Hvorfor oppfører samboern min seg sånn?

[Gjest benjia]

Før kunne han slå meg helt uten grunn og la sinnet gå utover døde ting. Han hadde ingen respekt for meg. Men jeg var sterk. Nå bruker han ssri og har respekt for meg kan bære meg på gullstol. Nå er han liksom bare frustrert og blir sint hvis noe skjer. Han leter etter feil hos alt og alle har jeg funnet ut.Han har fine sider også. Han er så strålende når han kommer fra jobben. Av og til er han omtrent hyper! Men han liker ikke å omgås folk eller gjøre noe i fritiden. Helst se tv.

Jeg liker ikke dette jeg. Jeg er trøtt av det. Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe ham til å endre seg enda mer? Jeg har brukt mange år på å få ham dit han er i dag og ser at han kan hvis han vil.

[Gjest LOTUS78]

Jeg råder deg å komme deg ut av forholdet fort. Det er ikke meningen at man skal "dytte"frem et menneske i livet uten å få noe tilbake av respekt eller kjærlighet. Håper du finner ut av det.

[lepetite]

Å være pårørene til en psykisk syk er ikke altid like lett. Å være samboer er nesten enda være. For er man så "dum" at man lufter sin fortvilelse vil man så godt som altid bli møtt med kommentarer som den fra LOTUS78. En kommentar fra en person som antagelig ikke vet noe om det med å leve tett innpå psykisk syke. En kommentar som får en til å tie enda mer om noe man ofte har veldig behov for å snakke med en utenforstående om. Slike kommentarer skaper mer problemer for den som søker råd enn den hjelper...

Jeg vet mye om hvordan du antagelig har det benjia så ta gjerne kontakt.

Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?

[Gjest Mom33]

Å være pårørene til en psykisk syk er ikke altid like lett. Å være samboer er nesten enda være. For er man så "dum" at man lufter sin fortvilelse vil man så godt som altid bli møtt med kommentarer som den fra LOTUS78. En kommentar fra en person som antagelig ikke vet noe om det med å leve tett innpå psykisk syke. En kommentar som får en til å tie enda mer om noe man ofte har veldig behov for å snakke med en utenforstående om. Slike kommentarer skaper mer problemer for den som søker råd enn den hjelper...

Jeg vet mye om hvordan du antagelig har det benjia så ta gjerne kontakt.

Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?

"Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?"

Å ikke være snill mot sin partner er det som diskvalifiserer en hvilken som helst person - med eller uten diagnose/sykdom - fra å være samboer. Og det er det jeg oppfatter at LOTUS78 sier.

[Gjest Krusmynta]

Å være pårørene til en psykisk syk er ikke altid like lett. Å være samboer er nesten enda være. For er man så "dum" at man lufter sin fortvilelse vil man så godt som altid bli møtt med kommentarer som den fra LOTUS78. En kommentar fra en person som antagelig ikke vet noe om det med å leve tett innpå psykisk syke. En kommentar som får en til å tie enda mer om noe man ofte har veldig behov for å snakke med en utenforstående om. Slike kommentarer skaper mer problemer for den som søker råd enn den hjelper...

Jeg vet mye om hvordan du antagelig har det benjia så ta gjerne kontakt.

Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?

Jeg mener at psysisk sykdom som påvirker andres hverdag slik at ens partners oppførsel kan karakteriseres som "Før kunne han slå meg helt uten grunn og la sinnet gå utover døde ting. Han hadde ingen respekt for meg." -Ikke BØR ha noen partner, ja. Ikke at de ikke har "fortjent det", men det går bare ikke pga sykdommens natur. Mener du at noen (deg selv? benija?) "fortjener" å bli behandlet slik når årsaken er sykdom (i motsetning til "vanlig vold" da)? Jeg ville blitt syk selv hvis jeg levde sammen med noen som behandlet meg slik. Det er ikke kun snakk om rettferdighet og om man har fortjent å ha det vondt som syk, den friske partneren har også fortjent å ha det nogenlunde bra i hverdagen, ellers blir man jo syk!

