NHD: Om å grave seg ned i dritten, kan du svare meg?

[optimisten1365380986]

Jeg mener meg veldig feilbehandlet og hjernevasket av behandlerne jeg hadde før.

Kom til lege med en depresjon og ble utspurt i 2 år om alt som har vært, er og kommer til å bli galt med meg.

Til slutt ble jeg så nedbrutt at jeg fikk sterke selvmordstanker, begynte med stor selvskading (noe jeg ikke hadde gjort før etter 2 år med nedbrytende behandling).

Jeg fikk til slutt brutt helt ned troen på meg selv. Før var jeg meget positiv og utadvendt, nå var jeg redusert til et redd lite "krek" som knapt torde gå i butikken.

Føler at grunnmuren ble revet vekk under meg, jeg mistet fotfestet og jeg strever enda, etter 5 år, med å bygge meg selv opp igjen. Det er som om selv personligheten min er endret, etter år med det jeg kaller hjernevasking. Jeg ble presset til å fortelle, presset til å husket alle negative hendelser fra jeg var 3 år og opp til idag. Bare jeg fikk ut all "dritten" så skulle jeg bli så bra så, fikk jeg høre. De brukte i perioder over 2 timer pr uke med "graving."

Det jeg sitter igjen med idag er en ødelagt underarm, flere selvmordsførsøk, barn som må tåle at mor er syk og innlagt på psyk i lange perioder (var aldri innlagt før etter 2 år med det som jeg mener var feilbehandling),et meget amputert sosialt liv, arbeidsliv (føler meg annerledes enn alle andre, at de ser tvers igjennom meg og alt det negative som er ved meg), et ødelagt sex-liv (heldigvis har jeg en tålmodig mann). Jeg har mistet troen på meg selv, at jeg er istand til å klare noenting.

Jeg har nå en meget flink psykolog som forsøker å redde "restene" av meg, men det er litt av et puslespill.

Jeg må bruke anti-psykotika, uten denne faller jeg helt ned i et sort hull, noe jeg også gjorde første gang etter to år med "graving." Jeg ble nær-psykotisk, og har aldri vært i den situasjonen før. Kanskje blir jeg aldri helt som jeg var før. Faller stadig vekk igjennom og må ha hjelp så jeg ikke hopper på havet.

Dette blir langt og det er fordi jeg endelig har blitt forbannet,jeg er bitter, jeg er sur på behandlingen jeg fikk. For hvor er de nå, de som dro meg ned? Nå som jeg prøver å bygge meg opp igjen, er de meget fraværende.

Jeg har lyst til å klage på det som jeg mener er feilbehandlig. Jeg er friskere enn på lenge (med anti-psykotika), og jeg vil forhindre at andre kan bli ødelagt av en slik behandling.

Tror du Nils Håvard at du kunne skrive litt om hvordan jeg skal gå fram ved en slik klage og har jeg noe, etter ditt syn, å klage meg for?

[PieLill]

Jeg drister meg til med noen ord.

For det første. Selvsagt har du all mulig grunn til å være missfornøyd og klage. Trist å lese om det du har opplevd.

Om du klager og noen lærer noe av det, har du oppnådd mye. Om du klager og får døra i trynet en gang til, vet du med deg selv at du i det minste har prøvd.

I forhold til å bli hørt, må jeg medgi jeg er pessimist på dine vegner. Helsevesnet viser generelt liten evne og vilje til å lære av denne type systematiske feil. Til det er prestisjefaktoren for høy.

Det gjøres stadig vekk studier på hvor mange som klager og hva de klager på. Jeg har til dags dato ikke sett en eneste undersøkelse på kvaliteten av hvordan klagene blir behandlet. Det er synd. Etter mitt syn er det langt viktigere hvordan helsevesnet håndterer de klagene som kommer enn om 10 eller 20% av pasientene klager.

Pasienter som hadde psykiske plager i utgangspunktet eller fikk det pga feilbehandling er ofte blandt de som vil streve mest for å få gehør. Mye av en troverdighet forsvinner med en psykisk diagnose.

