Sånn det skal være resten av livet?

[Gjest skamfull anonym]

SSRI virker forsåvidt, jeg har fått mer ork, den sosiale angsten har så godt som forsvunnet.

Opp om morgenen, spise sunn frokost, marsje i vei til barnehage og studier, lese og jobbe og mosjonere og sosialisere. Middag med samboer og gledesstrålende barn, leke, legge barn, voksensnakk, husarbeid og lesing. Så mye bedre enn tidligere perioder.

Så hvorfor er jeg nøyaktig like deprimert som tidligere? Jeg har en flott familie som jeg er glad i - og som jeg vet er glad i meg. Jeg får gjort noe, sitter ikke og sturer og kaster bort livet mitt. Jeg burde ha det bra!

Like fullt håper jeg hver kveld at jeg ikke skal våkne morgenen etter, at jeg skal få lov til å sove resten av livet. Slippe å tenke dag ut og dag inn at livet er en serie absurde hendelser, blottet for mening, slippe å ha dårlig samvittighet for i det hele tatt å tenke i de baner når jeg har noen som trenger meg.

Hvorfor synes de fleste at livet er verdt å leve? Og hvordan lever man livet sitt når man har mest lyst til å avslutte det, men ikke kan av hensyn til verdens nydeligste barn som fortjener å ha begge foreldrene hos seg?

[Motiva]

Ville bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver.

Nei, det kan ikke være sånn det skal være. Og du har absolutt ingen grunn til å skamme deg for at du ikke klarer å glede deg over livet, Ut i fra det du skriver gjør du virkelig det du kan for å fungere, mer kan ingen forlange.

Kanskje må man bare infinne seg med kun å eksistere i perioder og etterhvert kommer kanskje gleden og livslysten tilbake. Jeg har ikke så mye fornuftig å skrive, men kjenner igjen den vonde følelsen av å måtte fortsette å leve for andres skyld. Men jammen er vi heldige som har barna våre og du kan være stolt av at du kjemper for å fungere normalt for deres skyld.

Får du annen behandling enn SSRI forresten? Kan være godt å ha en samtalepartner å støtte seg til.

Mvh

[Iliana78]

Ville bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver.

Nei, det kan ikke være sånn det skal være. Og du har absolutt ingen grunn til å skamme deg for at du ikke klarer å glede deg over livet, Ut i fra det du skriver gjør du virkelig det du kan for å fungere, mer kan ingen forlange.

Kanskje må man bare infinne seg med kun å eksistere i perioder og etterhvert kommer kanskje gleden og livslysten tilbake. Jeg har ikke så mye fornuftig å skrive, men kjenner igjen den vonde følelsen av å måtte fortsette å leve for andres skyld. Men jammen er vi heldige som har barna våre og du kan være stolt av at du kjemper for å fungere normalt for deres skyld.

Får du annen behandling enn SSRI forresten? Kan være godt å ha en samtalepartner å støtte seg til.

Mvh

Hei,jeg er også deppa og har vært det i flere år nå,og det som gir meg mening i livet,ihvertfall mer mening,er interessen min for det alternative-eller troen/vissheten om at vi er her for en grunn. Uff,det er ikke lett å forklare et livssyn,men det er ihvertfall det som gir meg liitt påfyll i hverdagen- viten oom at vi er noe MER,og det gir kanskje et annet perspektiv på hvorfor vi opplever ting i livet på ulike måter. Feks hvorfor vi ikke ser mening i ting.

[Gjest skamfull anonym]

Ville bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver.

Nei, det kan ikke være sånn det skal være. Og du har absolutt ingen grunn til å skamme deg for at du ikke klarer å glede deg over livet, Ut i fra det du skriver gjør du virkelig det du kan for å fungere, mer kan ingen forlange.

Kanskje må man bare infinne seg med kun å eksistere i perioder og etterhvert kommer kanskje gleden og livslysten tilbake. Jeg har ikke så mye fornuftig å skrive, men kjenner igjen den vonde følelsen av å måtte fortsette å leve for andres skyld. Men jammen er vi heldige som har barna våre og du kan være stolt av at du kjemper for å fungere normalt for deres skyld.

Får du annen behandling enn SSRI forresten? Kan være godt å ha en samtalepartner å støtte seg til.

