for tynn

[Gjest altfr tynn]

jeg sliter med å legge på meg. hvorfor er det aldri noen plasser egne diskusjonsttråder om dette i trådlister.?? Jeg kan jo ikke være den eneste med dette problemet? Jeg plages veldig og går ikke ut av døren, hvis jeg ikke må.

jeg føler meg beinete og innhult i kinnene, har nesten ingen pupper og ingen former. det er vanskelig å finne klær som passer. Det er ikke bare oveervektige som slliter. Jeg synes jeg er stygg som tynn. jeg veier 43 kg og er 168 cm lang. dette er altfor lite. jeg har slitt med dette hele livet. da jeg var 12 år veide jeg 28 kg. Har en datter og da jeg var gravid var jeg så lekker( la på meg 20 kg)., men deet gikk ikke mange mnd før alt var borte. vil ikke være tynn. vil være normal, med hofter og pupper og rumpe. dette går også utover sexlivet, for jeg vil ikke kle av meg alle klær og iallefall ikke bh'n.

Godt å få det litt ut.

sippeklem.

[Ugga Bugga]

Hei

Har du undersøkt om det er en medisinsk grunn til at du ikke legger på deg? Det kan være sykdom som ligger bak.

Trener du? Mange blir litt tyngre hvis de får litt muskler på kroppen, og det vil kanskje også øke apetitten.

[Gjest altfr tynn]

Hei

Har du undersøkt om det er en medisinsk grunn til at du ikke legger på deg? Det kan være sykdom som ligger bak.

Trener du? Mange blir litt tyngre hvis de får litt muskler på kroppen, og det vil kanskje også øke apetitten.

trener styrke, ja. Har snakket med legen mange ganger og han sier bare at jeg skal spise mer og gå mindre. hørt sånt?

Har sjekket stoffskifte. den forrige legen min mente det kunne være allergien som gjør at tarmen ikke tar opp nok næringsstofffer, men nå spiser jeg jo allergimedisin og det hjelper ikke.

[Dorthe]

Kjøpt Weight gainer og drikk det etter at du har spist.

Har du forresten sjekket stoffskiftet? Jeg veide 43 kg og var 171 cm høy og det var pga høyt stoffskifte.

[Gjest altfr tynn]

Kjøpt Weight gainer og drikk det etter at du har spist.

Har du forresten sjekket stoffskiftet? Jeg veide 43 kg og var 171 cm høy og det var pga høyt stoffskifte.

Har kjøpt det 2 ganger og det eneste det har hjulpet meg med er å bli blakk.

har også sjekket stoffskiftet 2 ggr. den er helt i orden.

[Dorthe]

Har kjøpt det 2 ganger og det eneste det har hjulpet meg med er å bli blakk.

har også sjekket stoffskiftet 2 ggr. den er helt i orden.

Ja, jeg vet det er forferdelig vanskelig å legge på seg. Jeg har vært så tynn nesten hele livet og har veid rundt 50 kg bestandig. Og jeg spiste MYE.

Var hos ernæringsfysiolog og hun fikk sjokk da hun hørte hvor mye jeg spiste. Men nå har jeg fått lavt stoffskifte så nå veier jeg 60 kg, men da må jeg være litt forsiktig slik at jeg ikke legger på meg mer.

Da vet jeg ikke annet råd enn at du får spise proteinrik mat og trene så du får muskler. Prøv å spis middag et par ganger om dagen, det er i hvert fall bedre enn brødmat.

[Gjest ben69]

trener styrke, ja. Har snakket med legen mange ganger og han sier bare at jeg skal spise mer og gå mindre. hørt sånt?

Har sjekket stoffskifte. den forrige legen min mente det kunne være allergien som gjør at tarmen ikke tar opp nok næringsstofffer, men nå spiser jeg jo allergimedisin og det hjelper ikke.

Jeg er mann med motsatt problem. Uansett, se feks

http://www.klikk.no/Article.asp?ArticleID=5196

eller google søk:

http://www.google.no/search?hl=no&q=opp+i+vekt&meta=

Det er lurt å notere alt du spiser i løpet av en uke (og trener). Grei dokumentasjon hvis du skal til lege.

Det hjelper neppe på følesene dine hva mannen dine / andre sier. Hvis du har en mann som sier "du må legge på deg" så har du grunn til å bli sint. Og du fortjener at noen hører på deg. Du har full rett til å være glad - og stolt. Du har full rett til å være lei deg.

Det er lett for mange å si "ikke døm deg selv" eller "men du er jo så fin". Det er dårlige råd.

Kanskje det beste du kan gjøre er å si til din mann at du må gjøre noe som gjør deg redd, og trenger at han er der for deg uten å ta på deg eller sier noe. Ennå bedre om han også har et tema. Så gir du deg 5 minutter til å bare fortelle hvordan du har det uten at han sier noen ting. Han skal ikke komme med noen svar eller komentarer. Bare vær sammen i følelsene.