Om du velger å klage anbefaler jeg at du mentalt forbereder deg på å få døra i trynet en gang til. Skjer det, må du på et eller annet tidspunkt velge å sette strek og prøve å komme deg vidre uten beklagelse eller annen håndsrekning fra de som har handlet galt.

Får du gehør, er det selvsagt supert.

Hva du enn gjør, så forsøk å gjøre din "oppbyggnings-prosess" mest mulig uavhengig av dem som rev deg ned. De har allerede vist at de ikke er så mye til å stole på.

Håper du etter hvert kan få det mye bedre enn du har nå.

mvh

[optimisten1365380986]

Jeg drister meg til med noen ord.

For det første. Selvsagt har du all mulig grunn til å være missfornøyd og klage. Trist å lese om det du har opplevd.

Om du klager og noen lærer noe av det, har du oppnådd mye. Om du klager og får døra i trynet en gang til, vet du med deg selv at du i det minste har prøvd.

I forhold til å bli hørt, må jeg medgi jeg er pessimist på dine vegner. Helsevesnet viser generelt liten evne og vilje til å lære av denne type systematiske feil. Til det er prestisjefaktoren for høy.

Det gjøres stadig vekk studier på hvor mange som klager og hva de klager på. Jeg har til dags dato ikke sett en eneste undersøkelse på kvaliteten av hvordan klagene blir behandlet. Det er synd. Etter mitt syn er det langt viktigere hvordan helsevesnet håndterer de klagene som kommer enn om 10 eller 20% av pasientene klager.

Pasienter som hadde psykiske plager i utgangspunktet eller fikk det pga feilbehandling er ofte blandt de som vil streve mest for å få gehør. Mye av en troverdighet forsvinner med en psykisk diagnose.

Om du velger å klage anbefaler jeg at du mentalt forbereder deg på å få døra i trynet en gang til. Skjer det, må du på et eller annet tidspunkt velge å sette strek og prøve å komme deg vidre uten beklagelse eller annen håndsrekning fra de som har handlet galt.

Får du gehør, er det selvsagt supert.

Hva du enn gjør, så forsøk å gjøre din "oppbyggnings-prosess" mest mulig uavhengig av dem som rev deg ned. De har allerede vist at de ikke er så mye til å stole på.

Håper du etter hvert kan få det mye bedre enn du har nå.

mvh

Hallo der, takk for at du svarte! Du har mange gode poeng der og det slår meg at man må være ganske frisk for i det hele tatt greie å klage. For sånn som du sier, en kan risikere å få "døra i trynet" flere ganger og da må man også kunne tåle dette.

Det som begynner å bli litt irriterende for min del er at det tar så lang tid og bygge meg opp igjen. 5 år av mitt liv har gått og jeg er stadig vekk syk pga dette.

Jeg har nå fått en bipolar-diagnose og bruker lamictal for dette. Det er vel den mest riktige diagnosen jeg har fått hittil. Det var vel i utgangspunktet dette jeg oppsøkte legen for i første omgang. Hvilken depresjonsbehandling er det fokusere kun på det negative? Jeg kunne vært spart for år med sykdom hvis jeg hadde fått riktig behandling tidligere.

Høres jeg bitter ut? Yes, I am.

Og jeg skal klage, men jeg trenger noen som kan hjelpe meg med dette, jeg vil det skal foregå på en saklig og rett måte. Og får jeg en dør i trynet, så skal jeg sparke igjen en annen dør...

[PieLill]

Hallo der, takk for at du svarte! Du har mange gode poeng der og det slår meg at man må være ganske frisk for i det hele tatt greie å klage. For sånn som du sier, en kan risikere å få "døra i trynet" flere ganger og da må man også kunne tåle dette.

Det som begynner å bli litt irriterende for min del er at det tar så lang tid og bygge meg opp igjen. 5 år av mitt liv har gått og jeg er stadig vekk syk pga dette.

