Sosial angst og besøk

[Gjest Sosial angst er ikke moro]

Jeg har sosial angst, men er nok ikke blant dem som er hardens rammet. Jeg greier å handle og gå på jobb, men det krever veldig mye. Jeg ønsker selvsagt ikke å bli helt isolert, har ikke så mange venner, men besøker familie og de vennene jeg har på gode dager. Problemet er de dagene hvor jeg må holde meg hjemme, og de tunge tankene tar overhånd. Det hender jeg får uanmeldit besøk, og jeg greier ikke å slappe av. Sitter bare og tenker at leiligheten er for rotete, jeg burde vasket oftere, jeg er ikke bra nok osv.

Nå har jeg fått tilbakemeldinger om at det er håpløst å besøke meg, for folk føler seg ikke velkommen. Jeg tør ikke forklare hvorfor, for psykiske lidelser er ikke "godkjent" i min familie. Jeg vil jo gjerne ha besøk, men en telefomn på forhånd hadde hjulpet på, gjerne en dag i forveien. Det er sikkert mange her inne som kjenner følelsen av å måtte konsentrere seg om å puste, da er det sannelig ikke lett å skravle muntert med besøket.

[4barns mor-77]

Huff... dette vet jeg alt om... har slitt med sosial angst mange år selv. eg turte ikke engang å gå på butikken selv jeg... Fysj a meg!

Men... Jeg bråbestemte meg for at nå har jeg "kastet bort" mange nok år på det her, og begynte så smått å tvinge meg selv til å gjøre småting som jeg ellers ikke turte...

Til og begynne med var det rett og slett helt for jævlig.(unnskyld språket) Men etterhvert som jeg utfordret meg selv, begynte gleden over at jeg faktisk klarte ting å overgå den værste angst følelsen. En torsdag da frøkna mi var ca 8 måneder ringte _jeg_ til ei venninne og spurte om vi skulle finne på noe sammen i helga, og denne venninna satt visst da med hakeslepp når hun fikk summet seg og skjønte hvem det var som ringte. Jeg turte jo tidligere ikke engang å ta tlf hvis noen i familien ringte!!!

Dette var begynnelsen på et nytt og bedre liv... Den helga var venninna mi og jeg ute på byen, for min del for første gang på flere år!

Å nei så morsomt vi hadde det!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, men jeg vet at du kan jobbe deg ut av det. Selv er jeg i full jobb som selger nå, og mer utadvendt enn de fleste...

Vil bare ønske deg lykke til, og si at jeg håper du kommer deg ut av "angst-helvetet"...

[Gjest melmøll]

Kjenner meg igjen der. Jeg blir også satt ut av uanmeldt besøk. Det er gjerne slik at hvis noen sier ifra kvarteret før de dukker opp kan jeg finne på å stikke av fra leiligheten eller Hvis de kommer helt uten forvarsel åpner jeg ikke. Men angst eller ei, det er lov å be folk si ifra et par dager før!

[Gjest Ferri]

Huff... dette vet jeg alt om... har slitt med sosial angst mange år selv. eg turte ikke engang å gå på butikken selv jeg... Fysj a meg!

Men... Jeg bråbestemte meg for at nå har jeg "kastet bort" mange nok år på det her, og begynte så smått å tvinge meg selv til å gjøre småting som jeg ellers ikke turte...

Til og begynne med var det rett og slett helt for jævlig.(unnskyld språket) Men etterhvert som jeg utfordret meg selv, begynte gleden over at jeg faktisk klarte ting å overgå den værste angst følelsen. En torsdag da frøkna mi var ca 8 måneder ringte _jeg_ til ei venninne og spurte om vi skulle finne på noe sammen i helga, og denne venninna satt visst da med hakeslepp når hun fikk summet seg og skjønte hvem det var som ringte. Jeg turte jo tidligere ikke engang å ta tlf hvis noen i familien ringte!!!

