men selvsagt kan man sette grenser, som for alt annet her i verden. :-) Det er kanskje vanlig etterhvert som foreldre blir gamle og skrøpelige, at rollene blir byttet litt om. At det er vi som døtre og sønner som passer på dem. Men likevel tror jeg det er viktig at begge parter er klar over at det går en grense mellom "å hjelpe" og "å ofre". De kan ikke forvente at man skal ofre all tid til dem, selv om jeg ser det som den naturligste ting i verden og hjelpe mine foreldre (nå er de såvidt fylt 50, så begrenset hva de trenger hjelp til foreløbig). Men sett grenser om du føler at du trenger det.

Er det normal høflighet og bare hilse på nabo/ småprate, eller er det forventet at man ber dem inn, eller deltar på fester i regi av sammeiet osv? - Helt normalt å småprate. Vi bor i Oslo og jeg småprater ikke engang. Hilser, ja, og deltar i dugnader. Men vi bor ca. 80 stk. i gården her, og jeg vet kanskje hvem ti av de er. Har aldri falt meg inn å be dem inn. Kjenner dem jo ikke. :-)

Er det ok at jeg er med å treffe samboeren min sine venner av og til, men ikke alltid? - Selvsagt. Jeg er egentlig sjelden sammen med samboeren og treffer vennene hans. For det er jo nemlig _hans_ venner. De ser på fotball, drikker øl og klør seg i skrittet, og jeg deler ikke deres entusiasme for noe av det overnevnte. Men skal de dra på kino, fest e.l der mange er samlet (og guttene har med dama/samboer) deltar jeg som regel. Men jeg har liten interesse av å menge meg med kompisene hans, på samme måte som at han har null interesse av å være med på jentekveld med meg og venninnene mine.

Går det an å være en del av et et hyggelig miljø på jobben, men ikke ha behov for å omgås samme mennekser på fritiden?

- Ja! Jeg er sammen med mine kollegaer 8 timer pr. dag. Koselige mennesker, for all del, men jeg har jo mine venner og mitt liv utenom jobben. Jeg har ei god venninne på jobben som jeg selvsagt treffer utenom, men de andre har jeg aldri møtt i fritiden. Utenom julebord og div. Og tror ikke de omgås på fritiden heller.

[Gjest sveipetroll]

"Hvor ofte er er det vanlig å treffe sine foreldre?"

Tja, mine foreldre bor langt unna, ser dem kanskje 1-4 ganger i året. Kunne godt sett dem oftere.

Svigerforeldrene bor i nærheten. Ser dem bortimot 1 gang i uka. Noen ganger sjeldnere. Helt greit det også.

"Har jeg rett til å sette grenser her, eller bør jeg tilstrebe mine foreldres behov?"

Du kan helt klart sette egne grenser. Men spriker de veldig fra dine foreldres behov, så kan dere kanskje finne en mellomting?

"Er det normal høflighet og bare hilse på nabo/ småprate, eller er det forventet at man ber dem inn, eller deltar på fester i regi av sammeiet osv?"

Det er helt opp til deg selv og kjemien med de forskjellige naboer. Noen liker man veldig godt og kan også omgås sosialt med. Andre holder det absolutt å bare være på nikk med. Fester i sameiet er den som ønsker det med på.

"Er det ok at jeg er med å treffe samboeren min sine venner av og til, men ikke alltid?"

Selvsagt!

"Går det an å være en del av et et hyggelig miljø på jobben, men ikke ha behov for å omgås samme mennekser på fritiden?"

Helt klart!

[lalala1365380457]

Såklart du har rett til å sette grenser på hvor ofte du vil møte dine foreldre. Tror ikke det er noe som heter "vanlig" på dette området, det varierer alt etter hvordan man er som person, historie med fordeldre, bosetting osv. Men med mindre det har skjedd noe mellom deg og dine foreldre, så kan det jo hende de blir lei seg for at du ikke ønsker å møte dem..

Normalt høflig å hilse og småprate med nabo ja! Om du deretter finner ut at en nabo er kjempegrei er det jo ikke noe i veien for å invitere til hverandre, men det er absolutt ikke uhøflig/unormalt å ikke invitere de på noe. Akkurat det å delta på fester i regi av sameiet er jeg litt usikker på..Tror det forventes at man gjør det en gang i blant, men om man har en gyldig grunn til å ikke kunne møte opp så er dette helt klart ok =) Tror heller ingen ser på noen som noe dårligere om de velger å styre unna sånt. Iallefall jeg tenker at folk må bestemme sånt selv, og jeg har full forståelse for at enkelte ikke ønsker..Kan jo tross alt være litt slitsomt å måtte stille opp i sånne sammenhenger om man ikke føler man har noe til felles med naboene.

Helt normalt å ikke alltid være med på å treffe samboern sine venner! Noen ganger har man lyst til å være sosial, andre ganger ikke. Det forventes ikke at du er med alltid, men de vil nok reagere om du aldri vil være med.

Tror det er mest vanlig egentlig å kun delta i jobbmiljøet "på jobben". Ingenting her heller som egentlig er unormalt/normalt, så lenge man, som du skriver, deltar i miljøet på jobb =)

De fleste som er litt reflekterte er klar over at folk har varierende behov for sosialt samvær, og så lenge man er hyggelig/høflig mot naboer/kolleger o.l. så er alt helt normalt Gjør det du finner naturlig og ikke bekymre deg

lykke til

[fresja]

Treffer ikke mota mi så ofte, for hun bor mange timers reis herfra.

