avslutte behandling?

[clair]

Jeg har gått i behandling i over 10 år. Har samtaler hver uke med en psyk. sykepleier på vpp, uten at jeg føler at vi kommer noen vei. (Dette er min 4 behandler.) Jeg er blitt bedre av min lidelse, men plages enda av psykoser til tider og er mye deprimert og har mye angst om nettene. Så jeg er langt fra bra. Men jeg er sliten av å gå i behandling og har bestemt meg for å be om en pause. Har vært syk i nesten 16 år og har mistet håpet om at jeg noen gang kommer til å få det bedre, eller bli helt bra igjen.

Samtalene vi har er av "støttende art". Denne siste behandleren som jeg har hatt de siste to årene har ikke satt noen diagnose og jeg har aldri hørt henne si hva som er galt med meg. Er det vanlig praksis? Skulle gjerne visst om hun hadde noen planer for terapien, om hun har noen formening om hva jeg kan oppnå med samtalene, det må jeg få klarhet i før jeg evt slutter.

Mandag skal jeg til fastlegen og be om å få slutte på sprøytene jeg tar (risperdal) og heller gå over på tabletter. Er det dumt å gjøre flere endringer på samme tid? Er frustrert over å ikke komme noen vei, føler bedringen har stoppet opp for lenge siden.

Før jul var jeg veldig dårlig, hadde planer om å ta mitt eget liv. Satt med pillene i handa og hadde bestemt meg. Så begynte jeg å tenke på ungene mine, som bor på en annen kant av landet og etter en hel natt bestemte jeg meg endelig for å be om en innleggelse.

Jeg var innlagt frivillig i to dager. "Problemet" er at min behandler mente det var unødvendig å legge seg inn. Etter det stoler jeg ikke på henne lenger. Legene på psykehuset har alltid bedt meg søke om hjelp før det ender i tvangsinnleggelse og selvmordsforsøk og de sa at det var et kjempe fremskritt at jeg hadde bedt om hjelp selv før det var gått så langt. Og så kommer jeg hjem til min bahandler og får høre at jeg ikke skulle gjort det???? Jeg er fullstendig forvirret.

Nå i jula ble jeg på nytt suicudal og da ba jeg ikke om hjelp. Jeg føler meg helt sviktet av min bahandler, hjelpeløs må jeg klare dette alene nå.

Min sykdom er preget av mye angst og depresjon og jeg har hatt ca. 45 innleggelser. De mener jeg også har en psykoselidelse, noe jeg stiller meg tvilende til, fordi jeg mener det er depresjonene som er det værste. Depresjonsfølelsen er der hele tiden og selvmordstankene har fulgt meg i 16 år.

jeg står på risperdal consta og noe sovemedisin. Har prøvd masse ad, bare Seroxat og Tolvon sammen hjalp, men de seponerte legene på psykehuset for flere år siden fordi de mente jeg er bipolar 2.

Hva mener psykiateren er det rette å gjøre nå? Jeg er så sliten av å kjempe meg gjennom hver dag. Er ikke i jobb, det er 11 år siden jeg sluttet å jobbe. Er det noen vits i å håpe på endring?

[Gjest miijaa]

hvis de mener du er bipolar 2 hvorfor i all verden har de ikke gitt deg stemningsstabiliserende?

det er slik som liksom utgjør en enorm forskjell og gjør en tilogmed helt frisk i mange tilfeller.

Psyiatriske sykepleiere er bare noe tull.( mange tilfeller)

Jeg ville ikke sittet her i dag om behandlingen min var å ha støttesamtaler med en sykepleier.