Ikke gå i bryllup..?

[Gjest ferri]

Hadde du blitt veldig såret om en av dine absolutt nærmeste ikke klarte og møte opp i bryllupet ditt?

Er det egoistisk og ikke møte opp i "viktige" sammenkomster som bryllup, begravelse, julaften selv om man er syk?

Kan jeg skylde på at jeg er syk og ikke komme uten og ha/få dårlig sammvittighet?

Er angst noe man kan som kan bli unnskyldt? At det blir akseptert at man ikke møter?

Får helt noian her, ser ikke åssen jeg skal kunne klare og komme meg unna dette når selskapet kanskje blir dratt inn i etagen under "fengselet" mitt..

i dunno..

[fineline]

Ja jeg hadde blitt såret.

[Gjest Ferri]

Ja jeg hadde blitt såret.

uff..

nei, jeg vet ikke...skjønner ikke åssen jeg skal kunne klare noe sånt det.. men vil ikke såre noen. Vil ikke at det skal være en greie. Men jeg ser ikke åssen jeg skal kunne være i et selskap, være en del av alt det. nærvøs allerede, dette kom så brått på meg, lyst til og flykte! hmmm.. takk for at du var ærlig altså!!!

[optimisten1365380986]

Tror ikke jeg ville blitt såret hvis jeg fikk en skikkelig grunn. Det være seg fysisk eller psykisk sykdom.

Men er det ingen medisiner som kan hjelpe deg der og da?

[Gjest ferri]

Tror ikke jeg ville blitt såret hvis jeg fikk en skikkelig grunn. Det være seg fysisk eller psykisk sykdom.

Men er det ingen medisiner som kan hjelpe deg der og da?

vet ikke.. finnes det? Jeg tror jeg sliter med så mye annet også...

"hva du,jeg,vi, dem, alle tenker

om det og meg og de og dem!"

aldri tatt noe medisiner..enda, nei, jeg må logge av dol en stund, tv eller noe..sorry alle sammen...rough night in spoiled hell..

[Gjest diagnose og behandling]

Jeg ville selvsagt blitt lei meg hvis nære personer ikke kom når jeg inviterte de i bryllupet mitt.

Hvis jeg hadde visst om at du var syk, at du mottok all tilgjengelig behandling og var ærlig når du fortalte meg at du var for syk til å komme, så ville jeg ikke blitt såret / fornærmet.

Men hvis sykdommen bar preg av å være egendefinert, dvs at personen ikke mottok tilgjengelig behandling/ gjorde det han kunne for å bli frisk (nok til å komme) ville jeg, uansett om det var fysisk eller psykiske plager personen hadde, blitt skuffet.

[Gjest sm29]

Jeg synes du bare må tvinge deg til å gjøre dette..

Med fornuften så skjønner du nok at det ikke er farlig:)

Jeg kan love deg at du kommer til å sitte med en fryktelig dårlig samvittighet om du ikke drar.

Jeg har selv ikke møtt opp i begravelsen til min beste venninde,det er tre år siden nå.(tenker på det hver dag)

Droppet kontakten med ei annen venninde fordi hun ønsket at jeg skulle være forlover.

Dette er helt fryktelig å ha gjort,så jeg ønsker ikke at andre skal oppleve dette.

Selv om du føler at du ikke kan,gjør det likevell.

ønsker deg lykke til (kanskje med vival)

[bibben]

Kjære ferri!

Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet for noe!

Du skal ikke gå å grue deg nå helt til det selskapet. Det er belastende nok å ha det slik du har det for tiden. Og gå å føle på andres skuffelse og krav i tillegg, er bare too much.

Uansett hva du gjør, og ikke gjør, for å få det bedre, skal du vite at du IKKE trenger å gå i dette bryllupet. Det som ER viktig, er at du gir beskjed på forhånd, og det kan enkelt gjøres med et brev. Det er også det mest korrekte, da jeg antar at invitasjonen også var skriftlig.

Hadde jeg vært deg (eller rettere, det jeg har gjort selv) er å skrive, i brevs form, at jeg dessverre ikke har overskudd til å være med på denne store, spesielle dagen. At du er inne i en tøff tid, og ikke klarer å være noe hverken for deg selv eller andre.