Mvh

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare Og ja - vi er heldige som har barna våre. De øyeblikkene i løpet av dagen jeg tenker nettopp det, er uendelig verdifulle for meg. Samtidig føles det desto mer fortvilende at det ikke kan være nok til å gi meg følelsen av at livet er verdt å leve.

Jeg får også kognitiv behandling hos psykolog. Det har hjulpet mot en del ting (sosial angst, rutiner), men h*n kan selvfølgelig ikke gi meg "meningen med livet". Den må jeg finne i meg selv, og det virker ikke som om det hjelper å snakke om det

Ønsker deg og familien din alt godt!

[Gjest skamfull anonym]

Hei,jeg er også deppa og har vært det i flere år nå,og det som gir meg mening i livet,ihvertfall mer mening,er interessen min for det alternative-eller troen/vissheten om at vi er her for en grunn. Uff,det er ikke lett å forklare et livssyn,men det er ihvertfall det som gir meg liitt påfyll i hverdagen- viten oom at vi er noe MER,og det gir kanskje et annet perspektiv på hvorfor vi opplever ting i livet på ulike måter. Feks hvorfor vi ikke ser mening i ting.

Takk for svar - det er godt å lese at troen din kan ha den funksjonen for deg. Jeg kan til dels skjønne det - har venner som har det på samme måten.

Selv er jeg agnostiker og vil nok aldri kunne få en sikker religiøs overbevisning. For noen ligger det også en trygghet i å vite at alt vi har, er det vi har her og nå, sånn at vi må sørge for å gjøre det beste ut av det. Jeg skulle helst ønske at det hele var overstått, men forhåpentligvis vil jeg tenke annerledes i framtiden

Lykke til!

[Motiva]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare Og ja - vi er heldige som har barna våre. De øyeblikkene i løpet av dagen jeg tenker nettopp det, er uendelig verdifulle for meg. Samtidig føles det desto mer fortvilende at det ikke kan være nok til å gi meg følelsen av at livet er verdt å leve.

Jeg får også kognitiv behandling hos psykolog. Det har hjulpet mot en del ting (sosial angst, rutiner), men h*n kan selvfølgelig ikke gi meg "meningen med livet". Den må jeg finne i meg selv, og det virker ikke som om det hjelper å snakke om det

Ønsker deg og familien din alt godt!

"Samtidig føles det desto mer fortvilende at det ikke kan være nok til å gi meg følelsen av at livet er verdt å leve."

Akkurat det har plaget meg også. Men selv om jeg har en litt dårlig periode nå, så kan jeg huske dager med overskudd og mer livslyst og -glede. Så jeg klamrer meg til troen på at det kommer bedre dager, hvor følelsene mine er litt mer samarbeidsvillige. Dessuten har jeg en terapeut som er flink til å gi meg håp og inspirere meg, og det trenger jeg i perioder minst like mye som kognitive teknikker.

Jeg har ofte vært litt misunnelige på de som tror på Gud, det må da gjøre en del spørsmål litt mindre kompliserte.

Håper du går lettere dager i møte!

[Iliana78]

Takk for svar - det er godt å lese at troen din kan ha den funksjonen for deg. Jeg kan til dels skjønne det - har venner som har det på samme måten.

Selv er jeg agnostiker og vil nok aldri kunne få en sikker religiøs overbevisning. For noen ligger det også en trygghet i å vite at alt vi har, er det vi har her og nå, sånn at vi må sørge for å gjøre det beste ut av det. Jeg skulle helst ønske at det hele var overstått, men forhåpentligvis vil jeg tenke annerledes i framtiden

Lykke til!

Ok,jeg husker ikke hva agnostiker er. Men for min del skjedde det noe en gang for ca 9år siden,når jeg var nede i det dypeste mørket- jeg ble truffet av en "lysstråle" og ble fullstendig opplyst (og jeg har vokst opp i en ikke-religiøs familie), det medførte at jeg kom meg vekk fra et destruktivt forhold til en psykopat. Fikk "direkte hjelp",og jeg så og forsto ting jeg ikke hadde sett før. Jeg er veldig anti sånne "glad-kristne",det virker falskt på meg. Men det handler om hva vi mennesker egentlig er,ånd-i-kropp,og hvilke muligheter vi har til å utvikle oss i dette livet,hvis vi bare velger det til. Jeg kan si at jeg "vet",for jeg har sett det. det er ikke en tro jeg klamrer meg til,det er en indre viten. Men det betyr ikke at livet blir smertefritt,absolutt ikke. Men jeg tror det også er en mening med smerten,og det gjør tingene lettere når jeg vet hva som kommer på sikt:) Det er veldig bra skjønner du:)

[Gjest skamfull anonym]

"Samtidig føles det desto mer fortvilende at det ikke kan være nok til å gi meg følelsen av at livet er verdt å leve."

