hvordan bygge opp tillit til menn?

[Gjest eternitystory]

mine erfaringer ang menn er langt fra gode.

det startet når jeg var 5 år, ble seksuelt misbrukt av en mann som jeg ikke kan huske nå i dag. klarer ikke å hente frem minnene fra den tiden. vært mye igjennom det med psykolog.

sammtidig som min far alltid har gitt meg skyldfølelse for alt. sa hele tiden til meg at jeg ikke var bra nok, han og andre folk var skuffet over meg, og fikk alltid skylden for hans lidelser. han lider nå i dag av mindre dep, som er bra siden han har slitt en hel del med det igjennom årene.

i 16 års alderen ble jeg voldtatt, denne episoden og sliter jeg veldig med å få frem, husker den klart og tydelig, men sammtidig som den er veldig fjern og uvirkelig.

klarer ikke å få frem fjeset hans.

var i et forhold med en mann jeg ikke kan si var fantastisk, da vi har våre problemer oss imellom. han brøt meg ned psykisk, fikk meg til å føle meg mindreverdig, og tokk aldri hennsyn, han var utro, sa det rett ut til meg at han ville ha andre, godtokk aldri et nei til sex osv. men etter mye arbeid med meg selv og tett samarbeid med psykolog greide jeg å bryte ut av forholdet.

nå har jeg gått inn i et nytt forhold til en mann som er helt fantastisk. vi har vært sammen nå i 2 år. han har aldri gitt meg grunn til ikke å stole på han, alltid vært der for meg og respektert meg. han støtter meg og viser forståelse. men uansett hvor herlig han er og hvor høyt jeg elsker han klarer jeg ikke å stole på han, er redd for å si nei, itilfelle han skal tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke vil. selv om jeg vet han aldri kunne finne på noe slik. er redd han lurer meg, og mener jeg ikke er vært en dritt. redd for at han ler bak ryggen min. osv. er redd for at han er utro bare han er på butikken, har tatt det opp med han, men viser han ikke min mistenksomhet, er så redd for å bli alene, da jeg føler jeg ikke er vært å elske. hvordan skal jeg klare å finne min tillitt til han?

takk for svar på forhånd=)

[Gjest a survivor]

Hva er det verste som kan skje dersom du tar en utskrift av det innlegget du skrev, og viser det til ham?

[Gjest eternitystory]

Hva er det verste som kan skje dersom du tar en utskrift av det innlegget du skrev, og viser det til ham?

har fortalt han det, og vi jobber med saken, men ingenting tyder på at det hjelper, er stadig mistenksom og redd. vet dette er noe jeg selv må jobbe med, men vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre, spesielt når det er som værst.

[Gjest tøfftøff]

Jeg tror når man sliter med tillit at man må våge å teste det man er redd for og se hvordan det går. Jeg vet ikke om andre veier.

[Gjest ben69]

har fortalt han det, og vi jobber med saken, men ingenting tyder på at det hjelper, er stadig mistenksom og redd. vet dette er noe jeg selv må jobbe med, men vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre, spesielt når det er som værst.

Som mann er det kanskje ikke vanlig å svare på dette med mer enn en setning , men dette engasjerte meg. Var innom for å se på noe helt annet.

Minner meg litt om situasjonen jeg og kona mi har hatt. Vi ble sammen for 13 år siden. Hun fortalte meg forholdsvis tidlig om seksuellt missbruk og problemer med tillit som hun hadde. Jeg så ikke noe problem med det. Prøvde bare å "fikse" det ved å si at jeg var der for henne. For henne var det sikkert ok å høre, men tillit vet jeg ikke. Forhåpentligvis vil dere også vokne opp en dag uten å ha "grunn" til å føle eller forsvare hvorfor du er redd. Din tillit til menn sitter dypt, men følelsene dine er nok klare som dagen. Der er du mye mer forberedt på å møte utfordringer dere begge vil måtte møte enn din mann. Du vil måtte ta et oppgjør med din fortid - og gi slipp på den trygge biten som gir deg grunn til å ikke ha tillit. Din mann må tørre å gi slipp på sin fasade (som han sikkert ikke tror han har ...).