Videre er det å tråkke i det, kle deg naken overfor din mann uten å gjemme deg bort. Fortell om dine problemer og hva du gjør for å skjule deg. Selv om du kanskje gråter og vil gjemme deg bort.

Han har sikkert noe han skjuler selv som han kan ha godt av å dele uansett hvor lite du må synes det er.

Kona og jeg velger som oftest en matte/teppe på gulvet. Å sitte i sofaen kan bli feil.

Lykke til,

Klem,

[Speak]

Mora mi slet med dette. Ikke fullt så ille som deg. Så ho fikk nesten panikk da ho måtte ha kjevelås og bare kunne drikke i noen uker.

Jeg vartet da opp med proteindrikk. Dvs. proteinpulver, melk, frukt og is. Det er både godt, og ho gikk ikke ned i vekt. Etterpå fortsatt ho med dette i tillegg til vanlig mat, og klarte å gå opp litt i vekt. Kanskje greit å prøve? Proteinpulver som du kjøper på helsekosten er ikke så veldig dyrt heller.

[Gjest altfr tynn]

Jeg er mann med motsatt problem. Uansett, se feks

http://www.klikk.no/Article.asp?ArticleID=5196

eller google søk:

http://www.google.no/search?hl=no&q=opp+i+vekt&meta=

Det er lurt å notere alt du spiser i løpet av en uke (og trener). Grei dokumentasjon hvis du skal til lege.

Det hjelper neppe på følesene dine hva mannen dine / andre sier. Hvis du har en mann som sier "du må legge på deg" så har du grunn til å bli sint. Og du fortjener at noen hører på deg. Du har full rett til å være glad - og stolt. Du har full rett til å være lei deg.

Det er lett for mange å si "ikke døm deg selv" eller "men du er jo så fin". Det er dårlige råd.

Kanskje det beste du kan gjøre er å si til din mann at du må gjøre noe som gjør deg redd, og trenger at han er der for deg uten å ta på deg eller sier noe. Ennå bedre om han også har et tema. Så gir du deg 5 minutter til å bare fortelle hvordan du har det uten at han sier noen ting. Han skal ikke komme med noen svar eller komentarer. Bare vær sammen i følelsene.

Videre er det å tråkke i det, kle deg naken overfor din mann uten å gjemme deg bort. Fortell om dine problemer og hva du gjør for å skjule deg. Selv om du kanskje gråter og vil gjemme deg bort.

Han har sikkert noe han skjuler selv som han kan ha godt av å dele uansett hvor lite du må synes det er.

Kona og jeg velger som oftest en matte/teppe på gulvet. Å sitte i sofaen kan bli feil.

Lykke til,

Klem,

takk for gode råd.

mannen jeg er sammen med er ikke så flink å snakke med meg om følelser. Har tatt opp problemet med han mange ganger, men jeg tror ikke han vet helt hva han skal si.

i begynnelsen når vi ble sammen var han kjempeflink å snakke med meg og vise at han elsket meg , men nå er han blitt så vanskelig å nå frem til. Han sier hele tiden at han skal bli bedre, men hvor lenge skal jeg orke å vente på at han skal vise meg litt oppmerksomhet?!?!?!

Jeg savner den mannen jeg forelsket meg i. Har ventet på han i 4 år.

Dette går utover min selvfølelse og velvære.

[Gjest ben69]

takk for gode råd.

mannen jeg er sammen med er ikke så flink å snakke med meg om følelser. Har tatt opp problemet med han mange ganger, men jeg tror ikke han vet helt hva han skal si.

i begynnelsen når vi ble sammen var han kjempeflink å snakke med meg og vise at han elsket meg , men nå er han blitt så vanskelig å nå frem til. Han sier hele tiden at han skal bli bedre, men hvor lenge skal jeg orke å vente på at han skal vise meg litt oppmerksomhet?!?!?!

Jeg savner den mannen jeg forelsket meg i. Har ventet på han i 4 år.

Dette går utover min selvfølelse og velvære.

Det er nok som hos dere som hos de fleste andre (vil si alle, selv om mange nekter:)).

En har lett for å "kreve" eller tro at oppmerksomhet er det samme som at den andre skal aktivt gjøre noe.

Jeg ble feks lenge "sliten" av å høre kona mi "kreve" oppmerksomhet i form av å spørre meg om følelser.

Jeg og andre menn har vokst opp med å tru at kjerlighet er noe man fortjener... ikke noe man gir.

Prat sammen om akkurat dette uten å motsi hva han sier. Dette er fundamentale saker som alle sliter med.

Hvordan skal du få kontakt med han? Jo - Fortell han at du vil prøve å fortelle han hvordan DU har det. Og understrek at dette er følelser hos DEG. Si til han (menn trenger dette inn med t-skje) at "hvis det er ting som sårer han når du forteller hvordan du har det så prøv ikke å bry deg(han) om det".

Dette er vel så mye terapi for mitt eget forhold til kona som dere har sammen. Det tar aldri slutt, men en start er å "snu" oppfatninga (særlig hos mannen) om at oppmerksomhet er ensbetydende med "slit" og "krav".