Dette var begynnelsen på et nytt og bedre liv... Den helga var venninna mi og jeg ute på byen, for min del for første gang på flere år!

Å nei så morsomt vi hadde det!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, men jeg vet at du kan jobbe deg ut av det. Selv er jeg i full jobb som selger nå, og mer utadvendt enn de fleste...

Vil bare ønske deg lykke til, og si at jeg håper du kommer deg ut av "angst-helvetet"...

For en fin historie

[Gjest har lyst å jobbe.]

Huff... dette vet jeg alt om... har slitt med sosial angst mange år selv. eg turte ikke engang å gå på butikken selv jeg... Fysj a meg!

Men... Jeg bråbestemte meg for at nå har jeg "kastet bort" mange nok år på det her, og begynte så smått å tvinge meg selv til å gjøre småting som jeg ellers ikke turte...

Til og begynne med var det rett og slett helt for jævlig.(unnskyld språket) Men etterhvert som jeg utfordret meg selv, begynte gleden over at jeg faktisk klarte ting å overgå den værste angst følelsen. En torsdag da frøkna mi var ca 8 måneder ringte _jeg_ til ei venninne og spurte om vi skulle finne på noe sammen i helga, og denne venninna satt visst da med hakeslepp når hun fikk summet seg og skjønte hvem det var som ringte. Jeg turte jo tidligere ikke engang å ta tlf hvis noen i familien ringte!!!

Dette var begynnelsen på et nytt og bedre liv... Den helga var venninna mi og jeg ute på byen, for min del for første gang på flere år!

Å nei så morsomt vi hadde det!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, men jeg vet at du kan jobbe deg ut av det. Selv er jeg i full jobb som selger nå, og mer utadvendt enn de fleste...

Vil bare ønske deg lykke til, og si at jeg håper du kommer deg ut av "angst-helvetet"...

Akkurat på samme måte har jeg det,blir likksom litt lettere når man ser at man ikke er alene om det, fordi om man ikke ønsker at andre har det sånn.Men kan jeg spørre deg 4barns mor, hvordan du klarte å komme i full jobb som selger? Er nemlig det jeg har så lyst til, men så tenker jeg bare på at jeg ikke skal få til kassaapparatet, he he, dumt, men sant.

[4barns mor-77]

Akkurat på samme måte har jeg det,blir likksom litt lettere når man ser at man ikke er alene om det, fordi om man ikke ønsker at andre har det sånn.Men kan jeg spørre deg 4barns mor, hvordan du klarte å komme i full jobb som selger? Er nemlig det jeg har så lyst til, men så tenker jeg bare på at jeg ikke skal få til kassaapparatet, he he, dumt, men sant.

Nei, det er ikke det minste dumt du... Jeg var i mange år helt ovebevist om at jeg aldri kom til å kunne klare en eneste jobb jeg. men som jeg skrev i forrige innlegg, jeg begynte i det små...

Gikk tilfrldigvis forbi en liten narvesen kiosk, hvor det hang en jobb-annonse i ruta. Med tlfnr og greier... Og da tenkte jeg som så, at nå skal jeg jammen ringe, før jeg rekker å ombestemme meg. Samtalen gikk greit den, ble invitert hjem til hu som drev den i intervju.

Hun spurte da selvfølgelig hvorfor jeg hverken hadde gått mer skole eller hatt noen jobb etter ungdomsskolen, og jeg måtte jo bare svare som sant var, at jeg hadde hatt sosial angst i mange år.

Vi ble sittende i timesvis å skravle, og det viste seg at hun også hadde hatt perioder med angst. Jeg fikk tilbud om jobben (som i utgangspunktet var på ca 7 timer pr mnd) og skulle da begynne med opplæring allerede dagen etter.

Så sånn gikk det for seg at jeg beynte som selger, og kassa-appatatet var vel det som var minst vanskelig å lære...

Synes du bare skal gå for det jeg, hvis du har lyst på en sånn jobb.

detta klarer du!