Trist

[anonym2007]

Jeg er svært ofte lei meg. Tenker ofte at det hadde vært fantastisk hvis jeg ikke våknet om morgenen. Men jeg har en omsorgsfull familie, holder på med en god utdanning, har jobb med grei inntekt, og har venner. Altså ingen problemer, og har derfor veldig skyldfølelse for at jeg ikke setter pris på det jeg har. Jeg vet at jeg er altfor opptatt av meg selv, og klarer såvidt å gå ut hvis jeg ikke føler meg pen en dag. Med andre ord så liker jeg ikke meg selv, men det er jo ikke så lett å forandre på. I tillegg sover jeg dårlig med masse mareritt, har et unormalt forhold til mat, og er syk (forkjølelse o.l.) månedlig. Sliter også med hodepine hver dag. Innimellom hender det at jeg er super glad og har lyst til å gjøre alt!! veldig slitsomt å skifte så drastisk i humør på et blunk. sånn som dette har jeg hatt det helt siden barneskolen (er nå 21år). må jeg bare innse at dette er den personen jeg er, eller kan noe gjøres? har ingen tro på samtale med psykolog, siden jeg ikke har noe traumatisk opplevelse å fortelle om.

[Gjest Anna Belinda]

Det at du svinger veldig i humør kan være at du er bipolar. Har du fått sjekket ut dette? Finnes gode medisiner som hjelper deg til å bli mere stabil.

[Gjest regnbue]

Å gå til psykolog et par ganger

kan hjelpe deg til å kanskje forstå hvorfor du føler slikt som du gjør

og hva du så kan gjøre for å styrke deg selv. Jeg tror ikke kriteriene for å gå til en psykolog er å ha opplevd traumer.

hilsen

[Perlemoren]

Det at du svinger veldig i humør kan være at du er bipolar. Har du fått sjekket ut dette? Finnes gode medisiner som hjelper deg til å bli mere stabil.

Hei du!

Dette var på mange måter som å lese om meg selv, så jeg forstår veldig godt situasjonen din.. Selv har jeg gått til psykolog i to år nå og har fått mye ut av det. Det er ikke bare traumer de jobber med, men også uheldige tankemønstre som det går ut av innlegget ditt at du kanskje har. Hvorfor det er slik er ikke lett å vite, men kanskje noen samtaler med en fagperson kunne fått deg inn på et nytt spor?

Jeg vet det er vanskelig å spørre om hjelp når det tilsynelatende er andre som trenger det mer. Hva ville du sagt dersom dette var en god venninne av deg? Som kom og sa at hun stadig var trist og lei? Ville du sagt at psykolog ikke var for henne?

Du nevner at du har problemer med mat. Det er vel et sterkt tegn på at noe skurrer. Hva som fører til slike problemer er mange og ingen årsaker er mindre enn andre. Du ER i den situasjonen og du fortjener å komme videre. Høye forventninger til seg selv, det å alltid skulle klare seg alene, det å ikke se sine egne behov-det er og ting som kan føre til slike tanker.

Tror ikke psykologer dømmer folk etter grunnen til problemene. De er der for å få deg til å forstå og akseptere det punktet du er kommet til. Når dette er oppnådd vil man være mye bedre rustet til å gå videre i livet.

Du skal være takknemlig for at du ikke har opplevd store traumer, men det er likevel viktig å ta tristheten på alvor. Den kan ha bunn i andre ting. Håper for din del at du klarer å be om hjelp. Det er utrolig hvor mye man kan oppnå i terapi dersom man klarer å være ærlig og ta inn over seg det psykologen har å si. Første skritt er vel å akseptere at du har noe du vil forandre og se på det som grunn nok til å søke hjelp. Du kan se på det som videreutvikling. En flott sjangse til å få nye perspektiver inn i livet ditt. Ta ansvar for din egen tilfredshet. Ingen er lykkelig 24 timer i døgnet hele året, men noen klarer å være lei seg når de er lei seg. Andre tenker at slik burde det ikke være, så blir en liten nedtur til et stort nederlag. Og da blir man heller ikke så lett ferdig med det.

Merker jeg kunne skrevet mye mer her ja, men tror jeg slutter her. Håper det jeg skrev sa deg noe. Lykke til videre!