Jeg har nå fått en bipolar-diagnose og bruker lamictal for dette. Det er vel den mest riktige diagnosen jeg har fått hittil. Det var vel i utgangspunktet dette jeg oppsøkte legen for i første omgang. Hvilken depresjonsbehandling er det fokusere kun på det negative? Jeg kunne vært spart for år med sykdom hvis jeg hadde fått riktig behandling tidligere.

Høres jeg bitter ut? Yes, I am.

Og jeg skal klage, men jeg trenger noen som kan hjelpe meg med dette, jeg vil det skal foregå på en saklig og rett måte. Og får jeg en dør i trynet, så skal jeg sparke igjen en annen dør...

Norsk Pasientforening (i Oslo) eller pasientombudet i ditt fylke er kanskje de beste til å hjelpe med dette.

Du finner dem på Gule Sider.

Det hender man er begravd i dritt fra fortida og da må man grave seg ut, fortrinnsvis den korteste veien. For øvrig blir det en meningsløs og destruktivt øvelse å grave i gammel dritt.

mvh

[optimisten1365380986]

Norsk Pasientforening (i Oslo) eller pasientombudet i ditt fylke er kanskje de beste til å hjelpe med dette.

Du finner dem på Gule Sider.

Det hender man er begravd i dritt fra fortida og da må man grave seg ut, fortrinnsvis den korteste veien. For øvrig blir det en meningsløs og destruktivt øvelse å grave i gammel dritt.

mvh

Så det er pasientombudet man først skal henvende seg til ved en klage? Er litt grønn på dette området. Må denne foregå skriftlig, eller går det an å få snakke med denne personen og bare diskutere saken?

Litt tøfft dette, å klage, føler at det står en vegg med autoriteter imot meg og et system som beskytter hverandre. Vet ikke om det er sånn, bare føler meg så liten og ensom i forhold til dette.

Hadde vært godt bare å fått snakket med en nøytral person med litt erfaring, som kunne si sin mening. Det vil kanskje også være nok for meg, bare det å bli hørt, og at jeg kan forhindre at andre får en sånn behandling som jeg gjorde.

Takk for at du svarte!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først må jeg si at mange i faget vil oppfatte meg som "ikke-nøytral" i denne sammenheng. Jeg har helt siden jeg ble spesialist (1988) vært kritisk til den dominansen psykodynamisk psykiatri har hatt i sentrale kretser i norsk psykiatri. Jeg har stadig prøvd å ta opp temaet "Bivirkninger ved ulike former for psykoterapi". Selv har jeg følt at jeg har talt for døve ører i mange sentrale fora.

Jeg mener at du på en tydelig og klar måte beskriver bivirkninger ved en type psykoterapi som tror på at å gå tilbake og bevisstgjøre alle tidlige konflikter er nyttig og helsefremmende.

Jeg tror dessverre at 2007 er 5-10 år for tidlig til å nå frem i Norge. I USA nådde en person frem med en slik rettsak mot Chestnut Lodge for mer enn 10 år siden. Denne personen fikk 40 mill dollar i erstatning.

Jeg tror dessverre at for å nå frem, må du finne "noen" som er villig til å støtte deg for å føre dette som en prinsippiell sak mot "Det Bestående". Jeg tror verken forbrukermyndighetene, Mental Helse eller noen annen har gøts til å ta denne saken i 2007. Du vil i så fall bli en pioner på linje med den første som saksøkte tobakkindustrien.

Om du likevel vil klage, er pasientombudet og Fylkeslegen/Helsetilsynet de som kan hjelpe deg. Du bør i tillegg ha en meget god advokat.

Jeg ønsker av hele mitt faghjerte at du kunne nå frem i en slik sak :-) Det kunne vært torpedoen som senket den råtne psykodynamikkskuta en gang for alle.

