Traumatisk opplevelse

[Gjest Sjokkert pasient]

Har vært innlagt i jula og det er det verste jeg har opplevd på lenge. De som jobba der orket ikke bry seg om pasientene, de orket nesten ikke prate til oss eller lage litt stemning. De bare satt der som noen saltstøtter og leste avisa etc.

Det verste var å være der sammen med mye "sykere" pasienter. Mista matlysta under frokosten, og fikk ikke spise, eller tygge ferdig før de kom med medisinen. Den som var kontakten min virket faktisk deprimert selv og helt fjern. Midt i en samtale begynte hun å lese i ei bok jeg hadde på rommet mit, feks.

Følte det også nedverdigende at de låser seg inn på rommet mitt når de vil. Og låser seg inn tre ganger per natt for å sjekke.

Ungpiker som holdt på med sykepleierstudiet var der i jula og jobba og de var mest opptatt av seg selv, og å prate seg i mellom om ting de var opptatt av.

Pasientene gikk bare rundt og svima, når de ikke fikk medisiner.

Legen tok seg fri i jula så jeg måtte være der til hun kommer tilbake, i morra.

Men i dag orket jeg ikke mer og ringte og sa jeg ikke kommer tilbake og at jeg absolutt ikke hadde fått den minste hjelp.

Er en forferdelig opplevelse, ikke minst opprivende å måtte legge seg inn - ja, bare det er det for meg. Og så er ikke personalet profesjonelle, bryr seg ikke. Bare om å stappe i oss tabletter.

Har jobbet i helsevesenet selv og var pinlig klar over denne ufølsomheten.

Av og til prøvde jeg å prate, men kontakten kunne bare stå og se på meg og si ja, og tja, og mesteparten av tida ville de helst unngå samtaler og kontakt med pasientene.

Er vanvittig sjokkert over denne nedverdigende opplevelsen og syntes det rett og slett var uverdig.

All kritikk til denne avdelingen og håper inderlig at ikke resten av psykiatriNorge er som dette.

[Hellbillie]

Selv har jeg opplevd å bli tvangsfora, og tvangsmedisinert lengre enn de hadde vedtak for.

[Gjest Kjenner historien]

Forstår godt hva du mener,har opplvd det samme selv.

Skulle ikke tro personale var på jobb,men for å sosialisere,strikke og ha det fint med hverandre,mens pasientene hjalp hverandre.

Reagerte på dette,men sånn var det jo bare og ingen kunne gjøre noe.

[bibben]

Dine erfaringer føyer seg beklageligvis inn i rekken av tilsvarende beretninger.

Ja, det er et sørgelig kapittel i helse-Norge. Selv sitter jeg med opplevelser helt på linje med dine. Jeg kunne nærmest ha skrevet det samme.

Jeg håper du klarer å komme deg på bena ved annen hjelp, og at du i fremtiden spares for slike sørgelige erfaringer.

Lykke til!

[rose23]

Kjenner meg så godt igjen. Pleiere kan lett glemme at det er mennesker en jobber med. Når en er rimelig oppegående i hodet legger en gså mye bedre merke til hvor lite eller mye pleierene bryr seg. Når en feks. er så fortvilet at en lengter etter å dø, blir en bare enda mer fortvilet når de som skal hjelpe ikke ser deg. Men prøv å tenk at det er omsorgsmennesker som ønsker å bry seg, men ofte må de bare gjøres klar over hva du trenger eller har behov for.

Jeg har vært innlagt en rekke ganger og er det også for øyblikket, bare at jeg er hjemme på permisjon. Det er to personer som har hjulpet meg når jeg har vært innlat nå. Det er en veldig sterk og lyttende dame som er psykolog, og en omsorgsfull pleier som ser meg, kjenner meg og kan føle på seg hvordan jeg har det. Men det tar tid å finne den rette hjelperen, og om det er noen som du føler deg mer tiltrukket av enn andre så er det godt mulig å be om å få han den personen som kontaktperson. Det gjorde jeg og fikk ønsket mitt oppfylt.