Tror jeg er uhelbredelig

[Gjest Håpløs 20]

Har ganske store angstproblemer, og har hatt dem et par år nå.

Jeg går til behandling hos en psykolog som jeg har gått til i snart to år. Er veldig fornøyd med psykologen og vi har en god kjemi. H*n hjelper meg på mange områder, men denne angsten min vil ikke slippe taket. Faktisk, så virker det som om det bare blir verre for tiden som går..

Jeg begynner å lure på jeg virkelig er uhelbredelig. Angsten er så sterk, at bare det å sitte ved sin aller nærmeste familie og spise, blir vanskelig...

Jeg har ikke noen tro på medisiner, og jeg kunne ikke tenkt meg en annen behandler. Så hvor ender jeg opp da ? Livsmotet mitt begynner sakte, men sikkert å minske...

[Orio]

Du har gått til psykolog i to år, men angsten din blir verre i stedet for bedre. Da er det vel på tide å prøve noe nytt? Som medisiner. Hvorfor vil du ikke prøve det?

Ikke for å være slem, men jeg vil ikke si at du er uhelbredelig, heller at du ikke er villig til å prøve. Medisiner er så viktig i behandling av angst at det rett og slett virker dumt å ikke ville gi det en sjanse selv etter to år med annen behandling uten ønsket effekt.

[optimisten1365380986]

Gi meg en veldig god grunn til ikke å prøve medisiner?

Det er jo det som er så bra idag, at vi har medisiner som kan hjelpe oss, det hadde de ikke for 100 år siden.

Hvis du hadde hjerteproblemer ville du da tatt medisiner? Jeg ser på psykiske og fysiske lidelser som noe av det samme. Det er endel av kroppen vår som ikke greier sin oppgave, og da trenger den medisiner for å få drahjelp til å fungere igjen.

[Gjest bare en]

Helbredelig er du ikke. Men hvis ikke du utfordrer angsten blir den bare verre i stedenfor bedre. Du er nødt til å si at nok er nok. Nå vil jeg prøve medisiner og å utfordre meg selv ved å oppsøke steder som gir angst trinnvis.

[Gjest Håpløs 20]

Du har gått til psykolog i to år, men angsten din blir verre i stedet for bedre. Da er det vel på tide å prøve noe nytt? Som medisiner. Hvorfor vil du ikke prøve det?

Ikke for å være slem, men jeg vil ikke si at du er uhelbredelig, heller at du ikke er villig til å prøve. Medisiner er så viktig i behandling av angst at det rett og slett virker dumt å ikke ville gi det en sjanse selv etter to år med annen behandling uten ønsket effekt.

Jeg forstår hvorfor dere finner det dumt å ikke prøve medisiner,men jeg tenker at hvis jeg hadde tatt medisiner og blitt bedre, hva ville skjedd når jeg sluttet å ta dem...? Da hadde jeg kanskje endt opp der jeg var i utgangspunket.

Jeg utfordrer angsten min hver dag, bare ved å være rundt mennesker. Å gå på kafeè og lignende er så ubehagelig hver eneste gang at det til slutt blir meningsløst. Jeg vet det ville hjulpet å ta noe beroligende, men hadde jeg egentlig kommet noe lenger da..?

Jeg driver og tenker på å flytte fra bylivet for å få et mer fredelig liv, langt fra all kaoset.Kanskje jeg finner roen da.

Takk for omtankene deres forresten.

[Gjest vurder det i det minste]

Jeg kjenner meg igjen..

Jeg har gått på Seroquel (75 mg) i litt over 1 1/2 år nå. Dette har forandre livet mitt. Jeg plages fortsatt med litt angst, men på langt nær så mye som jeg gjorde før. Hos meg var det også et problem bare det å spise middag med nærmeste familie..

Du bør vurdere det. Jeg har ikke lagt på meg av medisinen. Og som du ser, så er det veldig svak medisin jeg tar.

[Gjest vurder det i det minste]

Gi meg en veldig god grunn til ikke å prøve medisiner?

Det er jo det som er så bra idag, at vi har medisiner som kan hjelpe oss, det hadde de ikke for 100 år siden.

Hvis du hadde hjerteproblemer ville du da tatt medisiner? Jeg ser på psykiske og fysiske lidelser som noe av det samme. Det er endel av kroppen vår som ikke greier sin oppgave, og da trenger den medisiner for å få drahjelp til å fungere igjen.

Godt sagt!

[Gjest vurder det i det minste]

Jeg forstår hvorfor dere finner det dumt å ikke prøve medisiner,men jeg tenker at hvis jeg hadde tatt medisiner og blitt bedre, hva ville skjedd når jeg sluttet å ta dem...? Da hadde jeg kanskje endt opp der jeg var i utgangspunket.

Jeg utfordrer angsten min hver dag, bare ved å være rundt mennesker. Å gå på kafeè og lignende er så ubehagelig hver eneste gang at det til slutt blir meningsløst. Jeg vet det ville hjulpet å ta noe beroligende, men hadde jeg egentlig kommet noe lenger da..?

Jeg driver og tenker på å flytte fra bylivet for å få et mer fredelig liv, langt fra all kaoset.Kanskje jeg finner roen da.

Takk for omtankene deres forresten.

Medisinen er der for å _hjelpe_ deg ut av angsten.

Det hjalp for meg.

Det er godt mulig at du trenger å gå på medisin i noen år, for å klare å fungere i hverdagen.

[cathlin]

Vet du hva du er redd for mer konkret?

Det er lurt å utfordre angsten i den grad du finner det menigsfult, og gjøre det en er redd for, gjerne i samarbeid terapeuten.

[optimisten1365380986]

Godt sagt!

Takk . Håper og tror at vi vil komme så langt engang at vi innser at tankene og følelsene våre også kan bli syke. At vi kan trenge medisiner for dem også med lik linje for dem med fysisk sykdom.

[Orio]

Jeg forstår hvorfor dere finner det dumt å ikke prøve medisiner,men jeg tenker at hvis jeg hadde tatt medisiner og blitt bedre, hva ville skjedd når jeg sluttet å ta dem...? Da hadde jeg kanskje endt opp der jeg var i utgangspunket.

Jeg utfordrer angsten min hver dag, bare ved å være rundt mennesker. Å gå på kafeè og lignende er så ubehagelig hver eneste gang at det til slutt blir meningsløst. Jeg vet det ville hjulpet å ta noe beroligende, men hadde jeg egentlig kommet noe lenger da..?

Jeg driver og tenker på å flytte fra bylivet for å få et mer fredelig liv, langt fra all kaoset.Kanskje jeg finner roen da.

Takk for omtankene deres forresten.

Jeg tenkte ikke først og fremst på beroligende medisiner, men på antidepressiva som også har god effekt på angst. Det er medisiner en tar fast hver dag, ikke bare når en føler behov for det.

Beroligende medisiner kan også være nyttig, men jeg ville holdt meg unna det i situasjoner hvor formålet var å utfordre angsten. Mitt syn er at det da er bedre å legge det på et nivå hvor angsten er håndterbar uten.