Kan bare snakke ut fra mitt syn, og kan ikke oppsummere med en setning. Det tar tid, og det virker som om du har en mann du kan jobbe sammen med. Han kan lære mye om deg ved å jobbe sammen med deg - og du vil lære mye om han. Det vil skremme mannen din å si at dette involverer kanskje mer at din mann deler seg enn det at du deler deg. Han vil selvsagt si "jeg deler meg så godt jeg kan", og det er sikkert sant. Men skal du bygge tillit må både du og mannen din tråkke i det - tørre å gå mye lenger inn i redsel, lære mye mer om seg selv + møte redsler i å stå i følelser. Høres psyko ut, men det er veldig enkelt. Når du virkelig kan kjenne at mannen utrykker følelser og problemer uten å tenke at det er din skyld tror jeg nærhet vil bygge tillit til menn generellt (og andre nære). Din mann vil kanskje fnyse av ordet "redsel" - men han kjenner nok igjen en mageklump hvis du sier feks "jeg må fortelle deg noe". Menn er som oftest bare opptatt av "idyll", og alt som kan rokke ved det fremprovoserer forsvar.

Må ta en "kjapp" versjon av vår/min historie uten å trekke paralleller. Tror ikke jeg klarer å ta "en-setnings-svar".

"Flaks" nok for oss så måtte jeg oppsøke psykisk hjelp etter kreft for 6 år siden (med resulterende utslitt/depresjon). Vi hadde da et barn og hadde vært gift i 2 år. Det som så skjedde har vært tøft for begge, men har gitt oss nærhet å jobbe med resten av livet regner jeg med. Det var et år der begge var "fjerne" fra hverandre og forholdet gikk i grus - såpass at hun fikk mer støtte hos en annen mann og jeg fikk mer nærhet hos en annen dame for å totalt ødelegge alle muligheter til gjensidig tillit. Så ba hun meg ( "av alle !! jeg trodde det var hun som måtte ha hjelp.."...) besøke en terapaut hun hadde hørt var veldig bra.

Jeg "fiksern" (typisk mann) møtte opp. For min del ble jeg nødt til å lære meg å kjenne på klumpen/redsel - å gråte igjen (tror ikke jeg har hulket siden jeg var 10 år). Nå skal jeg ikke si at alle menn har behov for å gråte, men det var et av de største milepæler for meg som mann å slippe lufta ut uten å måtte rettferdiggjøre det. Det fikk meg til å begynne å tørre å føle, og å stå for mine følelser.

De fleste menn i Norge (95%++) lever ikke der i det hele tatt - med en fasade og ubevisst overlevelsesmekanisme som forbinder "styrke" med det å beherske og å ha kontroll på livet. De fleste lever gjennom livet med en fasade, tror de er lykkelige og dør "lykkelige". Du finner sjelden mannfolk som klarer å slappe av hvis du sier "jeg er redd" - ennå mindre hvis en annen mann eksponerer sier til en mann og sier "jeg trenger å holde rundt deg ". Å være mann sammen med menn er for de fleste mannfolk en ganske overfladisk affære.

Kona begynnte også med timer for å møte seg selv. Etter et års tid begynnte vi sammen (som var utenkelig i starten). Etter dette har mye skjedd. Det var veldig tøft for begge å tørre å sette ord på magefølelsen. Jeg også om mine følelser rundt det å sitte tvers over min kjære og kjenne hennes redsel uten å kunne gjøre annet enn å være der.

Etter dette har vi hatt glede av å gjøre ting sammen. Hmm.. nå måtte jeg lese det jeg har skrevet så langt til kona.

Hehe.. "jobber fremdeles med saken" sier kona og ler som sitter ved sidan av meg nå. Kanskje hun mener jeg idylliserer vårt forhold:).

Skal sitere kona litt her:

"Jeg synes det er blitt tryggere. Samme om jeg føler at forholdet er dritt en uke eller topp, er jeg mye mer trygg på at det er vi som hører sammen" (jeg prater penere enn kona).

Dette vekte litt tema igjen her i huset også - glimrende . Jeg får gi henne linken, men "jeg er ikke god på mail" sier hun. "jeg går hjemme 2 av 3 unger er sjuke, og ..." . Jaja -- hun har tatt kontroll over livet sitt. Men hun smiler:).

Poenget. Hva gjør vi?

- Prøver å lese boka "face to face with fear" sammen (hun er ferdig, ikke jeg)

- Har tatt steget og kjøpt "Sexual Extacy"/Margot Anand som virkelig setter tillit på prøve (men "sliter med i hele tatt å legge oss samtidig" sier kona..)

- Øv deg i å være bestemt mot mannen din (han liker det)

- Vær med på forskjellige turer med "delinger", terapier og meditasjon (kan gi linker)

- Alt er for å kjenne seg selv først og fremst - ellers klarer en ikke å motta noe særlig.

Om kona kan stole på meg? Ja - jeg mener bestemt det. Hun kan hvertfall stole på at jeg forteller sannheten.