Gi oppmerksomhet (fortell, ikke spør), ikke forvent.

Jeg kan av og til si til kona "elskling, nå har jeg uro i kroppen - jeg føler at du forventer noe av meg". Så kan hun bli oppgitt og sier noe som "nå må du gi deg, jeg sitter jo bare her og forteller hvordan jeg har det". Da kan jeg si "ok, det var huet mitt, fortsett du :)"

Jeg ville selvsagt at hun bare skulle svart "ok" istedet for å "hakke" tilbake (dvs at hun aktivt lyttet og følte hvordan jeg hadde det), men man må jo bare forvente tilbakemeldinger.

Menn flest føler motvilje til å snakke om "femi" ting som dette, så ikke forvent deg at han er på bølgelengde.

Dette er dype forestillinger hos din mann som sier at han er "ansvarlig" for at du har det bra. Et press som tærer på forholdet.

Dette er ikke bare tull. Din opplevelse & følelse rundt hans manglende oppmerksomhet er din og din alene. Uansett om den er sann eller ikke. Med en gang du dytter dette over på han vil han skyve seg unna. Det samme skjer også andre veien, men det er vanligst at damene "forventer" og mannen "gir".

Og jeg tar sikkert feil .. men det er ok. Dette er mine følelser, og ingen kritikk av oss mannfolk eller damer .

[Gjest altfr tynn]

Det er nok som hos dere som hos de fleste andre (vil si alle, selv om mange nekter:)).

En har lett for å "kreve" eller tro at oppmerksomhet er det samme som at den andre skal aktivt gjøre noe.

Jeg ble feks lenge "sliten" av å høre kona mi "kreve" oppmerksomhet i form av å spørre meg om følelser.

Jeg og andre menn har vokst opp med å tru at kjerlighet er noe man fortjener... ikke noe man gir.

Prat sammen om akkurat dette uten å motsi hva han sier. Dette er fundamentale saker som alle sliter med.

Hvordan skal du få kontakt med han? Jo - Fortell han at du vil prøve å fortelle han hvordan DU har det. Og understrek at dette er følelser hos DEG. Si til han (menn trenger dette inn med t-skje) at "hvis det er ting som sårer han når du forteller hvordan du har det så prøv ikke å bry deg(han) om det".

Dette er vel så mye terapi for mitt eget forhold til kona som dere har sammen. Det tar aldri slutt, men en start er å "snu" oppfatninga (særlig hos mannen) om at oppmerksomhet er ensbetydende med "slit" og "krav".

Gi oppmerksomhet (fortell, ikke spør), ikke forvent.

Jeg kan av og til si til kona "elskling, nå har jeg uro i kroppen - jeg føler at du forventer noe av meg". Så kan hun bli oppgitt og sier noe som "nå må du gi deg, jeg sitter jo bare her og forteller hvordan jeg har det". Da kan jeg si "ok, det var huet mitt, fortsett du :)"

Jeg ville selvsagt at hun bare skulle svart "ok" istedet for å "hakke" tilbake (dvs at hun aktivt lyttet og følte hvordan jeg hadde det), men man må jo bare forvente tilbakemeldinger.

Menn flest føler motvilje til å snakke om "femi" ting som dette, så ikke forvent deg at han er på bølgelengde.

Dette er dype forestillinger hos din mann som sier at han er "ansvarlig" for at du har det bra. Et press som tærer på forholdet.

Dette er ikke bare tull. Din opplevelse & følelse rundt hans manglende oppmerksomhet er din og din alene. Uansett om den er sann eller ikke. Med en gang du dytter dette over på han vil han skyve seg unna. Det samme skjer også andre veien, men det er vanligst at damene "forventer" og mannen "gir".

Og jeg tar sikkert feil .. men det er ok. Dette er mine følelser, og ingen kritikk av oss mannfolk eller damer .

takk! Jeg kan ikke si meg enig helt 100%, men det er sikkert mye som stemmer. Har prøvd å la være å mase og ikke bry meg om det, men det er ikke noe som funker.

Han er rett og slett ikke intr i hverken å prate eller se på meg eller gi meg kjærtegn..

Hvis jeg tar initiativ til noe så bare avviser han meg.

det er faktisk mye lettere hvis han ikke er hjemme for da bruker han å ringe ofte. Får mere oppmeksomhet da, enn hvis han er hjemme.Jeg kjenner ikke så mange her jeg bor og er for meg selv nesten hele tiden. Det er så ensomt og frustrerende.Hvis jeg går fra ham, vet jeg at dette problemet kan endre seg. Men jeg elsker ham jo.

Kona di er heldig som har en som deg.

[Gjest ben69]

takk! Jeg kan ikke si meg enig helt 100%, men det er sikkert mye som stemmer. Har prøvd å la være å mase og ikke bry meg om det, men det er ikke noe som funker.