En venninne av meg besøker mora (bor i samme bygd) omtrent hver dag. Det har hun gjort i alle år. Tror ikke det er så vanlig.

[Lillemus]

Jeg er til tider veldig usosial tror jeg. )

Før jeg fikk barn hadde jeg svært liten kontakt med foreldrene mine. Vi ringte hverandre med ukers mellomrom for å høre hvordan det sto til eller om det var noe nytt å fortelle. Da jeg fikk barn kom de på besøk ca. 1 gang i uka, men da for å besøke barnebarna egentlig. Helt greit for meg.

Eksen hadde av og til besøk av sine kompiser hjemme og jeg hadde av og til venninner hjemme, men vi var aldri med hverandre hjem til hverandres venner.

Ikke er jeg sosial med kollegaer heller... Når småavdelingene går sammen 1-2 ganger i året og spiser ute er jeg med, men ellers har jeg ikke deltatt på felles julebord, vet ikke helt hvorfor, jeg er bare ikke glad i store folkemengder.

[Gjest melmøll]

Jeg er til tider veldig usosial tror jeg. )

Før jeg fikk barn hadde jeg svært liten kontakt med foreldrene mine. Vi ringte hverandre med ukers mellomrom for å høre hvordan det sto til eller om det var noe nytt å fortelle. Da jeg fikk barn kom de på besøk ca. 1 gang i uka, men da for å besøke barnebarna egentlig. Helt greit for meg.

Eksen hadde av og til besøk av sine kompiser hjemme og jeg hadde av og til venninner hjemme, men vi var aldri med hverandre hjem til hverandres venner.

Ikke er jeg sosial med kollegaer heller... Når småavdelingene går sammen 1-2 ganger i året og spiser ute er jeg med, men ellers har jeg ikke deltatt på felles julebord, vet ikke helt hvorfor, jeg er bare ikke glad i store folkemengder.

Tror jeg er ganske asosial jeg også. Det er ikke alltid lett å skille mellom hva jeg ikke vil, og hva jeg ikke vil pga sosial angst. Jeg synes det er ubehagelig å ta kontakt med ukjente, så jeg er heller ikke glad i store selskaper. Jeg klarer fint å holde en en til en- samtale, og jeg fungerer vel greit i hverdagen. Men føler alltid det presset om at jeg må være med på alt, for ellers betyr det at jeg lar angsten bestemme.

[Lillemus]

Tror jeg er ganske asosial jeg også. Det er ikke alltid lett å skille mellom hva jeg ikke vil, og hva jeg ikke vil pga sosial angst. Jeg synes det er ubehagelig å ta kontakt med ukjente, så jeg er heller ikke glad i store selskaper. Jeg klarer fint å holde en en til en- samtale, og jeg fungerer vel greit i hverdagen. Men føler alltid det presset om at jeg må være med på alt, for ellers betyr det at jeg lar angsten bestemme.

Jeg er ikke plaget med angst, men alikevel er jeg rett og slett ubekvem i store folkemengder. Nesten plagsomt innimellom, men jeg prøver å skjerpe meg da. Jeg trives utmerket godt i eget selskap eller sammen med kjæresten og evt. noen få andre.

Og heldigvis er det ikke nedfelt i noen lov at man MÅ være med på store selskapeligheter om man ikke vil! )

[ekte nick]

Tror jeg er ganske asosial jeg også. Det er ikke alltid lett å skille mellom hva jeg ikke vil, og hva jeg ikke vil pga sosial angst. Jeg synes det er ubehagelig å ta kontakt med ukjente, så jeg er heller ikke glad i store selskaper. Jeg klarer fint å holde en en til en- samtale, og jeg fungerer vel greit i hverdagen. Men føler alltid det presset om at jeg må være med på alt, for ellers betyr det at jeg lar angsten bestemme.

Det er faktisk mange som ikke trives i store selskaper. Det trengs ikke å skyldes sosial angst heller. Noen er bare slik, at de liker mindre forsamlinger best. Hvis du sier det rett ut, ved en eller annen passende anledning, så vil sikkert folk huske på at slik er du, og da forventer de heller ikke like mye at du skal stille opp på store fester.

[Gjest sjøstjerna]

Du kan sette grenser for mye sosial kontakt du vil ha med dine foreldre. Dersom de er syke er det normalt å stille litt opp, men det forventes ikke at du skal gi opp ditt liv for dem uansett.

Hilser på alle naboer. Vi småprater dersom vi klipper gresset samtidig. Men jeg omgåes ingen av dem privat. For meg blir det "for tett" å skulle ha venner boende SÅ nært...

Ja, du setter også grenser for hvor ofte du ønsker treffe din samboers venner. Jeg oppsøker ikke mine manns venner, men dersom de besøker min mann er jeg gjerne i lag med dem i stua. Etterhvert er faktisk mange av mine venner og hans venner blitt felles venner.

Ja til siste spmål også. Alle varianter er normalt. Ser venninner som har fulgt hverandre opp gjennom studie tiden og som nå jobber i på samme sted. Disse omgås fremdeles på fritid.

Andre ble kjent med kollega kun i jobbsammenheng- og har kanskje ikke annet enn jobben felles med kollegaen. Da kan det føles det unaturlig å omgås utenom jobb.

Igjen- alt avhengig av person. Du må finne ut hva du liker/ikke liker- og så er du ved din fulle rett til å handle ut fra det. Være sosial med kollega om du vil- være alene om du vil etc.