[optimisten1365380986]

Først må jeg si at mange i faget vil oppfatte meg som "ikke-nøytral" i denne sammenheng. Jeg har helt siden jeg ble spesialist (1988) vært kritisk til den dominansen psykodynamisk psykiatri har hatt i sentrale kretser i norsk psykiatri. Jeg har stadig prøvd å ta opp temaet "Bivirkninger ved ulike former for psykoterapi". Selv har jeg følt at jeg har talt for døve ører i mange sentrale fora.

Jeg mener at du på en tydelig og klar måte beskriver bivirkninger ved en type psykoterapi som tror på at å gå tilbake og bevisstgjøre alle tidlige konflikter er nyttig og helsefremmende.

Jeg tror dessverre at 2007 er 5-10 år for tidlig til å nå frem i Norge. I USA nådde en person frem med en slik rettsak mot Chestnut Lodge for mer enn 10 år siden. Denne personen fikk 40 mill dollar i erstatning.

Jeg tror dessverre at for å nå frem, må du finne "noen" som er villig til å støtte deg for å føre dette som en prinsippiell sak mot "Det Bestående". Jeg tror verken forbrukermyndighetene, Mental Helse eller noen annen har gøts til å ta denne saken i 2007. Du vil i så fall bli en pioner på linje med den første som saksøkte tobakkindustrien.

Om du likevel vil klage, er pasientombudet og Fylkeslegen/Helsetilsynet de som kan hjelpe deg. Du bør i tillegg ha en meget god advokat.

Jeg ønsker av hele mitt faghjerte at du kunne nå frem i en slik sak :-) Det kunne vært torpedoen som senket den råtne psykodynamikkskuta en gang for alle.

Kan jeg få sende deg en mail?

[nhd]

Kan jeg få sende deg en mail?

Det er fritt frem for å sende mail.

Jeg garanterer dog ikke svar.

[PieLill]

Så det er pasientombudet man først skal henvende seg til ved en klage? Er litt grønn på dette området. Må denne foregå skriftlig, eller går det an å få snakke med denne personen og bare diskutere saken?

Litt tøfft dette, å klage, føler at det står en vegg med autoriteter imot meg og et system som beskytter hverandre. Vet ikke om det er sånn, bare føler meg så liten og ensom i forhold til dette.

Hadde vært godt bare å fått snakket med en nøytral person med litt erfaring, som kunne si sin mening. Det vil kanskje også være nok for meg, bare det å bli hørt, og at jeg kan forhindre at andre får en sånn behandling som jeg gjorde.

Takk for at du svarte!

Du trenger ikke henvende deg skriftlig til pas.ombud. Heller ikke til Norsk Pas.forening.

En henvendelse til begge kan være helt uformell.

Det kan jo være lurt å ha skrevet ned noen stikkord i forhold til hva du vil ta opp, så holder du lettere styr på tankene.

mvh

[optimisten1365380986]

Du trenger ikke henvende deg skriftlig til pas.ombud. Heller ikke til Norsk Pas.forening.

En henvendelse til begge kan være helt uformell.

Det kan jo være lurt å ha skrevet ned noen stikkord i forhold til hva du vil ta opp, så holder du lettere styr på tankene.

mvh

Hei igjen og takk! Ja, jeg skal klage, bestemte meg visst engang inatt. Jeg skal gå og snakke med pasientombudet i første omgang for å høre hva han mener. Takk for hjelpen!

[Gjest Imsdal_2]

Først må jeg si at mange i faget vil oppfatte meg som "ikke-nøytral" i denne sammenheng. Jeg har helt siden jeg ble spesialist (1988) vært kritisk til den dominansen psykodynamisk psykiatri har hatt i sentrale kretser i norsk psykiatri. Jeg har stadig prøvd å ta opp temaet "Bivirkninger ved ulike former for psykoterapi". Selv har jeg følt at jeg har talt for døve ører i mange sentrale fora.

Jeg mener at du på en tydelig og klar måte beskriver bivirkninger ved en type psykoterapi som tror på at å gå tilbake og bevisstgjøre alle tidlige konflikter er nyttig og helsefremmende.

