Hvordan overleve i turbulent familie?

[Gjest aaaaaaaaaaaaaaaargh]

Moren min er sterkt hjelpetrengende og har vært innvalid i 6 år. Faren min er småkriminell og har psykiske problemer. Jeg er storesøster til en narkoman søster som stadig finner på nye sprell som krever utrykning av enten politi eller ambulanse, og jeg skal nå prøve å få omsorgsretten til tantungen min på 6 år som er blitt kasteball i barnevernssystemet. Jeg selv er i 20-årene, og er den eneste i familien med fast jobb og fornuft. Men jeg blir så uendelig lei av alt styret. Går ikke ann å planlegge to dager framover en gang, for det er alltid en ny krise på gang som må løses. Det er pokker ikke lett å alltid skal være den som står støtt i alle kriser, og som alle løper til når det er noe. Jeg har også altfor mange venner som maser om det ene og andre. Alle vil ha en bit av meg, men jeg har snart ikke flere biter igjen å dele ut. I tillegg har jeg brist i ribbebeinet som aldri blir bra, fordi jeg ikke får slappet av en eneste dag. Går på paragin forte for tiden.

[flisa]

Du trenger å tenke på deg selv - sett ned foten og la voksne folk ordne opp for seg selv - vær hard!

Eller flytt rett og slett!

[avtrykk]

La helsevesenet ta jobben med din mor. Er hun pleietrengende, er det ikke ditt ansvar å ta denne jobben. Besøk henne når du har lyst og overskudd til det. At din far velger det han gjør, er hans valg. Ikke ditt. Ikke ta på deg ansvar for en som ikke er ditt ansvar. Når det gjelder din søster. Vær søster. Si hun kan besøke deg når hun er i balanse.

Bor du hjemme med disse menneskene. Flytt. Hvis du skal ha noe mulighet til å ta deg av ett barn, trenger barnet stabile forhold rundt seg. Du og.

Paralgin forte er ikke noe som kurerer. Det bare døyver ett par tre timer. Vær forsiktig, slik at du ikke blir avhengig. Hvor mye tar du, og hvor ofte?

Lykke til!!

[Gjest aaaaaaaaaaaaaaaargh]

La helsevesenet ta jobben med din mor. Er hun pleietrengende, er det ikke ditt ansvar å ta denne jobben. Besøk henne når du har lyst og overskudd til det. At din far velger det han gjør, er hans valg. Ikke ditt. Ikke ta på deg ansvar for en som ikke er ditt ansvar. Når det gjelder din søster. Vær søster. Si hun kan besøke deg når hun er i balanse.

Bor du hjemme med disse menneskene. Flytt. Hvis du skal ha noe mulighet til å ta deg av ett barn, trenger barnet stabile forhold rundt seg. Du og.

Paralgin forte er ikke noe som kurerer. Det bare døyver ett par tre timer. Vær forsiktig, slik at du ikke blir avhengig. Hvor mye tar du, og hvor ofte?

Lykke til!!

Det som er problemet er at vi ser at moren min blir stadig dårligere fordi hun ikke får den hjelpen som kunne gjort henne mye bedre. Det vil si et par timer svømming og fysioterapi per dag. Den fattige bykommunen vi bor i prøver stadig å kutte ned på hjelpen hun får, og vi må kjempe imot, klage og argumentere. Slik har det vært år etter år.

Når jeg får omsorgen for tantungen min, får søsteren min klare seg selv. Jeg skal hjelpe hennne å finne en god terapeut, men mer enn det orker jeg ikke.

Jeg blir heller ikke avhengig av paragin forte. Har bare brukt dem noen dager, og kjenner absolutt ikke noe rusfølelse av 3-4 for dag.

[avtrykk]

Det som er problemet er at vi ser at moren min blir stadig dårligere fordi hun ikke får den hjelpen som kunne gjort henne mye bedre. Det vil si et par timer svømming og fysioterapi per dag. Den fattige bykommunen vi bor i prøver stadig å kutte ned på hjelpen hun får, og vi må kjempe imot, klage og argumentere. Slik har det vært år etter år.

Når jeg får omsorgen for tantungen min, får søsteren min klare seg selv. Jeg skal hjelpe hennne å finne en god terapeut, men mer enn det orker jeg ikke.

Jeg blir heller ikke avhengig av paragin forte. Har bare brukt dem noen dager, og kjenner absolutt ikke noe rusfølelse av 3-4 for dag.

Håper du klarer å tenke på deg selv midt oppe i det hele!

Hva med å søke trygdekontoret om jevnlige rehabiliteringsopphold for din mor, slik at du får noen pusterom?? Finnes flere steder i Norge hvor en får ordentlig behandling og oppfølging av lege/fysioterapaut med mer. Dette går vel heller ikke på den enkelte kommunens økonomi.