I og med at dette er et menneske som står deg nær, er det kanskje også helt ektefølt at du virkelig er lei deg for at du nettopp ikke kan være der på dagen.

Kanskje er dette en menneske du kunne klare å gå ut på kafé el .lign sammen med? På den måten kan du ha en liten spesial feiring med vedkommende uten at du belastes med det store sosiale trykket.

Hvis jeg var i dine sko, ville jeg skrevet dette brevet, og jeg ville foreslått et lite "etterpålag" over en middag eller en kaffe. Jeg ville kanskje funnet et dikt som er relevant i forhold til dette med bryllup/kjærlighet el. lign. og på den måte markert at jeg er, og har vært, med vedkommende i tankene.

Hvis dette føles for mye, så nøy deg med brevet, og forsøk å innta (for ditt indre) den holdningen om at du forventer at ditt behov og din respons blir respektert.

Altfor ofte bøyer vi hodet ned i skam, og prøver å gjøre oss usynlige med det handicapet eller den sykdommen vi sliter med.

En annen ting er, at du ikke har noen forklaringsplinkt ovenfor menneskene som har invitert deg. Du trenger, etter mitt skjønn, ikke å gå i detalj på hvorfor du ikke kommer, ut over det å si at du ikke er i slaget og mangler overskudd.

Du trenger, etter mitt skjønn, ikke å fortelle hva slags behandling du har prøvd, og ikke prøvd. Det er en privat sak!

Du har rett til å ikke prøve noe, og allikevel ønske å avstå fra slike anledninger.

En av mine beste venner, har det nok litt som deg, med den forskjell at hun faktisk sier at hun kommer, men så strekker ikke motet og overskuddet til.

Hun dukker aldri opp.

Jeg er glad i henne, ja hele henne, og jeg forstår at hun sliter, og da ikke klarer å delta på dager som er viktige for meg. Det er slik hun er.

Det eneste som er litt vanskelig er at hun heller ikke har mot til å si nei takk. Jeg ønsker at hun skal inviteres på lik linje med andre, derfor inviterer jeg, men jeg vet jo at hun ikke kommer. Jeg synes det er fair enough.

Jeg har lært at jeg ikke kan forvente meg noen form for selskapelighet fra henne, men jeg er LIKE glad i henne for det. Virkelig!

Dette ble en lang utredning ser jeg. Men jeg ville først og fremst vise deg at det må være, og ER rom for alle slags mennesker, også dem som ikke takler store selskap og heavy sosialt trykk!

Jeg ønsker deg i alle fall alt godt ferri, og håper dagene blir bedre for deg i tiden som kommer!

Fortsatt god helg!

klem fra

[frosken]

Hvis det er en i din aller nærmeste familie som skal gifte seg, så kjenner vel vedkommende også til at du sliter med sosiale sammenkomster?

I såfall kan dere kanskje komme frem til en ordning hvor du er med på noe av bryllupet men ikke hele?

Vet ikke hva du synes er mest vanskelig, men hvis det f.eks. skal være middag så orker du kanskje å være med på den hvis du kan trekke deg tilbake rett etterpå?

Snakk med familien din, og kom frem til et kompromiss som du ikke trenger å grue deg altfor mye til:-)

[Sofline]

vet ikke.. finnes det? Jeg tror jeg sliter med så mye annet også...

"hva du,jeg,vi, dem, alle tenker

om det og meg og de og dem!"

aldri tatt noe medisiner..enda, nei, jeg må logge av dol en stund, tv eller noe..sorry alle sammen...rough night in spoiled hell..

Ja, du kan få medisiner mot sosial angst.

[Gjest Ferri]

Jeg ville selvsagt blitt lei meg hvis nære personer ikke kom når jeg inviterte de i bryllupet mitt.

Hvis jeg hadde visst om at du var syk, at du mottok all tilgjengelig behandling og var ærlig når du fortalte meg at du var for syk til å komme, så ville jeg ikke blitt såret / fornærmet.