Følger tråden . Lykke til.

- mann(37) gift med god'jente

[Gjest eternitystory]

Som mann er det kanskje ikke vanlig å svare på dette med mer enn en setning , men dette engasjerte meg. Var innom for å se på noe helt annet.

Minner meg litt om situasjonen jeg og kona mi har hatt. Vi ble sammen for 13 år siden. Hun fortalte meg forholdsvis tidlig om seksuellt missbruk og problemer med tillit som hun hadde. Jeg så ikke noe problem med det. Prøvde bare å "fikse" det ved å si at jeg var der for henne. For henne var det sikkert ok å høre, men tillit vet jeg ikke. Forhåpentligvis vil dere også vokne opp en dag uten å ha "grunn" til å føle eller forsvare hvorfor du er redd. Din tillit til menn sitter dypt, men følelsene dine er nok klare som dagen. Der er du mye mer forberedt på å møte utfordringer dere begge vil måtte møte enn din mann. Du vil måtte ta et oppgjør med din fortid - og gi slipp på den trygge biten som gir deg grunn til å ikke ha tillit. Din mann må tørre å gi slipp på sin fasade (som han sikkert ikke tror han har ...).

Kan bare snakke ut fra mitt syn, og kan ikke oppsummere med en setning. Det tar tid, og det virker som om du har en mann du kan jobbe sammen med. Han kan lære mye om deg ved å jobbe sammen med deg - og du vil lære mye om han. Det vil skremme mannen din å si at dette involverer kanskje mer at din mann deler seg enn det at du deler deg. Han vil selvsagt si "jeg deler meg så godt jeg kan", og det er sikkert sant. Men skal du bygge tillit må både du og mannen din tråkke i det - tørre å gå mye lenger inn i redsel, lære mye mer om seg selv + møte redsler i å stå i følelser. Høres psyko ut, men det er veldig enkelt. Når du virkelig kan kjenne at mannen utrykker følelser og problemer uten å tenke at det er din skyld tror jeg nærhet vil bygge tillit til menn generellt (og andre nære). Din mann vil kanskje fnyse av ordet "redsel" - men han kjenner nok igjen en mageklump hvis du sier feks "jeg må fortelle deg noe". Menn er som oftest bare opptatt av "idyll", og alt som kan rokke ved det fremprovoserer forsvar.

Må ta en "kjapp" versjon av vår/min historie uten å trekke paralleller. Tror ikke jeg klarer å ta "en-setnings-svar".

"Flaks" nok for oss så måtte jeg oppsøke psykisk hjelp etter kreft for 6 år siden (med resulterende utslitt/depresjon). Vi hadde da et barn og hadde vært gift i 2 år. Det som så skjedde har vært tøft for begge, men har gitt oss nærhet å jobbe med resten av livet regner jeg med. Det var et år der begge var "fjerne" fra hverandre og forholdet gikk i grus - såpass at hun fikk mer støtte hos en annen mann og jeg fikk mer nærhet hos en annen dame for å totalt ødelegge alle muligheter til gjensidig tillit. Så ba hun meg ( "av alle !! jeg trodde det var hun som måtte ha hjelp.."...) besøke en terapaut hun hadde hørt var veldig bra.

Jeg "fiksern" (typisk mann) møtte opp. For min del ble jeg nødt til å lære meg å kjenne på klumpen/redsel - å gråte igjen (tror ikke jeg har hulket siden jeg var 10 år). Nå skal jeg ikke si at alle menn har behov for å gråte, men det var et av de største milepæler for meg som mann å slippe lufta ut uten å måtte rettferdiggjøre det. Det fikk meg til å begynne å tørre å føle, og å stå for mine følelser.

De fleste menn i Norge (95%++) lever ikke der i det hele tatt - med en fasade og ubevisst overlevelsesmekanisme som forbinder "styrke" med det å beherske og å ha kontroll på livet. De fleste lever gjennom livet med en fasade, tror de er lykkelige og dør "lykkelige". Du finner sjelden mannfolk som klarer å slappe av hvis du sier "jeg er redd" - ennå mindre hvis en annen mann eksponerer sier til en mann og sier "jeg trenger å holde rundt deg ". Å være mann sammen med menn er for de fleste mannfolk en ganske overfladisk affære.

Kona begynnte også med timer for å møte seg selv. Etter et års tid begynnte vi sammen (som var utenkelig i starten). Etter dette har mye skjedd. Det var veldig tøft for begge å tørre å sette ord på magefølelsen. Jeg også om mine følelser rundt det å sitte tvers over min kjære og kjenne hennes redsel uten å kunne gjøre annet enn å være der.