Akkurat det har plaget meg også. Men selv om jeg har en litt dårlig periode nå, så kan jeg huske dager med overskudd og mer livslyst og -glede. Så jeg klamrer meg til troen på at det kommer bedre dager, hvor følelsene mine er litt mer samarbeidsvillige. Dessuten har jeg en terapeut som er flink til å gi meg håp og inspirere meg, og det trenger jeg i perioder minst like mye som kognitive teknikker.

Jeg har ofte vært litt misunnelige på de som tror på Gud, det må da gjøre en del spørsmål litt mindre kompliserte.

Håper du går lettere dager i møte!

"Dessuten har jeg en terapeut som er flink til å gi meg håp og inspirere meg, og det trenger jeg i perioder minst like mye som kognitive teknikker."

Det høres ut som om du har en flink terapeut. Jeg tror jeg skal ta på meg mesteparten av skylden for at jeg ikke blir tilsvarende inspirert av min terapi - jeg har trynet så mange ganger at jeg ikke lenger tør håpe på at ting noen gang skal føles bedre. I stedet konsentrerer jeg meg om å komme meg gjennom dagens gjøremål - tenker jeg for langsiktig, er risikoen for at jeg synes det hele virker håpløst desto høyere.

"Jeg har ofte vært litt misunnelige på de som tror på Gud, det må da gjøre en del spørsmål litt mindre kompliserte."

Jeg også. Men kanskje blir en del spørsmål også mer kompliserte - god Gud/vonde hendelser, for eksempel. Uansett tror jeg ikke jeg er disponert for å tro på Gud.

"Håper du går lettere dager i møte!"

Du også

[Gjest skamfull anonym]

Ok,jeg husker ikke hva agnostiker er. Men for min del skjedde det noe en gang for ca 9år siden,når jeg var nede i det dypeste mørket- jeg ble truffet av en "lysstråle" og ble fullstendig opplyst (og jeg har vokst opp i en ikke-religiøs familie), det medførte at jeg kom meg vekk fra et destruktivt forhold til en psykopat. Fikk "direkte hjelp",og jeg så og forsto ting jeg ikke hadde sett før. Jeg er veldig anti sånne "glad-kristne",det virker falskt på meg. Men det handler om hva vi mennesker egentlig er,ånd-i-kropp,og hvilke muligheter vi har til å utvikle oss i dette livet,hvis vi bare velger det til. Jeg kan si at jeg "vet",for jeg har sett det. det er ikke en tro jeg klamrer meg til,det er en indre viten. Men det betyr ikke at livet blir smertefritt,absolutt ikke. Men jeg tror det også er en mening med smerten,og det gjør tingene lettere når jeg vet hva som kommer på sikt:) Det er veldig bra skjønner du:)

En agnostiker er en som mener at det ikke er mulig å vite om det eksisterer en Gud/guder eller ikke - at det finnes en grense for det mennesket er i stand til å erkjenne.

Det er interessant det med den "indre viten" du nevner - jeg tror aldri jeg kommer til å få oppleve den følelsen, enda jeg faktisk *prøvde* i mange år. Men jeg er glad for at det er til støtte for deg!

Skulle gjerne svart deg på spørsmålet ditt ("Noen som vil..."), forresten, men jeg har ikke kunnskap til å komme med noen gjetning. Håper uansett du vil få den hjelpen du ønsker

[Motiva]

"Dessuten har jeg en terapeut som er flink til å gi meg håp og inspirere meg, og det trenger jeg i perioder minst like mye som kognitive teknikker."

Det høres ut som om du har en flink terapeut. Jeg tror jeg skal ta på meg mesteparten av skylden for at jeg ikke blir tilsvarende inspirert av min terapi - jeg har trynet så mange ganger at jeg ikke lenger tør håpe på at ting noen gang skal føles bedre. I stedet konsentrerer jeg meg om å komme meg gjennom dagens gjøremål - tenker jeg for langsiktig, er risikoen for at jeg synes det hele virker håpløst desto høyere.

