Er helt matt

[Gjest alkoangst]

Jeg kom sammen med en flott kar for 4 år siden.Jeg er 30 år og har 2 barn fra før.Jeg er selv oppvokst med en far som er alkoholiker,jeg ble psykisk misshandlet av han..Jeg lovet meg selv da jeg var ung at når jeg fikk barn selv skulle de aldri måtte oppleve beruset foreldre.Han jeg er sammen med er musikker og er derfor ofte mye ute og spiller i helgene.Han er redd for folk,og for å døyve denne reddselen må han altid drikke når han er på spille jobb.Men det er ikke bare da,han sier han må drikke når han er hjemme også for ellers klarer han ikke å slappe av.Han hater livet og vet ikke hvordan han skal leve uten å drikke,eller takle sosialesmmenhenger uten å drikke.Tidligere har han klart å styre unda de helgene ungene har vert hjemme,fordi han vet hvilket forhold jeg har til det.Og at alkohol og unger ikke hører sammen.Men han har hele tiden prøvd å tøyd disse grensene,og mener jeg legger nesen min i alt for mye.Men jeg nekter han ingenting jeg prøver bare å få han til å slutte med drikkingen,ellers er han fri til å gjøre hva han vil.I går som flere ganger før gikk begeret over for meg,Jeg gjorde det slutt fordi han gikk å smugdrakk på selveste nyttårsaften,da vi ellers skulle ha en koselig nyttårsfeiring.For å skåne gjestene og barna som var der gikk jeg ned å la meg,tok samtalen da alle var lagde.Jeg gråt hele natta,jeg har grått hele dagen.Vi har prate sammen og blitt enige om å prøve en gang til.Jeg har sagt at han må få hjelp til dette,og han skal prate med legen når han skal til legen nå til uken.Men han er redd for å ikke bli tatt seriøst.Hva kan jeg gjøre,hvem kan jeg prate med.Er det beste å bare gå fra han?Jeg elsker han,han er ikke voldelig eller noenting.Bare en snill og god man,også når han drikker.Men han er så nedenfor når han er edru,han ser ikke meningen med livet.Han sier at hvis han mister meg og barna vil han bare gjøre nede på alt fordi vi er de eneste som holder han oppe.Han klarer ikke å more seg med noenting,utenom å drikke,da koser han seg,men blir nedenfor dagen derpå og dager deretter.Og jeg får han hverken til å gå på AA eller psykolog.Kan jeg snakke med min egen lege for å få han til å gå?Eller er det jeg som er overhysterisk pga traumer med alkohol fra barndommen?Jeg liker å ta meg en fest i blant jeg også,men det skjer så veldig sjeldent.Og barna er altid plasert bort da.Og jeg trenger ikke alkohol for å ha det bra eller være sosial.Tror dere jeg burde gå å få prof hjelp pga angsten min for barn sammen med alkohol? Det mener samboeren min.Jeg er helt utslitt av denne kampen,hva kan jeg gjøre please hjelp. Alkoangst

[avtrykk]

Hei "alkoangst". Slik du fremstiller det, er det samboeren din som har ett problem med alokhol. Det er en kjent sak, at det nytes mye alkohol i musikeremiljø, men dette er mye av den sosiale art. Det at din samboer drikker for å mestre, og at han i tillegg drikker utenom sosiale sammenhenger, er tydelige tegn på at han har ett alkoholproblem.

Hvis han har dette problemet, men ikke inser det nok til å søke hjelp, blir det i aller høyeste grad ditt og familiens problem.

Vil han imidlertid innse problemet sitt, kan dere få hjelp. Da er en samtale med legen en god begynnelse. Kanskje du kunne vært med på samtalen??

Det at du ikke liker at barn er tilstede når det nytes alkohol, er du i din fulle rett til å mene. Mange nyter ett glass vin til maten når barn er tilstede, andre ikke. Det er uansett forskjell på ett glass eller to, og en flaske eller to.

Hvis du ikke klarer å finne en løsning, må dere inngå kompromi. Hva med at han ikke drikker hjemme, men kan ta noe å drikke i sosiale sammenhenger med musikervenner?

Uansett. For at han skal kunne få et "normalt" forhold til alkoholen, bør han jobbe med problemene som får han til å drikke.

Lykke til!!!

[Gjest Jente31]

Jeg vil bare si at jeg strevde m noe av samme problematikk for noen år siden. Vel og merke FØR vi fikk barn da.

Mannen min drakk hver eneste helg, fra fredag t.o.m søndag. Pga nerver. Han lovet bod og bedring og bla bla bla. D endte m at jeg gikk fra han og da først skjønte han poenget. I dag er han 100% avholds, men d var en prosess som tok tid.

Vet ikke om d vil være en løsning for deg, men ofte må man sette hardt mot hardt for å oppnå "virkning".

Jeg synes imidlertid d er helt feil av han å si at d er DU som trenger psykologisk hjelp og ikke HAN.

Han trenger helt klart hjelp. Men jeg tror neppe han vil oppnå å få hjelp om han ikke vil/er innstilt på d selv.

Jeg synes egentlig han burde innse dette hvis han er så redd for å miste deg/dere som du sier. Men d er jo tydelig at han ikke d slik selv.

Husk han er ikke ditt ansvar, han er voksen og kan ikke laste deg for sine probl. Hver og en voksen må ta ansvar for SITT liv, har jeg etterhvert fått erfare..

Jeg håper du finner en løsning på probl deres.. D er tungt for deg å bære dette alene.