Jeg tror dessverre at 2007 er 5-10 år for tidlig til å nå frem i Norge. I USA nådde en person frem med en slik rettsak mot Chestnut Lodge for mer enn 10 år siden. Denne personen fikk 40 mill dollar i erstatning.

Jeg tror dessverre at for å nå frem, må du finne "noen" som er villig til å støtte deg for å føre dette som en prinsippiell sak mot "Det Bestående". Jeg tror verken forbrukermyndighetene, Mental Helse eller noen annen har gøts til å ta denne saken i 2007. Du vil i så fall bli en pioner på linje med den første som saksøkte tobakkindustrien.

Om du likevel vil klage, er pasientombudet og Fylkeslegen/Helsetilsynet de som kan hjelpe deg. Du bør i tillegg ha en meget god advokat.

Jeg ønsker av hele mitt faghjerte at du kunne nå frem i en slik sak :-) Det kunne vært torpedoen som senket den råtne psykodynamikkskuta en gang for alle.

Så hva er alternativet til psykoterapi?

Medisiner ?

Det er ikke rart folk blir psykere av å komme inn i psykiatrien.

[Gjest illjaa]

Så hva er alternativet til psykoterapi?

Medisiner ?

Det er ikke rart folk blir psykere av å komme inn i psykiatrien.

han snakker om en viss type psykoterapi, ikke alle typer, fins fler enn en.

Psykodynamisk, kognitiv etc

jeg fikk medisiner og ble derfor frisk etter at jeg kom inn i psykiatrien. Utrolig, hva?

kommer an på hvilken lidelse du har.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så hva er alternativet til psykoterapi?

Medisiner ?

Det er ikke rart folk blir psykere av å komme inn i psykiatrien.

Alternativet er å fokusere på nåtid og fremtid for å øke mestringen av denne.

Medisiner har kun en særdeles liten plass i denne problemstillingen.

[optimisten1365380986]

Så hva er alternativet til psykoterapi?

Medisiner ?

Det er ikke rart folk blir psykere av å komme inn i psykiatrien.

Dette dreier seg jo om en feilbehandling. Du kan ikke mene at det er riktig å behandle en depresjon med graving av alt det negative som har skjedd deg i fortiden?

Da må det være bedre å fokusere på her og nå og framtiden og det som faktisk er positivt. Helsefremmende tiltak istedet for destuktive.

I mitt tilfelle er det faktisk medisiner som har hjulpet mest og som holder meg på beina. Jeg har som nevnt en bipolar lidelse som er arvelig. Min mor har den og min bestefar sannsynligvis. Dette er biologisk og all verdens psykoterapi kan ikke hjelpe imot dette. Den virker helt klart forverrende, har jeg smertefullt fått erfare.

Nå prøver jeg å glemme fortiden min, fokusere på det som er bra her og nå, være med på ting som gjør meg glad, ivareta interessene mine, være sammen med positive venner. Dette har så langt gjordt meg litt bedre og jeg har fått igjen litt av troen på at jeg engang skal bli som før jeg fikk denne "behandlingen."

Som nhd skriver så har det vært vanlig i Norge og drive denne formen for behandling. Jeg har to venninner som også har blitt "utsatt" for dette og som idag er uføretrygdet og har sterk sosial angst. Jeg kjente disse som meget oppegående før behandlingen startet.

Mulig at noen har nytte av dette, og det kan være bra og fortelle kanskje, men ikke utforske hver minste detalj (fikk utlevert ark hvor jeg skulle skrive ned dato for alt som skjedde fra før jeg var 10 år, noe som jeg aldri har husket, men som ble "manet" fram). Dette må alle med litt "vett i hodet" forstå er galt.

[Gjest illjaa]

Dette dreier seg jo om en feilbehandling. Du kan ikke mene at det er riktig å behandle en depresjon med graving av alt det negative som har skjedd deg i fortiden?