Han er rett og slett ikke intr i hverken å prate eller se på meg eller gi meg kjærtegn..

Hvis jeg tar initiativ til noe så bare avviser han meg.

det er faktisk mye lettere hvis han ikke er hjemme for da bruker han å ringe ofte. Får mere oppmeksomhet da, enn hvis han er hjemme.Jeg kjenner ikke så mange her jeg bor og er for meg selv nesten hele tiden. Det er så ensomt og frustrerende.Hvis jeg går fra ham, vet jeg at dette problemet kan endre seg. Men jeg elsker ham jo.

Kona di er heldig som har en som deg.

Siden du er åpen og søkende etter å bli tykk/"like deg selv" så kan det beste være å ta ennå mer kontroll over livet dit. Du virker bevisst på kosthold - og at du er tynn får så være.

Kom deg på en helgetur med likesinnede - søk på dans/meditasjon på google http://www.google.no/search?hl=no&q=meditasjon+dans&meta=

Ikke tenk på mannen din - han må selv bestemme om dette er noe han også vil være med på (han kommer nok etter).

Har selv vært på flere helgeopphold (alene & med kona) på www.mystic-mountain.no og på andre steder med forskjellige former for dans/meitasjon/terapi for å lære meg selv å kjenne + sette ord på følelser. Nå har vi 3 barn fra 1 til 8 år, så det blir mest hver for oss..

Så ikke noe på programmet der nå. Noen tullinger har påstpått tull om senteret - se http://www.mysticmountain.no/media.html. Det er et sted du kan ringe til og bare dra til en helg også. Koster lite penger, men man risikerer å felle noen tårer. Av og til har de helge-kurs med profesjonelle tiltede for å lære seg selv å kjenne. Nå er et leirskole der, men til våren. Jeg ville ringt dem. Kanskje svarer Bansi ... da kan du tillate deg å si hva som helst. Det er en herlig mann.

Alle har godt av disse tingene - det er bare ens redsel som hindrer en.

Ring noen:),

Klem,

[Gjest altfr tynn]

Siden du er åpen og søkende etter å bli tykk/"like deg selv" så kan det beste være å ta ennå mer kontroll over livet dit. Du virker bevisst på kosthold - og at du er tynn får så være.

Kom deg på en helgetur med likesinnede - søk på dans/meditasjon på google http://www.google.no/search?hl=no&q=meditasjon+dans&meta=

Ikke tenk på mannen din - han må selv bestemme om dette er noe han også vil være med på (han kommer nok etter).

Har selv vært på flere helgeopphold (alene & med kona) på www.mystic-mountain.no og på andre steder med forskjellige former for dans/meitasjon/terapi for å lære meg selv å kjenne + sette ord på følelser. Nå har vi 3 barn fra 1 til 8 år, så det blir mest hver for oss..

Så ikke noe på programmet der nå. Noen tullinger har påstpått tull om senteret - se http://www.mysticmountain.no/media.html. Det er et sted du kan ringe til og bare dra til en helg også. Koster lite penger, men man risikerer å felle noen tårer. Av og til har de helge-kurs med profesjonelle tiltede for å lære seg selv å kjenne. Nå er et leirskole der, men til våren. Jeg ville ringt dem. Kanskje svarer Bansi ... da kan du tillate deg å si hva som helst. Det er en herlig mann.

Alle har godt av disse tingene - det er bare ens redsel som hindrer en.

Ring noen:),

Klem,

Kan godt ringe, men jeg bor i Nord- Norge , så det blir litt langt.Vi har ikke sånne senter her nord. Jeg driver faktisk med meditasjon og yoga på egen hånd.

I går trafff jeg ei kjempegrei jente og vi gikk ut sammen. Det var kjempegøy og befriende. Vi danset og tok oss noen øl. Jeg har ikke vært ute på mange, mange år og jeg trengte det, men har litt skallebank i dag;) det hjalp på selvtilliten, men jeg har enda mye å jobbe med. Fikk masse blikk og mange som flørtet:) Det er ikke så mye som skal til. Skulle bare ønske mannen min kunne flørte litt med meg og gi meg noen bekreftelser;)

[Gjest ben69]

Kan godt ringe, men jeg bor i Nord- Norge , så det blir litt langt.Vi har ikke sånne senter her nord. Jeg driver faktisk med meditasjon og yoga på egen hånd.

I går trafff jeg ei kjempegrei jente og vi gikk ut sammen. Det var kjempegøy og befriende. Vi danset og tok oss noen øl. Jeg har ikke vært ute på mange, mange år og jeg trengte det, men har litt skallebank i dag;) det hjalp på selvtilliten, men jeg har enda mye å jobbe med. Fikk masse blikk og mange som flørtet:) Det er ikke så mye som skal til. Skulle bare ønske mannen min kunne flørte litt med meg og gi meg noen bekreftelser;)

, moro.

Dette er spennende tema, og aksept/"like seg selv" er vel så aktuellt for meg. Det er hver og en sin "greie" som ikke andre enn oss selv kan gjøre noe med.