Men hvis sykdommen bar preg av å være egendefinert, dvs at personen ikke mottok tilgjengelig behandling/ gjorde det han kunne for å bli frisk (nok til å komme) ville jeg, uansett om det var fysisk eller psykiske plager personen hadde, blitt skuffet.

Ja, jeg forstår. Takk.

Jeg er i allefall åpen så langt over alle tilbud jeg har fått om hjelp, selv om jeg ikke har klart og møte opp hele tiden til alt.. Jeg prøver

Jeg vet rett og slett ikke hvordan det ville være for meg og være i et selskap sånn.

Jeg har mange tanker rundt dette- at jeg tror ikke jeg hadde klart det. Altså jeg er livredd for det, selv om jeg ikke vet hvordan det ville gå. En ting er angsten, en annen er at når jeg tenker på det så får jeg bare en tanke om at alle kommer til og le av meg eller noe.

Men har ikke vært med på et selskap eller noe sånt på 6+ år..

[Gjest Ferri]

Jeg synes du bare må tvinge deg til å gjøre dette..

Med fornuften så skjønner du nok at det ikke er farlig:)

Jeg kan love deg at du kommer til å sitte med en fryktelig dårlig samvittighet om du ikke drar.

Jeg har selv ikke møtt opp i begravelsen til min beste venninde,det er tre år siden nå.(tenker på det hver dag)

Droppet kontakten med ei annen venninde fordi hun ønsket at jeg skulle være forlover.

Dette er helt fryktelig å ha gjort,så jeg ønsker ikke at andre skal oppleve dette.

Selv om du føler at du ikke kan,gjør det likevell.

ønsker deg lykke til (kanskje med vival)

Fornuften min sier at det kommer til og være helt forjævlig dessverre. Kanskje det ordner seg med noen drågar ja, men jeg vet ikke hvordan det er.

Hvert en begravelse jeg ikke har klart og møte opp i her også, tenker på det iblandt, og det er surt. Det er kanskje enda "verre" en og ikke møte opp i et bryllup også på en måte.

Synd du mistet kontakt med venninnen din da, klarte ikke prate med henne om dette helt?

Kan nevne en "realistisk ting" som kan skje om jeg skulle presse meg til dette og det ikke går bra: Alle sitter rundt bordet og spiser og har det fint.. jeg kaster opp. Har sittet med brekninger før og skikkelig kvalme, og ikke klart og rømme fra det. Måtte bare sitte der og vente på om jeg skulle kaste opp eller ikke i en time. Det var så utrolig kjipt, og være fanget sånn og jeg lovte megselv at jeg aldri skulle være med på et selskap igjen.

Takk for svaret ditt Diagnose!

[Gjest Ferri]

Kjære ferri!

Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet for noe!

Du skal ikke gå å grue deg nå helt til det selskapet. Det er belastende nok å ha det slik du har det for tiden. Og gå å føle på andres skuffelse og krav i tillegg, er bare too much.

Uansett hva du gjør, og ikke gjør, for å få det bedre, skal du vite at du IKKE trenger å gå i dette bryllupet. Det som ER viktig, er at du gir beskjed på forhånd, og det kan enkelt gjøres med et brev. Det er også det mest korrekte, da jeg antar at invitasjonen også var skriftlig.

Hadde jeg vært deg (eller rettere, det jeg har gjort selv) er å skrive, i brevs form, at jeg dessverre ikke har overskudd til å være med på denne store, spesielle dagen. At du er inne i en tøff tid, og ikke klarer å være noe hverken for deg selv eller andre.

I og med at dette er et menneske som står deg nær, er det kanskje også helt ektefølt at du virkelig er lei deg for at du nettopp ikke kan være der på dagen.

Kanskje er dette en menneske du kunne klare å gå ut på kafé el .lign sammen med? På den måten kan du ha en liten spesial feiring med vedkommende uten at du belastes med det store sosiale trykket.

Hvis jeg var i dine sko, ville jeg skrevet dette brevet, og jeg ville foreslått et lite "etterpålag" over en middag eller en kaffe. Jeg ville kanskje funnet et dikt som er relevant i forhold til dette med bryllup/kjærlighet el. lign. og på den måte markert at jeg er, og har vært, med vedkommende i tankene.