Da må det være bedre å fokusere på her og nå og framtiden og det som faktisk er positivt. Helsefremmende tiltak istedet for destuktive.

I mitt tilfelle er det faktisk medisiner som har hjulpet mest og som holder meg på beina. Jeg har som nevnt en bipolar lidelse som er arvelig. Min mor har den og min bestefar sannsynligvis. Dette er biologisk og all verdens psykoterapi kan ikke hjelpe imot dette. Den virker helt klart forverrende, har jeg smertefullt fått erfare.

Nå prøver jeg å glemme fortiden min, fokusere på det som er bra her og nå, være med på ting som gjør meg glad, ivareta interessene mine, være sammen med positive venner. Dette har så langt gjordt meg litt bedre og jeg har fått igjen litt av troen på at jeg engang skal bli som før jeg fikk denne "behandlingen."

Som nhd skriver så har det vært vanlig i Norge og drive denne formen for behandling. Jeg har to venninner som også har blitt "utsatt" for dette og som idag er uføretrygdet og har sterk sosial angst. Jeg kjente disse som meget oppegående før behandlingen startet.

Mulig at noen har nytte av dette, og det kan være bra og fortelle kanskje, men ikke utforske hver minste detalj (fikk utlevert ark hvor jeg skulle skrive ned dato for alt som skjedde fra før jeg var 10 år, noe som jeg aldri har husket, men som ble "manet" fram). Dette må alle med litt "vett i hodet" forstå er galt.

en venninne blir utsatt for dette (hun har bipolar lidelse og må kjempe mot psykologen for å få gå på medisinene som hjelper!), og de skal stade mane frem traumer, hun gikk en god stund og trodde hun var utsatt for seksuelle overgrep hun ikke husket pga denne behandlingen! det er helt grusomt at de driver på sånn!!

De skal få alt til å dreie seg om traumer!

For noen Er det jo biologi! Men det blir ikke respektert!!

Og det kan være farlig ved smertefulle symptomer, for da "ønsker en" nesten at noe skal ha skjedd som kan forklare smerten og problemene.

En kan ha vondt fysisk og psykisk og fortsatt være biologi.

(samt hjelper det å grave i møkka hos de som virkelig har traumer fremfor å fokusere på nåtid og fremtid-det skal jeg ikke uttale meg om, for det vet jeg ikke så mye om)

[Gjest Imsdal_2]

Dette dreier seg jo om en feilbehandling. Du kan ikke mene at det er riktig å behandle en depresjon med graving av alt det negative som har skjedd deg i fortiden?

Da må det være bedre å fokusere på her og nå og framtiden og det som faktisk er positivt. Helsefremmende tiltak istedet for destuktive.

I mitt tilfelle er det faktisk medisiner som har hjulpet mest og som holder meg på beina. Jeg har som nevnt en bipolar lidelse som er arvelig. Min mor har den og min bestefar sannsynligvis. Dette er biologisk og all verdens psykoterapi kan ikke hjelpe imot dette. Den virker helt klart forverrende, har jeg smertefullt fått erfare.

Nå prøver jeg å glemme fortiden min, fokusere på det som er bra her og nå, være med på ting som gjør meg glad, ivareta interessene mine, være sammen med positive venner. Dette har så langt gjordt meg litt bedre og jeg har fått igjen litt av troen på at jeg engang skal bli som før jeg fikk denne "behandlingen."

Som nhd skriver så har det vært vanlig i Norge og drive denne formen for behandling. Jeg har to venninner som også har blitt "utsatt" for dette og som idag er uføretrygdet og har sterk sosial angst. Jeg kjente disse som meget oppegående før behandlingen startet.

Mulig at noen har nytte av dette, og det kan være bra og fortelle kanskje, men ikke utforske hver minste detalj (fikk utlevert ark hvor jeg skulle skrive ned dato for alt som skjedde fra før jeg var 10 år, noe som jeg aldri har husket, men som ble "manet" fram). Dette må alle med litt "vett i hodet" forstå er galt.

jeg er enig med deg og NHD faktisk.