Etter dette har vi hatt glede av å gjøre ting sammen. Hmm.. nå måtte jeg lese det jeg har skrevet så langt til kona.

Hehe.. "jobber fremdeles med saken" sier kona og ler som sitter ved sidan av meg nå. Kanskje hun mener jeg idylliserer vårt forhold:).

Skal sitere kona litt her:

"Jeg synes det er blitt tryggere. Samme om jeg føler at forholdet er dritt en uke eller topp, er jeg mye mer trygg på at det er vi som hører sammen" (jeg prater penere enn kona).

Dette vekte litt tema igjen her i huset også - glimrende . Jeg får gi henne linken, men "jeg er ikke god på mail" sier hun. "jeg går hjemme 2 av 3 unger er sjuke, og ..." . Jaja -- hun har tatt kontroll over livet sitt. Men hun smiler:).

Poenget. Hva gjør vi?

- Prøver å lese boka "face to face with fear" sammen (hun er ferdig, ikke jeg)

- Har tatt steget og kjøpt "Sexual Extacy"/Margot Anand som virkelig setter tillit på prøve (men "sliter med i hele tatt å legge oss samtidig" sier kona..)

- Øv deg i å være bestemt mot mannen din (han liker det)

- Vær med på forskjellige turer med "delinger", terapier og meditasjon (kan gi linker)

- Alt er for å kjenne seg selv først og fremst - ellers klarer en ikke å motta noe særlig.

Om kona kan stole på meg? Ja - jeg mener bestemt det. Hun kan hvertfall stole på at jeg forteller sannheten.

Følger tråden . Lykke til.

- mann(37) gift med god'jente

tusen takk for fint svar. ga meg litt mere perspektiv på hva jeg kan gjøre for at tillitten kan bli bygd opp. det hadde vært fint hvis dere kunne sendt over de linkene du snakket om, så kanskje jeg kan få han med til psykologen. han snakket om det i kveld at vi kunne prøvd sexterapi, for at jeg skal bli tryggere innenfor det seksuelle, men føler at jeg ikke er helt klar for det enda. må bli litt mere trygg psykisk. for det er jo det som sliter på sexlivet. det er så fint å høre at dere har kommet så langt, for det høres ut som om dere har kommet langt på vei. lykke til videre med utviklingen mellom dere.

[Gjest ben69]

tusen takk for fint svar. ga meg litt mere perspektiv på hva jeg kan gjøre for at tillitten kan bli bygd opp. det hadde vært fint hvis dere kunne sendt over de linkene du snakket om, så kanskje jeg kan få han med til psykologen. han snakket om det i kveld at vi kunne prøvd sexterapi, for at jeg skal bli tryggere innenfor det seksuelle, men føler at jeg ikke er helt klar for det enda. må bli litt mere trygg psykisk. for det er jo det som sliter på sexlivet. det er så fint å høre at dere har kommet så langt, for det høres ut som om dere har kommet langt på vei. lykke til videre med utviklingen mellom dere.

Hei,

Jeg har ingen god erfaring med psykolog. Har inntrykk av at de skal "fikse". Det er ikke det vi trengte.

Det som er verdt å tenke på nå er at deres forhold er "gull verdt". Vår erfaring er ingen fasit - det eneste vi har funnet er at forholdet vårt aldri behøver å bli kjedelig. Det er alltid noe mer å lære. Om sexterapi - jo - jeg nevnte det nok selv en gang, men ... vi har ikke gjort det. Vårt sexliv er ok nå - bedre nå etter 13 år enn noen gang før.

Jeg vil unngå å legge kontaktinfo her eller linker til steder vi har vært.

Jeg opprettet en midlertidig mail "[email protected]" (hehe.. mitt forsøk på 69 ble til sektini, ikke sekstini). Send meg en mail så kan jeg sende det jeg har + mulig kontakt til oss.

Dette er ikke en prosess som er slutt for oss - vi har funnet interresse i å lære oss selv & hverandre bedre å kjenne. Vi er ikke i regelmessig terapi, annet enn at jeg har regelmessig "mannsgruppe". Kan ikke forklare hva det er her. Vi har litt oversikt over hva som skjer av kurs/dans/lek/meditasjon som vi kan gjøre sammen eller hver for oss.

Litt komisk, men sist bryllupsdag valgte vi ha en time hos terapauten før vi spiste middag ute. De fleste ville vel tro det var noe veldig galt med oss, men hver gang vi har vært der har det gitt et dytt. Vi smiler hver gang vi er der. Nå er et 8 månter siden siste... på tide med time .