Når det gjelder din søster, kan du ikke leve livet for henne, men det er ikke lett å gi dem på båten heller. Det går an å være en god søster, selv om man setter grenser for hva man aksepterer. Ta vare på de gode stundene dere kan ha sammen. Det er vanskelig å se det når en står midt oppe i det, men en vil angre, hvis man ikke gjør det. "I know".

Når det gjelder paralgin forte, blir en ikke ruset av 3 - 4 tabelletter hver dag. Men over tid, vil dette være en vanedannende dose.

Hvilke type smerter er det du har? Stiv nakke, og hodeverk, eller indre uro? Dette er ofte signaler kroppen gir, slik at du skal ta vare på deg selv.

Skjønner at det ikke er lett, og ikke ta ansvar for mennesker en er glad i, men du må ikke glemme deg selv oppe i det hele. Det at du i tillegg kontaktes av venner for tjenester, sier meg at du er ett "JA" menneske. Prøv å øv deg i å si nei, eller spør mennesker rundt deg om gjentjenester, når du trenger hjelp.

Lykke til!!

[frosken]

Jeg har tenkt på innlegget ditt, og med fare for å komme med lite relevante råd, så tenkte jeg allikevel at jeg ville si noe av det jeg tenker.

1. Trenger du å jobbe med å akseptere din mors invaliditet? Jeg vet mye om hvor mye kamp som må til for å få til adekvat hjelp - men kan det være at du overvurderer hennes bedringspotensiale? Og kan det være at dere kjemper så mye for det "idelle" at systemet går litt "lei av dere" gjennom alle konfliktene? Mener overhodet ikke å undskylde "systemet", men tror også det er viktig å være realistisk mht hvilke muligheter som finnes. Jeg har aldri hørt om noen som får to timer daglig trening/fysio fra kommunens fysioterapeuter.

Kan korttidsopphold/jevnlig avlastning på sykehjem være til hjelp?

2. Kanskje du må gjøre et valg mellom å hjelpe din niese og dine foreldre? Det virker lite realistisk at du skal klare å håndtere alt dette og samtidig unngå å ødelegge deg selv. Det høres ut som om du er den eneste sjansen din niese har mht en stabil omsorgsperson i familien. Samtidig kan det være at gode fosterforeldre kan være en god løsning for din niese , men hvis du skal være hennes nærmeste omsorgsperson, så må du i allefall sørge for "å vare" i mange år fremover. For å få til det, må du sette egne behov på dagsordenen selv om de skulle være i konflikt med dine foreldres behov.

3, Av og til blir det nesten en vane å være tilgjengelig for alle og enhver når de sliter. Du er sannsynligvis dyktig til å lytte på andre når de trenger noen, så din utfordring blir å gi avkall på den anerkjennelsen og følelsen av mestring du kortvarig kan få som følge av å hjelpe andre. Jeg tipper at du er god på å løse andres problemer, men det høres ut som om dersom du skal overleve på en god måte, så må du sette "grensesetting" på dagsordenen. Du må både sette grenser i forhold til hvilke krav andre stiller til deg - og til din egen tendens til å være tilgjengelig for alle.

Jeg har utkjempet mange kamper for at min mann skulle få adekvat hjelp og omsorg under alvorlig sykdom. Etterhvert så lærte jeg bedre å velge de viktigste kampene - og la de mindre viktige ligge. Hvis man kjemper alle, så blir livet så preget av kamp at andre viktige sider fortrenges. Dersom du mener din mor ikke får adekvat medisinsk hjelp - hverken fra spesialistnivå eller fra kommunenivå, så hadde jeg kontaktet fylkeslegen og bedt om en samtale for å drøfte saken. Det går an å be om rådgivning i stedet for å fremme klagesak.

[avtrykk]

Jeg har tenkt på innlegget ditt, og med fare for å komme med lite relevante råd, så tenkte jeg allikevel at jeg ville si noe av det jeg tenker.

1. Trenger du å jobbe med å akseptere din mors invaliditet? Jeg vet mye om hvor mye kamp som må til for å få til adekvat hjelp - men kan det være at du overvurderer hennes bedringspotensiale? Og kan det være at dere kjemper så mye for det "idelle" at systemet går litt "lei av dere" gjennom alle konfliktene? Mener overhodet ikke å undskylde "systemet", men tror også det er viktig å være realistisk mht hvilke muligheter som finnes. Jeg har aldri hørt om noen som får to timer daglig trening/fysio fra kommunens fysioterapeuter.

Kan korttidsopphold/jevnlig avlastning på sykehjem være til hjelp?

2. Kanskje du må gjøre et valg mellom å hjelpe din niese og dine foreldre? Det virker lite realistisk at du skal klare å håndtere alt dette og samtidig unngå å ødelegge deg selv. Det høres ut som om du er den eneste sjansen din niese har mht en stabil omsorgsperson i familien. Samtidig kan det være at gode fosterforeldre kan være en god løsning for din niese , men hvis du skal være hennes nærmeste omsorgsperson, så må du i allefall sørge for "å vare" i mange år fremover. For å få til det, må du sette egne behov på dagsordenen selv om de skulle være i konflikt med dine foreldres behov.