Høres kanskje fjernt fra "for tynn"/"for tykk" saken - der kan en alltids få en masse "gode" råd. For å vokne opp så er det på tide å slippe den sekken med råd og bare leve.

Om jeg liker meg selv - jo - bortsett fra at jeg dømmer meg sjøl for å ikke klare å holde meg like bra som når jeg var 18 ... så har jeg det bra:).

Angående oss mannfolk, og hvorfor vi trekker oss unna...

I starten av forholdet er det mest "deling av seg selv" ved at en gir/forteller/viser hvordan vi har det. Etter hvert tror jeg det blir mer "ønsker fra den andre" ved å spørre "hvorfor/hvordan/hva". Da trekker mannen seg tilbake. Kan ikke beskrive hvorfor uten å høres teit ut...

Det er bøker som "menn er fra mars, kvinner fra venus" ( se feks artig omtale :

http://www.vgb.no/5057/perma/27633 ).

Er ikke helt enig, for boken sier litt om hvorfor menn forblir på mars, og ikke "flytter til venus". Tror ikke jeg leste hele boka heller, men kona gjorde det .

Hmmm.. jenta mi vil vel sikkert si mye om meg som kan stemme med det du sier om mannen din. Av og til er jeg veldig fjern - men vi har lært hverandre mye og som oftest så forstår vi hvorfor vi reagere som vi gjør.

Hun har forstått at mitt behov for å ikke svare eller at jeg virker fjern er min greie. Hun slapper mer av nå, og kommer ikke så ofte med "hvorfor" eller for mange "er det meg det er noe feil med?". Hun kan nå konstatere det - dvs si "jeg blir trist når du ikke hører hva jeg sier". Jeg har ikke annet å svare enn "ja, unnskyld, jeg føler meg fjern nå".

Hvis din mann forsvarer seg mot dine spørsmål ("må du mase?", "det er fordi...") så kan du velge å ta det som et hint. Han føler seg presset.

Likevel - Jeg tar meg fortsatt i å trekke meg unna for å unngå press. Det kan være små ting som irriterer.

Hva fungerer / er det noe svar?

Ja - det er å jobbe mot å ta vare på seg selv og like seg sev - det er ingen andres jobb. Hvis kjerligheten er betinget så vil den dø.

Det er selvsagt ikke svart/hvit, men når en innser at alt er ens egne valg. Dette er faktisk ting en kan til seg selv:

- jeg kan faktisk alltid velge å gå fra min mann

- jeg velger å leve som jeg vil

Det betyr ikke det samme som at en velger å gå fra sin mann, men det er viktig å innse at ditt liv er ditt og ingen andres.

Hvis andre menn klarer å si ærlig hva de tenker om dette så hadde det vært moro. Men men .. litt provoserende kan jeg påstå at mannfolk er blitt tafatte duster som tror at nærkontakt med egne følelser er en svakhet. Vi er blitt en gjeng "pleasere" som tror vi kan surfe gjennom livet lykkelige. Så dør vi som 60-åringer med en klump i magan.

Hehe...jeg skulle egentlig bare innom for å sjekke "betennelse" ting.. men dette er mye morsomere.

Lykke til

[Gjest altfr tynn]

, moro.

Dette er spennende tema, og aksept/"like seg selv" er vel så aktuellt for meg. Det er hver og en sin "greie" som ikke andre enn oss selv kan gjøre noe med.

Høres kanskje fjernt fra "for tynn"/"for tykk" saken - der kan en alltids få en masse "gode" råd. For å vokne opp så er det på tide å slippe den sekken med råd og bare leve.

Om jeg liker meg selv - jo - bortsett fra at jeg dømmer meg sjøl for å ikke klare å holde meg like bra som når jeg var 18 ... så har jeg det bra:).

Angående oss mannfolk, og hvorfor vi trekker oss unna...

I starten av forholdet er det mest "deling av seg selv" ved at en gir/forteller/viser hvordan vi har det. Etter hvert tror jeg det blir mer "ønsker fra den andre" ved å spørre "hvorfor/hvordan/hva". Da trekker mannen seg tilbake. Kan ikke beskrive hvorfor uten å høres teit ut...

Det er bøker som "menn er fra mars, kvinner fra venus" ( se feks artig omtale :

http://www.vgb.no/5057/perma/27633 ).

Er ikke helt enig, for boken sier litt om hvorfor menn forblir på mars, og ikke "flytter til venus". Tror ikke jeg leste hele boka heller, men kona gjorde det .

Hmmm.. jenta mi vil vel sikkert si mye om meg som kan stemme med det du sier om mannen din. Av og til er jeg veldig fjern - men vi har lært hverandre mye og som oftest så forstår vi hvorfor vi reagere som vi gjør.

