NHD; Jeg trenger nok hjelp.

[Felgen]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive, vet ikke hva som feiler meg, eller hvordan jeg skal overleve snart. Er så ufattelig langt nede og trenger nok hjelp. Klarer ikke å prate med noen heller. Eneste personen jeg noensinne har kunnet forholde meg til har snudd ryggen til meg. Er sjalu, og sint på meg selv for at jeg har satt meg i denne situasjonen. Folk jeg kjenner (det vil si folk jeg studerer sammen med), kjenner meg kanskje som en pen, kjekk og vellykket gutt, men selv så føler jeg det helt motsatte. At alt jeg foretar meg går dårlig, og at alle glemmer meg. Jeg er så flink til å stenge disse følelsene inne når jeg er blant andre folk. Ingen mistenker at det er noe galt med meg.

Skulle ønske jeg traff ei søt jente, slik at jeg kunne glemme det triste, men selvtilliten min har forvunnet helt i det siste.

Har i det siste begynt å skade meg selv, noe jeg skammer meg veldig over. Jeg slår meg selv, og jeg slår desverre veldig hardt. Klarer ikke tanken på å skjære meg, for da kan folk se det. Hører ofte om personer som prøver å ta livet av seg for å få hjelp, men de gangene jeg tenker på det så er det bare for å gjøre det slutt. Jeg er bare så redd, slik at jeg tørr ikke. Jeg er så redd for å dø alene, klarer ikke tanken på at det ikke går raskt nok, eller er vondt.

Er også veldig redd for å ødelegge kroppen min, for den er på en måte det kjæreste jeg har. Men jeg vet at jeg kan komme til å gjøre noe dumt hvis jeg er sint. Jeg blir ofte sint, men bare sint på meg selv. Har aldri vært i slåsskamp, aldri slått noen, aldri kranglet med fremmede etc.

Tidligere ikveld ødela jeg telefonen min i sinne. Det svartnet et øyeblikk etter at jeg hadde snakket med eksdama, og så bet jeg den i stykker. Det er sikkert komisk, men hva om jeg hadde hatt en kniv i hånda, eller en hammer? Etterpå ble jeg redd selvsagt, og brøt helt sammen. Jeg vet dette er alvorlige faresignal, men jeg vet at jeg ikke hadde blitt sint hvis jeg ikke hadde vært alene. Er så lei av å være alene, en liten kald hybel. For å være ærlig, så hadde jeg foretrukket å være i fengsel. Der er det ihvertfall andre folk. Jeg er bare 25 år, men tenker ofte at jeg er for gammel for ting, at hver gang jeg våkner opp, så er det en dag til på overtid. Alt var bedre før, savner den tida jeg var glad og hadde venner (eller trodde jeg hadde venner), nå har jeg ingenting. Vær så snill å ikke si at jeg må gå til lege, for jeg klarer ikke prate med noen om dette. Mest sannsynlig kommer jeg til å bagatellisere hele situasjonen.

[Gjest internat]

Er det ikke mulighet for finne et kollektivt sted å bo på, evt. internat? Jeg har bodd på internat. Hadde alltid noen å snakke med der, hadde det også ofte utrolig gøy.

[Perlemoren]

du har i allefall kommet et godt stykke på veien, fått ned tankene dine her inne.fortsett og skriv her, prøv å sett ord på ting, så kanskje det er lettere å kunne si noe til evt venner eller lege etterhvert.om du ønsker det..

en liten tankerekke som har hjulpet meg er:

-hvilket inntrykk er det jeg strever etter å oppnå hos de rundt meg når jeg stenger inne den virkelige meg?og hva oppnår jeg med å være "perfekt" hele veien?

-synes ikke jeg det er fint med andre som klarer å være åpne og kanskje lette litt på trykket? viser sine svake sider? hvorfor skal jeg holde alt inne da?

-hva oppnår jeg med å være sint på meg selv?hva er det jeg egentlig føler og hvordan kan jeg gjøre noe med det?er jeg f.eks på feil spor?kanskje feil studie?kanskje en pause hadde gjort godt?treffe nye mennesker som kanskje er mer lik meg?

til syvende og sist er det du som må ta de valgene som fører deg inn på et spor igjen.jeg håper du klarer å ta i mot den hjelpen som finnes rundt deg. du trenger ikke pøse på med alle tanker med en gang.kanskje en plass å begynne er å snakke med studieveileder om studiesituasjonen.Se om det er noe der du kan endre på.kanskje

lykke til i allefall