"Jeg har ofte vært litt misunnelige på de som tror på Gud, det må da gjøre en del spørsmål litt mindre kompliserte."

Jeg også. Men kanskje blir en del spørsmål også mer kompliserte - god Gud/vonde hendelser, for eksempel. Uansett tror jeg ikke jeg er disponert for å tro på Gud.

"Håper du går lettere dager i møte!"

Du også

"jeg har trynet så mange ganger at jeg ikke lenger tør håpe på at ting noen gang skal føles bedre. I stedet konsentrerer jeg meg om å komme meg gjennom dagens gjøremål - tenker jeg for langsiktig, er risikoen for at jeg synes det hele virker håpløst desto høyere."

Hm, nå begynner jeg å lure på om det er meg selv jeg diskuterer med her. Jeg har også trynet altfor mange ganger og ikke klart å ta mer enn en dag om gangen.Men du må forsøke å tro på at du kommer til å klare å komme enda et skritt videre.

Det er selvsagt ikke din skyld at du ikke lar deg inspirere av terapeuten din, men jeg kjenner godt igjen den følelsen også. Det ser ut som om du har endel restsymptomer på depresjon, er det noen mulighet å øke dosen på medisinene?

[Gjest skamfull anonym]

"jeg har trynet så mange ganger at jeg ikke lenger tør håpe på at ting noen gang skal føles bedre. I stedet konsentrerer jeg meg om å komme meg gjennom dagens gjøremål - tenker jeg for langsiktig, er risikoen for at jeg synes det hele virker håpløst desto høyere."

Hm, nå begynner jeg å lure på om det er meg selv jeg diskuterer med her. Jeg har også trynet altfor mange ganger og ikke klart å ta mer enn en dag om gangen.Men du må forsøke å tro på at du kommer til å klare å komme enda et skritt videre.

Det er selvsagt ikke din skyld at du ikke lar deg inspirere av terapeuten din, men jeg kjenner godt igjen den følelsen også. Det ser ut som om du har endel restsymptomer på depresjon, er det noen mulighet å øke dosen på medisinene?

Kanskje vi egentlig sitter her og snakker med oss selv

Var hos legen denne uken, og han ønsker ikke å øke medisineringen (står på normaldose Cipralex). Psykologen min har imidlertid tilbudt seg å snakke med ham; legen min ønsket ikke å gi meg antidepressiva selv da jeg var midt inne i en alvorlig depressiv episode.

Klarer du å tenke fremover nå - selv i dårlige perioder?

[Gjest igang]

For meg kan det se ut til at du gjør alt "etter planen", men sjelden gjør noe bare -for deg-. Noe som gleder deg, interesserer deg, inspirerer deg osv. Noe som ikke er plikter.

Evt at du ikke har noen "sjelefrender" som forstår deg og bringer med seg latter og glede. Det er i alle fall noe jeg savner i mitt liv, som jeg vet hadde gitt meg mere mening med å være her. Har hatt en sånn venn, men mistet den...

[Motiva]

Kanskje vi egentlig sitter her og snakker med oss selv

Var hos legen denne uken, og han ønsker ikke å øke medisineringen (står på normaldose Cipralex). Psykologen min har imidlertid tilbudt seg å snakke med ham; legen min ønsket ikke å gi meg antidepressiva selv da jeg var midt inne i en alvorlig depressiv episode.

Klarer du å tenke fremover nå - selv i dårlige perioder?

Jeg bruker også Cipralex, 20 mg, men jeg føler at virkningen har avtatt. Rart at psykologen din er mer positiv til medisiner enn legen, pleier jo å være motsatt.

Om jeg klarer å se fremover: tja, på gode dager så føler jeg at jeg klarer det og så kommer det dager da jeg "innser" at jeg bare lurer meg selv. Og dette er nok en god dag, for i dag tror jeg at håpløsheten (for det er vel det det er?)er en del av depresjonen og ikke en del av meg eller av livet.

Jeg har lest på dol lenge,(skriver sjelden) og har opplevd mange som har vært veldig langt nede, som etter måneder og år uten håp har funnet tilbake livsgnisten, så jeg tror at det er mulig!