Hun har forstått at mitt behov for å ikke svare eller at jeg virker fjern er min greie. Hun slapper mer av nå, og kommer ikke så ofte med "hvorfor" eller for mange "er det meg det er noe feil med?". Hun kan nå konstatere det - dvs si "jeg blir trist når du ikke hører hva jeg sier". Jeg har ikke annet å svare enn "ja, unnskyld, jeg føler meg fjern nå".

Hvis din mann forsvarer seg mot dine spørsmål ("må du mase?", "det er fordi...") så kan du velge å ta det som et hint. Han føler seg presset.

Likevel - Jeg tar meg fortsatt i å trekke meg unna for å unngå press. Det kan være små ting som irriterer.

Hva fungerer / er det noe svar?

Ja - det er å jobbe mot å ta vare på seg selv og like seg sev - det er ingen andres jobb. Hvis kjerligheten er betinget så vil den dø.

Det er selvsagt ikke svart/hvit, men når en innser at alt er ens egne valg. Dette er faktisk ting en kan til seg selv:

- jeg kan faktisk alltid velge å gå fra min mann

- jeg velger å leve som jeg vil

Det betyr ikke det samme som at en velger å gå fra sin mann, men det er viktig å innse at ditt liv er ditt og ingen andres.

Hvis andre menn klarer å si ærlig hva de tenker om dette så hadde det vært moro. Men men .. litt provoserende kan jeg påstå at mannfolk er blitt tafatte duster som tror at nærkontakt med egne følelser er en svakhet. Vi er blitt en gjeng "pleasere" som tror vi kan surfe gjennom livet lykkelige. Så dør vi som 60-åringer med en klump i magan.

Hehe...jeg skulle egentlig bare innom for å sjekke "betennelse" ting.. men dette er mye morsomere.

Lykke til

Takk igjen for utfyllende og gode svar:)

Dette med å godta seg selv er en vanskelig greie. Jeg har oppskriften ,men det er vanskelig å bryte en stygg vane man har hatt i over 20 år.

I min barndom hadde jeg store problemer med mine foreldre, de gav meg lite oppmerksomhet, lite ros, mye kritikk og snakket aldri med meg om følelser, dette er noe jeg har måtte lære på egen hånd og det er vanskelig å si til mannen min at jeg har lyst å snakke med han om det jeg tenker på. Redd for å bli avvist, redd for at han skal slenge det tilbake til meg i en krangel, og redd for at han ikke skal være interessert. Hvis han bare ser på meg, så er dagen berget. Vil at han skal se på meg og beundre det han ser:)

som han gjorde da vi ble sammen.

Vi var faktisk intim i går kveld, og det er bare så utrolig godt, bare synd det blir så sjelden. Han er heller ikke så flink å snakke om temaer rundt sex. Prøver å fortelle hvordan jeg liker det, men han sier ikke så mye tilbake.

Jeg drømmer om den gangen han ikke klarte å holde hendene sine borte fra meg, det ble så brått slutt på den tiden.

mannen min er ikke noe flink å rose meg. han sier iblant når jeg vasker på kjøkkenet at jeg er flink, og han sier noen gangerr at jeg er en flink mor til min datter. Den negative kritikken er bare så mange, mange, mange ganger større.

Og det er så lett å ta til seg disse sårende ordene.

hilsen meg.

[Gjest ben69]

Takk igjen for utfyllende og gode svar:)

Dette med å godta seg selv er en vanskelig greie. Jeg har oppskriften ,men det er vanskelig å bryte en stygg vane man har hatt i over 20 år.

I min barndom hadde jeg store problemer med mine foreldre, de gav meg lite oppmerksomhet, lite ros, mye kritikk og snakket aldri med meg om følelser, dette er noe jeg har måtte lære på egen hånd og det er vanskelig å si til mannen min at jeg har lyst å snakke med han om det jeg tenker på. Redd for å bli avvist, redd for at han skal slenge det tilbake til meg i en krangel, og redd for at han ikke skal være interessert. Hvis han bare ser på meg, så er dagen berget. Vil at han skal se på meg og beundre det han ser:)

som han gjorde da vi ble sammen.

Vi var faktisk intim i går kveld, og det er bare så utrolig godt, bare synd det blir så sjelden. Han er heller ikke så flink å snakke om temaer rundt sex. Prøver å fortelle hvordan jeg liker det, men han sier ikke så mye tilbake.

Jeg drømmer om den gangen han ikke klarte å holde hendene sine borte fra meg, det ble så brått slutt på den tiden.

mannen min er ikke noe flink å rose meg. han sier iblant når jeg vasker på kjøkkenet at jeg er flink, og han sier noen gangerr at jeg er en flink mor til min datter. Den negative kritikken er bare så mange, mange, mange ganger større.

Og det er så lett å ta til seg disse sårende ordene.

hilsen meg.

Selv takk:),

Jeg føler deg oppriktig og sann. Det er helt samme situasjon kona mi var i inntil for 5 år siden. Det er et par ting jeg føler du bærer som du ikke behøver. Føler veldig med deg, og ingen av det jeg vil si er kritikk eller angrep.

