Nhd/andre: Mitt vanskelige liv, - tror jeg trenger litt støtte/råd..

[Gjest Jente31]

Hei!! Jeg blir veldig glad hvis noen orker å lese dette lange innlegget (beklager d)..er så sliten av å bære alt alene, være "flink pike" osv..D hjelper å støtte seg til dere/dol - her er mange gode hjerter! Tror jeg sårt trenger litt støtte/evt råd nå, før jeg kommer til psyiater..

Siden jeg føler meg klar til å dele litt m dere, håper jeg at jeg etterhvert vil klare å dele dette m andre også.- At dette er en framgang, og ikke bare syting/klaging:-)

Vel, jeg forsøker iherdig å fokusere på d positive i livet - ikke grave meg ned i alt d vonde.

Jeg fokuserte så mye på dette før jul,at jeg greide å lure meg selv til å tro at alt gikk så mye bedre. Dermed ble julaften berget, noe som var svært viktig for meg, pga barna - men så må jeg altså "svi" for dette etterpå, gjerne i form av slitenhet.

Jeg tror jeg har lurt meg selv på denne måten hele livet,- vært sterk utad - men svak innad. Forresten, jeg har ikke turt annet..

Dette tror jeg var m på å gjøre meg utslitt i en alder av allerede 25 år..og som bare har forverret seg. D verste er likelvel at jeg ikke så d selv, før nå i høst. Før d ble så ille at jeg måtte si opp jobben min. Skulle gjerne innsett d før!! For man blir ikke akkurat bedre av å bli gående hjemme..

Innerst inne strever jeg forferdelig.

Jeg er bare fysisk tilstede - noe som igjen gir meg skyldfølelse over å være en dårlig mor, kone, husmor osv.Jeg får jo stadig hint om dette.. (Går for øvrig på efexor, som jeg tror hjelper godt.)

Og så får jeg en slags svie "der nede", noe jeg har vært plaget m i mange år, uten at der er noe fysisk galt (er blitt utredet, også m cystoskopi).

Denne kommer alltid når jeg er psykisk plaget, utrygg osv. Svien fører til at jeg ikke engang klarer å være i nærheten av mine barn. Fælt!! Jeg må rett og slett gjemme meg,- være helt alene, til d går over.

Da jeg var yngre, lå jeg ofte i badekaret grunnet dette,og gikk ofte hjem fra skolen, unngikk skoleturer osv.

Jeg TROR jeg ble misbrukt mellom ca 6 - 10 års alder,men husker bare bruddstykker (der kom d fram.. nå er jeg stolt av meg selv:)!

Har lurt på om svien kan komme av dette? Også min frykt for nærhet/tillit? Har bl.a alltid vært "redd" for d motsatte kjønn, hatt liten glede av sex (ser d nesten som noe "skittent")++..dette vet ikke mannen min da..

Oppveksten var fæl. At ikke barnevernet grep inn, er uforståelig. Jeg kunne alldri vite hvordan ståa hjemme var, når jeg kom hjem fra skolen osv. Kansje var der leger og politi..kansje sto pappa m tauet rundt halsen, truet mamma, kansje var gardiner og bilder revet ned, kansje var der et helv..leven. +++ . Alltid gikk d ut på frykt, ikke bare for meg, men for hele fam. Samtidig visste "alle" hva som foregikk, og jeg gikk m en stadig skamfølelse. Helt til jeg i voksen alder flyttet til en storby og ble "anonym".

Stadig hadde jeg mareritt om d samme: å måtte flykte.. dette har jeg igjen begynt å få.

Dette er bare noen få eks på hvor ille d var, for å gi et slags bilde av d.

Nå er d imidlertid ikke like ille lenger. Jeg bærer heller ikke nag og er bitter over alt d vonde som har skjedd. Har glemt d meste. Føler også jeg har mer enn nok m meg selv og fam, - nåtid/framtid. Synes ikke jeg takler d heller.

