Følelsesløs

[oslojente22]

Jeg har opplevd en del ovegrep tidlig i tenårene. Jeg har egentlig tatt det så lett at jeg syns det er rart. Kan det være fordi jeg er Bipolar? Jeg har jo lest at det kan gjøre deg mindre emosjonell. Kan det eventuelt komme reaksjoner på disse overgrepene senere i livet? Syns nesten det er litt skremmende at jeg tilsynelatende ikke bryr meg..

[Gjest this is a signature]

Kanskje du fortrenger det..At det er din måte å takle det på.

[Gjest Jente31]

Jeg har også hatt d slik.. men jeg tror jeg rett og slett bare har fortrengt. Fordi jeg alltid har villet være sterk utad.

For meg føles d som alt vondt "oppsøker" meg nå..D trenger selvfølgelig ikke være slik for det.. men tenk over d..

[frkPig@lopp]

Kanskje du fortrenger det..At det er din måte å takle det på.

Hei, jeg kjenner meg igjen i det du beskriver.

Jeg "benektet", eller fortrengte mitt eget ovegrep som skjedde da jeg var elleve, frem til jeg ble 40 år.

Det var akkurat som om denne delen var helt blokkert, og jeg fortalte det aldri til noen.

Først nå, siste halvåret har minnet blitt så tydelig og så sterkt, at jeg har tort å kjenne på hva det gjorde med meg, da jeg var liten.

Jeg har ikke klart å gråte eller dele det med noen før nå.

Det er akkurat som om et puslespill som er i ferd med å falle på plass.Jeg kan forstå reaksjonsmønstrene mine som voksen.

De er i en del situasjoner relatert i til overgrepene som skjedde meg i elleve års alder.

Akkurat som en del av disse forsvarsmekanismene for å oppnå sikkerhet og trygghet har blitt en del av min personlighet.

Som barn tror jeg det blir ofte svært venskelig å sette ord på virkeligheten, fordi det er faktisk da det blir sant.

Jeg husker jeg "kappet" av rent intelektuelt, slik at jeg slapp og føle når det skjedde.Tenkte kanskje at om jeg ikke kjente, eller lukket øynene, så ville ting forvinne.

Jeg har klart meg i livet med hensyn til utdannelse og jobb, hus hjem og barn.Allikevel tror jeg at jeg kunne sluppet mye psykisk smerte ved at dette ble tatt tak i da jeg var liten.

Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep fra mine egne klassekamerater over et halvt års tid. Tror det har hatt mye med min evne til tillit til andre mennesker å gjøre også som voksen.

Mvh

[thinkerbell]

Nja, du kan ha distansert deg såpass at det nesten er fremmed for deg. Ikke uvanlig. Ta litt om gangen her, kjenn etter hva som føles riktig for deg. Ønsker du terapi så oppsøk hjelp, om ikke så vent til du evt skulle føle deg rede. Noen ønsker å takle slike traumer på egenhånd og det er selvsagt ok, det er ingen regel som sier at du må oppsøke hjelp. Du kan få en smell senere, det må du være klar over og derfor kan det være lurt å "lufte" tanker ovenfor en profesjonell.

[Gjest this is a signature]

Hei, jeg kjenner meg igjen i det du beskriver.

Jeg "benektet", eller fortrengte mitt eget ovegrep som skjedde da jeg var elleve, frem til jeg ble 40 år.

Det var akkurat som om denne delen var helt blokkert, og jeg fortalte det aldri til noen.

Først nå, siste halvåret har minnet blitt så tydelig og så sterkt, at jeg har tort å kjenne på hva det gjorde med meg, da jeg var liten.

Jeg har ikke klart å gråte eller dele det med noen før nå.

Det er akkurat som om et puslespill som er i ferd med å falle på plass.Jeg kan forstå reaksjonsmønstrene mine som voksen.

De er i en del situasjoner relatert i til overgrepene som skjedde meg i elleve års alder.

Akkurat som en del av disse forsvarsmekanismene for å oppnå sikkerhet og trygghet har blitt en del av min personlighet.

Som barn tror jeg det blir ofte svært venskelig å sette ord på virkeligheten, fordi det er faktisk da det blir sant.

Jeg husker jeg "kappet" av rent intelektuelt, slik at jeg slapp og føle når det skjedde.Tenkte kanskje at om jeg ikke kjente, eller lukket øynene, så ville ting forvinne.

Jeg har klart meg i livet med hensyn til utdannelse og jobb, hus hjem og barn.Allikevel tror jeg at jeg kunne sluppet mye psykisk smerte ved at dette ble tatt tak i da jeg var liten.

Jeg ble utsatt for seksuelt overgrep fra mine egne klassekamerater over et halvt års tid. Tror det har hatt mye med min evne til tillit til andre mennesker å gjøre også som voksen.

Mvh

Huff...:/

Skjedde dette på skolen?

[oslojente22]

Huff...:/

Skjedde dette på skolen?

Men jeg frotrenger dette ikke. Jeg kan snakke om det, beskrive det og dele detaljer. Jeg kan være sint og gråte (lenge siden jeg har gjort det) men jeg føler egentlig at jeg ikke bryr meg. Det er det som er greia. Jeg er ganske overbevist at å fortrenge er noe helt annet enn det jeg gjør.