[Gjest mij]

Å være pårørene til en psykisk syk er ikke altid like lett. Å være samboer er nesten enda være. For er man så "dum" at man lufter sin fortvilelse vil man så godt som altid bli møtt med kommentarer som den fra LOTUS78. En kommentar fra en person som antagelig ikke vet noe om det med å leve tett innpå psykisk syke. En kommentar som får en til å tie enda mer om noe man ofte har veldig behov for å snakke med en utenforstående om. Slike kommentarer skaper mer problemer for den som søker råd enn den hjelper...

Jeg vet mye om hvordan du antagelig har det benjia så ta gjerne kontakt.

Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?

Skal man finne seg i alt mulig av dårlig behandling bare fordi den andre har en "unnskyldning"??

[lepetite]

"Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?"

Å ikke være snill mot sin partner er det som diskvalifiserer en hvilken som helst person - med eller uten diagnose/sykdom - fra å være samboer. Og det er det jeg oppfatter at LOTUS78 sier.

Jeg for min del leste resten av innlegg til benjia også - ikke bare de første setningene... Anbefaler dere å gå tilbake til innlegget hennes å se hva som står videre. Å slik jeg oppfattet spørsmålet hennes spurte hun ikke i det hele tatt om hun burde forlate han så fort som mulig.

[lepetite]

Skal man finne seg i alt mulig av dårlig behandling bare fordi den andre har en "unnskyldning"??

Nei, det skal man ikke. Jeg gjør ikke det og jeg tror ikke benjia heller gjør det. Men kjenner man til en persons sykdom kan man til en viss grad forstå dens reaksjon - på en måte som ingen utenforstående kan klare å sette seg inn.

[Gjest mij]

Nei, det skal man ikke. Jeg gjør ikke det og jeg tror ikke benjia heller gjør det. Men kjenner man til en persons sykdom kan man til en viss grad forstå dens reaksjon - på en måte som ingen utenforstående kan klare å sette seg inn.

Men om man selv da lider under dette skal man ikke unnskylde den andre for en hver pris - det blir jo å ofre seg selv for en annen. Og det blir feil.

[Gjest Mom33]

Jeg for min del leste resten av innlegg til benjia også - ikke bare de første setningene... Anbefaler dere å gå tilbake til innlegget hennes å se hva som står videre. Å slik jeg oppfattet spørsmålet hennes spurte hun ikke i det hele tatt om hun burde forlate han så fort som mulig.

Jeg gav ikke svar til trådstarter, jeg gav til deg. Og jeg prøvde bare å få deg til å forstå hva jeg oppfattet at LOTUS78 sa.

I forhold til trådstarters spørsmål har jeg ikke oppgitt noen mening i det heletatt.

[Gjest Lotus78]

Å være pårørene til en psykisk syk er ikke altid like lett. Å være samboer er nesten enda være. For er man så "dum" at man lufter sin fortvilelse vil man så godt som altid bli møtt med kommentarer som den fra LOTUS78. En kommentar fra en person som antagelig ikke vet noe om det med å leve tett innpå psykisk syke. En kommentar som får en til å tie enda mer om noe man ofte har veldig behov for å snakke med en utenforstående om. Slike kommentarer skaper mer problemer for den som søker råd enn den hjelper...

Jeg vet mye om hvordan du antagelig har det benjia så ta gjerne kontakt.

Til LOTUS78 og evnt andre har jeg lyst til å stille ett spørsmål: Mener du at psykisk syke som pga sykdom påvirker andres hverdag ikke fortjener å ha samboer/partner?

Vet det er en gammel tråd, men så ikke før nå at jeg hadde fått svar/blitt omtalt. Ha meg unnskyldt om du føler deg støtt, det er ikke meningen. Jeg mener ikke at man ikke kan elske en psykisk sykt menneske og at de ikke skulle ha noe samboerskap/ekteskap, men man kan forvente at det mennesket er ok med ektefelle og barn. Jeg vet om mennesker som lever med psykisk syke ektefeller der alt kun dreier seg om denne personen og den psykisk syke ikke forstår at selv om han er psyk så dreier ikke hele verden seg om denne personen. At man blir meget selvsentrert som psykisk syk, det kan få benekte, men det man kan forvente er at den psykisk syke ikke er voldelig eller slem på noe annen måte.