NB! Det eneste verdien du bør se i min oppfatning bør være : "Hva gjør det med deg å høre dette?"

Bytt ut "mannen min er ikke flink til.." med "jeg føler at mannen min ikke er flink til..". Uansett om det er sant eller ikke så er det verdt å snu det litt til at dette faktisk er en sak for deg, ikke din mann.

Jeg var heldig nok til å bli "push'et" til psykoterapi hos en familieterapaut da forholdet vårt var totalt ødelagt for 5 å siden. Jeg var i en sitausjon der jeg var 99% som din mann, men hadde kreft for 7 år siden. Mitt behov for å strekke til hjemme, på jobb og fysisk hadde gått i grus. Fysisk kom jeg "greit" ut av det, men psykisk var jeg blåst. Psykolog/terapi/"kjell magne-uke" var ting jeg så på som svakt og bevis på at en ikke hadde kontroll.

Nå skal jeg ikke si at mannen din trenger en total nedtur for å endre seg, men vil si at min situasjon var:

- kona mi "dyttet" mangel på sine behov på meg (ved å si som du sier/tenker)

- jeg "dyttet" mangel på "aksept" av mine behov på kona ved å avvise.

Det skjedde mye når begge to fikk vært sammen. Jeg har alltid trodd jeg var følsom, men husker klart som dagen da "proppen" datt ut (bokstavelig hulket for første gang siden jeg var et lite barn) - en utrolig følelse å kunne puste igjen.

Ja - kona hadde også en stor sak som hun var livredd for å åpne.

Du og forholdet vil fortsette som i dag hvis du ikke vil endre ditt liv / gi slipp på "sekken". Mannen din har garantert sin "sekk", selv om han ikke åpner den. Men du kan ikke forvente at han åpner noe han ubevisst tror det er "farlig" eller "unødvendig" å åpne.

, smiler - nå burde jeg lagt meg. Jeg "måtte" jobbe litt for å bli ferdig med en sak til i morgen. Jaja, velger å ta dette som god lærdom istedet for oppmerksomhet til deg.

[Gjest altfr tynn]

Selv takk:),

Jeg føler deg oppriktig og sann. Det er helt samme situasjon kona mi var i inntil for 5 år siden. Det er et par ting jeg føler du bærer som du ikke behøver. Føler veldig med deg, og ingen av det jeg vil si er kritikk eller angrep.

NB! Det eneste verdien du bør se i min oppfatning bør være : "Hva gjør det med deg å høre dette?"

Bytt ut "mannen min er ikke flink til.." med "jeg føler at mannen min ikke er flink til..". Uansett om det er sant eller ikke så er det verdt å snu det litt til at dette faktisk er en sak for deg, ikke din mann.

Jeg var heldig nok til å bli "push'et" til psykoterapi hos en familieterapaut da forholdet vårt var totalt ødelagt for 5 å siden. Jeg var i en sitausjon der jeg var 99% som din mann, men hadde kreft for 7 år siden. Mitt behov for å strekke til hjemme, på jobb og fysisk hadde gått i grus. Fysisk kom jeg "greit" ut av det, men psykisk var jeg blåst. Psykolog/terapi/"kjell magne-uke" var ting jeg så på som svakt og bevis på at en ikke hadde kontroll.

Nå skal jeg ikke si at mannen din trenger en total nedtur for å endre seg, men vil si at min situasjon var:

- kona mi "dyttet" mangel på sine behov på meg (ved å si som du sier/tenker)

- jeg "dyttet" mangel på "aksept" av mine behov på kona ved å avvise.

Det skjedde mye når begge to fikk vært sammen. Jeg har alltid trodd jeg var følsom, men husker klart som dagen da "proppen" datt ut (bokstavelig hulket for første gang siden jeg var et lite barn) - en utrolig følelse å kunne puste igjen.

Ja - kona hadde også en stor sak som hun var livredd for å åpne.

Du og forholdet vil fortsette som i dag hvis du ikke vil endre ditt liv / gi slipp på "sekken". Mannen din har garantert sin "sekk", selv om han ikke åpner den. Men du kan ikke forvente at han åpner noe han ubevisst tror det er "farlig" eller "unødvendig" å åpne.

, smiler - nå burde jeg lagt meg. Jeg "måtte" jobbe litt for å bli ferdig med en sak til i morgen. Jaja, velger å ta dette som god lærdom istedet for oppmerksomhet til deg.

Har gått til psykolog for en tid siden og det har hjulpet meg veldig, spurte da mannen min om han kunne tenke seg å bli med for å løse en del ting.

Men han ville ikke.

Etter en stund gikk han til en psykolog og der ble han stemplet som alkoholiker, noe han tydelig ikke er siden han bare drikker en akevitt til jul:) litt komiskt.

Vi trenger åpenbart å snakke ut. Men jeg får vel bare spørre om han kan høre på noe av det jeg har å si.