Hvis dette føles for mye, så nøy deg med brevet, og forsøk å innta (for ditt indre) den holdningen om at du forventer at ditt behov og din respons blir respektert.

Altfor ofte bøyer vi hodet ned i skam, og prøver å gjøre oss usynlige med det handicapet eller den sykdommen vi sliter med.

En annen ting er, at du ikke har noen forklaringsplinkt ovenfor menneskene som har invitert deg. Du trenger, etter mitt skjønn, ikke å gå i detalj på hvorfor du ikke kommer, ut over det å si at du ikke er i slaget og mangler overskudd.

Du trenger, etter mitt skjønn, ikke å fortelle hva slags behandling du har prøvd, og ikke prøvd. Det er en privat sak!

Du har rett til å ikke prøve noe, og allikevel ønske å avstå fra slike anledninger.

En av mine beste venner, har det nok litt som deg, med den forskjell at hun faktisk sier at hun kommer, men så strekker ikke motet og overskuddet til.

Hun dukker aldri opp.

Jeg er glad i henne, ja hele henne, og jeg forstår at hun sliter, og da ikke klarer å delta på dager som er viktige for meg. Det er slik hun er.

Det eneste som er litt vanskelig er at hun heller ikke har mot til å si nei takk. Jeg ønsker at hun skal inviteres på lik linje med andre, derfor inviterer jeg, men jeg vet jo at hun ikke kommer. Jeg synes det er fair enough.

Jeg har lært at jeg ikke kan forvente meg noen form for selskapelighet fra henne, men jeg er LIKE glad i henne for det. Virkelig!

Dette ble en lang utredning ser jeg. Men jeg ville først og fremst vise deg at det må være, og ER rom for alle slags mennesker, også dem som ikke takler store selskap og heavy sosialt trykk!

Jeg ønsker deg i alle fall alt godt ferri, og håper dagene blir bedre for deg i tiden som kommer!

Fortsatt god helg!

klem fra

Bibben, tjena!

Takk for mange det lange svaret,tips,forslag, og hjelpen!

Var godt og lese at du mente at dette var jeg ikke nødvendigvis må gå igjennom nå.

Ja, jeg tror jo at jeg er glad i denne personen, vet ikke helt hvordan det er, og være glad i noen. Men det er jo ikke mange jeg har, og er jo glad for at jeg har noen som kjenner meg.

Og jeg vil virkelig gjøre det som blir det beste for henne, jeg håper - om jeg ikke klarer og komme til dette bryllupet - at det ikke skaper problemer - at det ikke ødelegger noe av bryllupet , eller legger en demper eller noe sånt over det.

Vil at hun skal være glad!

Jeg prøvde og hinte litt idag - om at dette ville være vannskelig for meg, og hun sier "du skal jo synge i bryllupet!" ... så da forsvant jeg fort igjen ;o

Det er litt vannskelig og prate med henne, vi kjenner hverandre ikke så godt, på en måte, eller jeg oppfatter henne som at hun ikke har tid, og jeg er vel litt sår for det, men vi kommer jo ikke bort fra hverandre heller akkurttt

Alltid vært en hinne i mellom oss på en måte.

Jeg var en av de første som hørte om gifte planene,så er ingen invitasjoner og sånt enda. Skal vel skje i sommer en gang. Kan jo hende jeg blir "frisk" til den tid? Så det er ikke med engang, men jeg tenker fælt på dette nå.. Nei, jeg vet ikke..ble bare litt sjokk for meg, og jeg er ikke klar for en SÅNN styrke prøve føles det ut som.. og ganske engstelig for forventningene ja, (selv om de er nok lave).

Kult at du fortsatt inviterer venninna di da, godt mulig jeg er helt lik henne der, at jeg ville si ja, om jeg ble "spurt" sånn, og ikke klart og møte opp. Men nå har jeg lang forvarsel her, vet ikke hva som ville være værst.