Selvfølgelig er det flott at du er blitt frisk.Jeg har opplevd at psykiatere sier grunnen til at ikke medisinene fungerer er fordi jeg har fått feil diagnose. Norsk psykiatri har en stor trang virker det som til å plassere folk i diagnosegrupper så de kan behandle de. Etter å ha fått sikkert 10 ulike diagnoser uten å ha blitt noe særlig friskere kom jeg tilbake til der jeg startet.Det er jeg selv som har hovedansvaret for min egen lykke og psykiske helse.

[optimisten1365380986]

en venninne blir utsatt for dette (hun har bipolar lidelse og må kjempe mot psykologen for å få gå på medisinene som hjelper!), og de skal stade mane frem traumer, hun gikk en god stund og trodde hun var utsatt for seksuelle overgrep hun ikke husket pga denne behandlingen! det er helt grusomt at de driver på sånn!!

De skal få alt til å dreie seg om traumer!

For noen Er det jo biologi! Men det blir ikke respektert!!

Og det kan være farlig ved smertefulle symptomer, for da "ønsker en" nesten at noe skal ha skjedd som kan forklare smerten og problemene.

En kan ha vondt fysisk og psykisk og fortsatt være biologi.

(samt hjelper det å grave i møkka hos de som virkelig har traumer fremfor å fokusere på nåtid og fremtid-det skal jeg ikke uttale meg om, for det vet jeg ikke så mye om)

Jeg har vært utsatt for overgrep ja, men behandlerne mine mente det måtte ha skjedd noe MER siden jeg var så syk. Og det er dette jeg mener blir så feil. At de skal mane fram ting jeg slett ikke husker.

De greide ihvertfall å få fram et mørke i meg, jeg ser skygger og de fikk meg nærpsykotisk. Det er jeg ganske så sikker på kommer som følge av dette. Har aldri vært sånn før denne gravingen begynte.

[optimisten1365380986]

jeg er enig med deg og NHD faktisk.

Selvfølgelig er det flott at du er blitt frisk.Jeg har opplevd at psykiatere sier grunnen til at ikke medisinene fungerer er fordi jeg har fått feil diagnose. Norsk psykiatri har en stor trang virker det som til å plassere folk i diagnosegrupper så de kan behandle de. Etter å ha fått sikkert 10 ulike diagnoser uten å ha blitt noe særlig friskere kom jeg tilbake til der jeg startet.Det er jeg selv som har hovedansvaret for min egen lykke og psykiske helse.

Er helt enig

[Gjest Jente31]

Alternativet er å fokusere på nåtid og fremtid for å øke mestringen av denne.

Medisiner har kun en særdeles liten plass i denne problemstillingen.

Hei..Mener du at det ikke er bra for noen, uanset lidelse, å grave i "dritten"?

For den oppfatningen har jeg nemlig hatt hele tiden. At man må fokusere på nåtid og fremtid og ikke fortid. Men jeg har hele tiden tenkt at jeg er nødt til å hente fram vonde ting jeg egentlig har glemt/ikke tenker på.

Kan man som pasient motsi seg å grave i ting som _har_ skjedd?

[Gjest Jente31]

Hei igjen og takk! Ja, jeg skal klage, bestemte meg visst engang inatt. Jeg skal gå og snakke med pasientombudet i første omgang for å høre hva han mener. Takk for hjelpen!

Jeg ønsker deg masse lykke til, optimisten. Du har gitt meg endel støtte her inne som jeg er takknemlig for. Jeg har bestemt meg for å legge mine ting på hylla til jeg skal på utredning. Forsøke å slappe litt av )

Jeg tror også det er bedre å konsentrere seg om det som er og evt blir, istedet for det som har vært. For det kan man ikke endre likeveel. Man må leve hver dag som den var den siste, syns jeg.. glede seg over det som er og ikke det som var.. klem fra