[Motiva]

For meg kan det se ut til at du gjør alt "etter planen", men sjelden gjør noe bare -for deg-. Noe som gleder deg, interesserer deg, inspirerer deg osv. Noe som ikke er plikter.

Evt at du ikke har noen "sjelefrender" som forstår deg og bringer med seg latter og glede. Det er i alle fall noe jeg savner i mitt liv, som jeg vet hadde gitt meg mere mening med å være her. Har hatt en sånn venn, men mistet den...

Slik ser jeg det også. Man av og til kan det være vanskelig både å finne noe som engasjerer (man mister evnen til å glede seg over ting) og å finne venner som gir en noe.

Men at det er viktig er jeg helt enig i.

[Gjest igang]

Glemte å nevne at du kanskje bør begynne å trene/trimme. Det har veldig ofte en god effekt når man sliter.

[Gjest skamfull anonym]

For meg kan det se ut til at du gjør alt "etter planen", men sjelden gjør noe bare -for deg-. Noe som gleder deg, interesserer deg, inspirerer deg osv. Noe som ikke er plikter.

Evt at du ikke har noen "sjelefrender" som forstår deg og bringer med seg latter og glede. Det er i alle fall noe jeg savner i mitt liv, som jeg vet hadde gitt meg mere mening med å være her. Har hatt en sånn venn, men mistet den...

Jeg ser at innlegget mitt kan leses på den måten.

Jeg er i den heldige/uheldige situasjonen at jobb, studier og fritidsinteresser glir mye over i hverandre. I gode perioder synes jeg det er en fordel - jeg kommer nok aldri til å kunne legge fra meg jobb og studier klokka fire. I mindre gode perioder sliter jeg fryktelig med motivasjonen, men da er jeg heller ikke interessert i noe annet; orker ikke se på film, lese romaner, knapt nok høre på musikk (som ellers er svært viktig for meg). Så det blir nok en selvforsterkende greie, det der. Jeg sørger ikke for å gjøre noe "bare for meg", simpelthen fordi jeg ikke klarer å bli engasjert i noe.

Jeg har også et par virkelig nære venner, men jeg er ikke flink til å åpne meg for andre. Det sjelevennskapet du snakker om, er noe jeg kan oppleve i gode perioder. For å kunne snakke om vanskelige ting må jeg derimot ha ironisk distanse til dem. Det klarer jeg ikke i dårlige perioder, og da trekker jeg meg i stedet unna til jeg føler meg bedre.

Trist å høre at du har mistet en venn som betød så mye for deg. Håper du igjen vil oppleve den nærheten til noen.

[Gjest skamfull anonym]

Glemte å nevne at du kanskje bør begynne å trene/trimme. Det har veldig ofte en god effekt når man sliter.

Går seks kilometer hver dag (bivirkning av tidligere sosial fobi ). Ellers skal jeg ærlig innrømme at det går litt opp og ned med det som kan betegnes som direkte trimming, men i perioder er jeg veldig tredemølleflink. Og det hjelper!

[cathlin]

Hva har du lyst til å gjøre? (som ikke er destruktivt)

[Gjest skamfull anonym]

Slik ser jeg det også. Man av og til kan det være vanskelig både å finne noe som engasjerer (man mister evnen til å glede seg over ting) og å finne venner som gir en noe.

Men at det er viktig er jeg helt enig i.

Er ikke lett å finne folk som virkelig betyr noe for en, er det vel? Av forskjellige grunner bedriver jeg en del tvangssosialisering, men jeg liker ikke smalltalk, og jeg tror jeg er såpass sær at det nødvendigvis må gå lang tid mellom hver gang jeg møter noen som kan bli noe mer enn perifere bekjente. Heldigvis har jeg et par nære venner jeg har kjent i mange år.

[Gjest skamfull anonym]

Hva har du lyst til å gjøre? (som ikke er destruktivt)

Klemme barna mine, drikke god vin, høre på musikk. På lang sikt? Ingenting. Redde verden, kanskje? Ville i hvert fall gitt meg en følelse av å ha utrettet noe Problemet er vel nettopp at det ikke *finnes* ting jeg har lyst til utover øyeblikksopplevelser her og nå.

Mye sutring her nå, sorry.