Satt og tenkte på hvordan jeg ville følt det om jeg hadde noen som inviterte meg med på ting, tenkte at det ville være trist om invitasjonene sluttet, selv om jeg aldri hadde klart og møte opp på noe av det, så flott at du fortsatter med de

Bedre en det beste skal dine dager gi deg Bibben, det ble bestem nå

Takk for klemmen *uvant* Mmmmmm:)

[Gjest Ferri]

Hvis det er en i din aller nærmeste familie som skal gifte seg, så kjenner vel vedkommende også til at du sliter med sosiale sammenkomster?

I såfall kan dere kanskje komme frem til en ordning hvor du er med på noe av bryllupet men ikke hele?

Vet ikke hva du synes er mest vanskelig, men hvis det f.eks. skal være middag så orker du kanskje å være med på den hvis du kan trekke deg tilbake rett etterpå?

Snakk med familien din, og kom frem til et kompromiss som du ikke trenger å grue deg altfor mye til:-)

Hei frosken!

Takker for svaret ditt !

Håper du har noen fine dager for tiden

Jo, de vet jo om dette.. Men jeg er "fjernet" fra familien på en måte, eller.... altså jeg sitter da her i ett rom mens de lever sine liv liksom. Hvis du skjønner.

Personen som skal gifte seg har vært mye ute og farta, så vi har ikke hatt så god kontakt akuratt. Husker ikke helt hvordan psyk.sykepleier sa det, men

"de skjønner vel ikke helt hvordan du har det, og vet nok ikke hva som er vannskelig for deg"

eller noe sånt, og det må jeg vel skrive under på.

De "forventer" stadig ting jeg ikke har klart og gjøre på mange år.

Er iblandt som om de ikke har sett at det eneste jeg har gjort i de siste åra har vært og smyge meg ut om natta for og kjøpe røyk.. Jeg klarer ikke helt fortelle dem ting, om hvordan jeg har det og sånt, det er alt innelåst bak en "tøff" fasade...

Familien skle litt fra hverandre når jeg var liten etter en liten familie tragedie skjedde - og ingen har vel kommet seg ordentlig etter det. Jeg i allefall føler meg tilsidesatt når de andre er sammen, og kommer meg ikke inn på en måte - som om jeg ikke blir lagt merke til? Uansett, jeg har aldri pratet med dem om no, og klarer det ikke snakke med dem om ting nå for tiden heller, de er på en måte så ukjente for meg selv om jeg "vet" hvordan de reagerer på ting..

Har vært en stille observatør i all tid, på en måte...

Sorry, tankene skle litt ut der

Det er alle de andre "nye" menneskene som jeg aldri har møtt fær som jeg må møte som er en av de værste tingene som jeg er redd for nå tror jeg.

Redd for hvordan de ville oppfatte meg? Jeg er så redd for mennesker og hva de tenker om meg`? jeg vet ikke helt..

Jeg tenker at jeg kanskje kunne stå i et hjørne i kirka(eller hvor det skal være) sånn at jeg møter opp litt på en måte?

Mest hyggeligste hadde jo hvert om jeg kunne hjulpet henne på dagen, vært litt sammen med henne før de gifter seg kanskje? Men, dessverre så tror jeg ikke hun kommer til og trenge meg til noe, og kanskje hun ikke vil at jeg skal gjøre noe for henne også, kanskje hun har venner som hun heller vil ha rundt seg.

Tenkte at om jeg kanskje kunne være litt sammen og hjelpe henne med whatever på dagen, så ville det vært fint, sånn at hun så at jeg var der, at det kanskje ville være en hyggelig tanke for henne senere?

Så kan jeg kanskje fordufte når "alvoret" begynner..?

Jeg får prøve og hinte nå og da, kanskje hun prater mere med meg endag... håper...

Takk igjen

[Gjest Ferri]

Ja, du kan få medisiner mot sosial angst.

Sorry, husker ikke helt hva jeg tenkte på når jeg skrev det der, lurte kanskje på om man kunne få medisiner mot alt dette andre (som jeg ikke skrev noe om) Tenkte vel kanskje på det i hodet mitt, også fikk jeg det ikke ned, var ikke helt "fokusert" når jeg skrev..