På noe vis må jeg jo snu denne onde sirkelen, for deet tærer på meg. Det er bare så vanskelig, når jeg er redd for å bli avvist. Enkelte dager føler jeg ikke en gang at han i det hele tatt liker min personlighet, som når han sier disse sårende tingene.Og når han rister på hodet for at jeg gjør noe han synes er rart eller når jeg dummer meg ut.

Jeg savner så sårt romantikk i forholdet, han har gitt meg blomster bare en gang. Hvorfor kan aldri holde rundt meg å vise hva jeg betyr for ham.

Det er så ensomt å sitte her, selv om han er 2 m unna.¨

Føler meg bare i veien.

Spurte han i går om han kunne tenkt seg å være litt mere for seg selv, men fikk til svar at han ikke liker å være alene.

Hva skal han med meg her når han ikke en gang ser eller snakker med meg når vi er sammen hjemme?

Fra meg.

[Gjest ben69]

Har gått til psykolog for en tid siden og det har hjulpet meg veldig, spurte da mannen min om han kunne tenke seg å bli med for å løse en del ting.

Men han ville ikke.

Etter en stund gikk han til en psykolog og der ble han stemplet som alkoholiker, noe han tydelig ikke er siden han bare drikker en akevitt til jul:) litt komiskt.

Vi trenger åpenbart å snakke ut. Men jeg får vel bare spørre om han kan høre på noe av det jeg har å si.

På noe vis må jeg jo snu denne onde sirkelen, for deet tærer på meg. Det er bare så vanskelig, når jeg er redd for å bli avvist. Enkelte dager føler jeg ikke en gang at han i det hele tatt liker min personlighet, som når han sier disse sårende tingene.Og når han rister på hodet for at jeg gjør noe han synes er rart eller når jeg dummer meg ut.

Jeg savner så sårt romantikk i forholdet, han har gitt meg blomster bare en gang. Hvorfor kan aldri holde rundt meg å vise hva jeg betyr for ham.

Det er så ensomt å sitte her, selv om han er 2 m unna.¨

Føler meg bare i veien.

Spurte han i går om han kunne tenkt seg å være litt mere for seg selv, men fikk til svar at han ikke liker å være alene.

Hva skal han med meg her når han ikke en gang ser eller snakker med meg når vi er sammen hjemme?

Fra meg.

NB! Det som er rett for oss betyr ikke nødvendigvis rett for dere. Jeg snakker bare ut fra

Jeg svarte mailen din med kontakt til en psykoterapaut. Det er helt greit å si at jeg foreslo at dere kunne ringe han. Om han blir "irritert" på meg så gjør det ingen ting. Det lager bare mer "dynamikk" neste gang jeg treffer han....

Kan hende han ikke har mulighet til flere, men hvis - så kan jeg garantere at han ikke dømmer noen. Han er direkte og legger lite mellom, men da er det ikke annet enn sanne ord & en måte å fremprovosere reaksjoner .

Tolmodighet hos begge - dette er ikke gjort i en fei .

Det er klart skummelt å gjøre noe - det er klart dere kan ende med å gå fra hverandre, men tror neppe det hvis dere er der dere er. Men er man redd så si det til den andre i stedet for å dytte dette over på den andre ved å si ting som "du gir meg ikke oppmerksomhet".

[Gjest altfr tynn]

NB! Det som er rett for oss betyr ikke nødvendigvis rett for dere. Jeg snakker bare ut fra

Jeg svarte mailen din med kontakt til en psykoterapaut. Det er helt greit å si at jeg foreslo at dere kunne ringe han. Om han blir "irritert" på meg så gjør det ingen ting. Det lager bare mer "dynamikk" neste gang jeg treffer han....

Kan hende han ikke har mulighet til flere, men hvis - så kan jeg garantere at han ikke dømmer noen. Han er direkte og legger lite mellom, men da er det ikke annet enn sanne ord & en måte å fremprovosere reaksjoner .

Tolmodighet hos begge - dette er ikke gjort i en fei .

Det er klart skummelt å gjøre noe - det er klart dere kan ende med å gå fra hverandre, men tror neppe det hvis dere er der dere er. Men er man redd så si det til den andre i stedet for å dytte dette over på den andre ved å si ting som "du gir meg ikke oppmerksomhet".

Takk fo svar. Du har hjulpet meg med å innse enkelte ting, og hjulpet meg til å ta tak i problemene. Skal snakke emd min mann så vi får løst problemene. ¨

Litt rart at du skal orke å hjelpe en vilt fremmed dame, men TUSEN TAKK.

evig takknemlig. Jeg skal fortelle deg hvordan det går:)

[Gjest ben69]

Takk fo svar. Du har hjulpet meg med å innse enkelte ting, og hjulpet meg til å ta tak i problemene. Skal snakke emd min mann så vi får løst problemene. ¨

Litt rart at du skal orke å hjelpe en vilt fremmed dame, men TUSEN TAKK.

evig takknemlig. Jeg skal fortelle deg hvordan det går:)

, Selv takk,

Det gir meg mye å kjenne på selv dette.