3, Av og til blir det nesten en vane å være tilgjengelig for alle og enhver når de sliter. Du er sannsynligvis dyktig til å lytte på andre når de trenger noen, så din utfordring blir å gi avkall på den anerkjennelsen og følelsen av mestring du kortvarig kan få som følge av å hjelpe andre. Jeg tipper at du er god på å løse andres problemer, men det høres ut som om dersom du skal overleve på en god måte, så må du sette "grensesetting" på dagsordenen. Du må både sette grenser i forhold til hvilke krav andre stiller til deg - og til din egen tendens til å være tilgjengelig for alle.

Jeg har utkjempet mange kamper for at min mann skulle få adekvat hjelp og omsorg under alvorlig sykdom. Etterhvert så lærte jeg bedre å velge de viktigste kampene - og la de mindre viktige ligge. Hvis man kjemper alle, så blir livet så preget av kamp at andre viktige sider fortrenges. Dersom du mener din mor ikke får adekvat medisinsk hjelp - hverken fra spesialistnivå eller fra kommunenivå, så hadde jeg kontaktet fylkeslegen og bedt om en samtale for å drøfte saken. Det går an å be om rådgivning i stedet for å fremme klagesak.

Kloke ord, "frosken". Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre. - mange "Ja" mennesker vet ikke hva godt de kan gjøre, og har veldig lett for å glemme seg selv. Det går til ett punkt...Mange som har gått på smeller der:(

[Gjest Jente31]

Kloke ord, "frosken". Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre. - mange "Ja" mennesker vet ikke hva godt de kan gjøre, og har veldig lett for å glemme seg selv. Det går til ett punkt...Mange som har gått på smeller der:(

TAkk!! Dere sa det jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg kan bekrefte at man må lære seg å si nei - helst FØR det går galt:)

Men lett nei - det er det ikke..

[Gjest aaaaaaaaaaaaaaaargh]

Jeg har tenkt på innlegget ditt, og med fare for å komme med lite relevante råd, så tenkte jeg allikevel at jeg ville si noe av det jeg tenker.

1. Trenger du å jobbe med å akseptere din mors invaliditet? Jeg vet mye om hvor mye kamp som må til for å få til adekvat hjelp - men kan det være at du overvurderer hennes bedringspotensiale? Og kan det være at dere kjemper så mye for det "idelle" at systemet går litt "lei av dere" gjennom alle konfliktene? Mener overhodet ikke å undskylde "systemet", men tror også det er viktig å være realistisk mht hvilke muligheter som finnes. Jeg har aldri hørt om noen som får to timer daglig trening/fysio fra kommunens fysioterapeuter.

Kan korttidsopphold/jevnlig avlastning på sykehjem være til hjelp?

2. Kanskje du må gjøre et valg mellom å hjelpe din niese og dine foreldre? Det virker lite realistisk at du skal klare å håndtere alt dette og samtidig unngå å ødelegge deg selv. Det høres ut som om du er den eneste sjansen din niese har mht en stabil omsorgsperson i familien. Samtidig kan det være at gode fosterforeldre kan være en god løsning for din niese , men hvis du skal være hennes nærmeste omsorgsperson, så må du i allefall sørge for "å vare" i mange år fremover. For å få til det, må du sette egne behov på dagsordenen selv om de skulle være i konflikt med dine foreldres behov.

3, Av og til blir det nesten en vane å være tilgjengelig for alle og enhver når de sliter. Du er sannsynligvis dyktig til å lytte på andre når de trenger noen, så din utfordring blir å gi avkall på den anerkjennelsen og følelsen av mestring du kortvarig kan få som følge av å hjelpe andre. Jeg tipper at du er god på å løse andres problemer, men det høres ut som om dersom du skal overleve på en god måte, så må du sette "grensesetting" på dagsordenen. Du må både sette grenser i forhold til hvilke krav andre stiller til deg - og til din egen tendens til å være tilgjengelig for alle.

Jeg har utkjempet mange kamper for at min mann skulle få adekvat hjelp og omsorg under alvorlig sykdom. Etterhvert så lærte jeg bedre å velge de viktigste kampene - og la de mindre viktige ligge. Hvis man kjemper alle, så blir livet så preget av kamp at andre viktige sider fortrenges. Dersom du mener din mor ikke får adekvat medisinsk hjelp - hverken fra spesialistnivå eller fra kommunenivå, så hadde jeg kontaktet fylkeslegen og bedt om en samtale for å drøfte saken. Det går an å be om rådgivning i stedet for å fremme klagesak.

Tusen takk for gode råd, spesiellt 1 og 2 og det du sa om at vi kanskje må innse realitieten i forhold til mamma.