Men likevel føler jeg alt d gamle, elendige komme snikende bare jeg ser`n..Bare jeg kjenner lukta, hører stemmen, ser materielle ting osv. Og selvfølgelig når mamma forteller /støtter seg til meg. At jeg "gjenopplever" noe av dette. Jeg forsøker å skyve unna disse tankene, men d er ikke så lett..

Hadde d mye bedre da jeg bodde 40 - 50 mil unna.

Jeg har opplevd endel vanskelige ting som voksen også. Som f eks å bli dopet ned på mitt utdrikningslag (ble funnet av andre, hentet av politi,avhørt og kjørt til gyn.undersøkelse osv) sviktet av en meget nær venninne og fått ødelagt mitt bryllup pga dette..

Og så ble onkelen min funnet død og der ble full etterforskning og alt dette fører m seg - avisoppslag, avhør, politivt og begravelse utenom d vanlige osv..

Vel, dette er bare noe av alt tragisk jeg har måttet oppleve. Føler der ingen ende vil ta. Jeg, som ikke engang tør gjøre en flue fortred.

Sliter i forholdet gjør jeg også. Et forhold jeg valgte å gå inni som 16åring fordi jeg ikke orka bo hjemme lenger..Noe jeg har måttet betale prisen for mange ganger..Og som jeg også tar konsekvensene av..

Vel! Jeg har et mylder av tanker, dette var bare noen av de, og jeg håper at noen har orka å tatt seg tid til å "lytte" litt. Kansje har noen råd til meg også..Utrolig hvor d hjelper:)

[Gjest Psyk av alt]

Hvor lenge har du brukt medisiner?

[Gjest Jente31]

Hvor lenge har du brukt medisiner?

ca 5år..økte før jul, noe som jeg vet virker, for jeg er ikke "så langt" nede som jeg var før d..

[Gjest Jente31]

Ble et langt og kansje rotete innlegg over. Har forsøkt å følge rådene jeg har fått her på dol, som trim,være blant folk, se fremover, fokusere på andre ting osv.

Men likevel er jeg i ferd m å bli "kvalt" innvendig - føles som jeg blir "hjemsøkt" av alt d fortrengte, vonde..og d blir visst ikke noe bedre. Prøver å ta meg sammen, noe jeg også klarer, men d ender opp m at jeg blir forferdelig sliten, bare. Mer sliten enn utgangspunktet, tror jeg..

lurer på hva som skjer m meg jeg, og hvordan dette vil ende

[optimisten1365380986]

Hei! Vil bare si at jeg skjønner deg, du har det ikke så bra. Håper du får hjelp snart. Du kan ikke gå alene gjennom livet med dette!

Forresten, det trodde nå jeg også engang at jeg kunne....

Men, det gikk ikke så bra. Ble til slutt innlagt på psykiatrisk avdeling jeg, og der ble jeg i ca 3 måneder.

Nå har jeg det litt bedre, men blir ikke bra, så lenge alt omkring meg minner meg om det som engang var......

[Gjest Jente31]

Hei! Vil bare si at jeg skjønner deg, du har det ikke så bra. Håper du får hjelp snart. Du kan ikke gå alene gjennom livet med dette!

Forresten, det trodde nå jeg også engang at jeg kunne....

Men, det gikk ikke så bra. Ble til slutt innlagt på psykiatrisk avdeling jeg, og der ble jeg i ca 3 måneder.

Nå har jeg det litt bedre, men blir ikke bra, så lenge alt omkring meg minner meg om det som engang var......

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese mitt altfor lange innlegg. D betyr veldig mye for meg. Er ikke så mye som skal til for å få d bedre -litt støtte/forståelse gjør underverker:-)

Forsøker å fokusere på alt d positive jeg har i livet mitt..kansje er d å skrive inn her å be om støtte d samme som å grave seg ned - vet ikke..?

D er som du sier, ikke lett når ting rundt deg minner om d vonde..denne svien jeg snakket om, hadde jeg sjelden når jeg bodde langt unna, men som er kommet mer og mer tilbake etter at jeg kom nær mine fam.

Joda, jeg får nok hjelpen jeg trenger jeg også. Forsøker å holde meg fast i d, samt klamre meg litt til dol i mellomtiden:)