[Gjest Lotus78]

Men om man selv da lider under dette skal man ikke unnskylde den andre for en hver pris - det blir jo å ofre seg selv for en annen. Og det blir feil.

Helt enig, det var egentlig det jeg mente.

[Gjest Lotus78]

Jeg for min del leste resten av innlegg til benjia også - ikke bare de første setningene... Anbefaler dere å gå tilbake til innlegget hennes å se hva som står videre. Å slik jeg oppfattet spørsmålet hennes spurte hun ikke i det hele tatt om hun burde forlate han så fort som mulig.

Det var dumt av meg å si at hun burde forlate han uten å vite noe mer om situasjonen. Men hovedpoenget mitt er at man skal kunne forvente å bli behandlet med respekt og uten vold uansett hvor psyk eller frisk vedkommende er. I tillegg er man på god vei dersom man i tillegg oppsøker hjelp for å bli bedre. Verre er det i de tilfeller den psykisk syke ser på resten av verden som "feil" og ikke greier å se at vedkommende trenger hjelp.

[Gjest Rrose]

Jeg for min del leste resten av innlegg til benjia også - ikke bare de første setningene... Anbefaler dere å gå tilbake til innlegget hennes å se hva som står videre. Å slik jeg oppfattet spørsmålet hennes spurte hun ikke i det hele tatt om hun burde forlate han så fort som mulig.

Dette er vanskelig å diskuterere uten å kjenne ordentlig til de menneskene det er snakk om. Det Benjia beskriver er jo en progress som er positiv.

Jeg blir også litt lei av den "kom deg ut av forholdet" mentaliteten i alle sammenhenger. I noen sammenhenger er det HELT riktig, men alt handler om individer og hvor man har grensene sine.

Det er også forskjell på ett menneske som terroriserer sine omgivelser og som ikke har mulighet til forbedring og en som jobber med seg selv og gjør fremskritt.

Men benjia høres også litt ut som om hun tar litt meget ansvar her også. Hun snakker som om det er HUN som har fått han dit han er i dag. Det kan fort bli skjevt.

[Gjest Lotus78]

Dette er vanskelig å diskuterere uten å kjenne ordentlig til de menneskene det er snakk om. Det Benjia beskriver er jo en progress som er positiv.

Jeg blir også litt lei av den "kom deg ut av forholdet" mentaliteten i alle sammenhenger. I noen sammenhenger er det HELT riktig, men alt handler om individer og hvor man har grensene sine.

Det er også forskjell på ett menneske som terroriserer sine omgivelser og som ikke har mulighet til forbedring og en som jobber med seg selv og gjør fremskritt.

Men benjia høres også litt ut som om hun tar litt meget ansvar her også. Hun snakker som om det er HUN som har fått han dit han er i dag. Det kan fort bli skjevt.

Det er vel godt mulig at hun har støttet og hjulpet han gjennom fremskrittene han har gjort. Mulig han hadde stått på stedet hvil om hun ikke hadde hjulpet han videre. Den viktigste grunnen til hans fremskritt, er hans egen vilje/styrke til å endre seg, uten den kan hjelpern hjelpe så mye han orker uten at det skjer noe fremskritt.

[Gjest Rrose]

Det er vel godt mulig at hun har støttet og hjulpet han gjennom fremskrittene han har gjort. Mulig han hadde stått på stedet hvil om hun ikke hadde hjulpet han videre. Den viktigste grunnen til hans fremskritt, er hans egen vilje/styrke til å endre seg, uten den kan hjelpern hjelpe så mye han orker uten at det skjer noe fremskritt.

Det tror jeg du har rett i. Hverken psykologer eller psykiatere eller pårørende kan endre f.eks meg om jeg ikke gjør noe selv. Men selvsagt har de sin rolle i dette som hjelpere, men jeg må jo selvsagt utføre og gjøre forandringen.