Vanskelig familiesituasjon.

[Gjest Jente31]

Jeg har vært nedstemt i lang tid. Det ble så ille at jeg kun var fysisk tilstede og ikke engang følte noe for barna (det viktigste for meg).

For noen dager siden reiste jeg alene til noen venner. Jeg grudde meg, og visste ikke om jeg klarte å gjennomføre det. Jeg er sosial, men depresjonen og angsten hadde vunnet.

Men det gikk bedre enn ventet. Og jeg er sprudlende som før og greier å føle igjen. Går det egentlig ann, eller bare lurer jeg meg selv?

Jeg begynner å tro mannen min "ødelegger" meg. Han er humørsyk, kjefter og kritiserer. Er heller ikke sosial, noe jeg er.

Jeg er også "vred" på mine foreldre, men kan ikke si det til dem. Vet ikke om det er urettferdig av meg, jeg har jo tatt egne valg.. Men jeg tenker mye på at om ting ikke hadde vært så ille der hjemme, hadde jeg ikke behøvd å flytte ut som 16 åring og inn til mannen min osv. Mamma burde flyttet fra pappa i stedet..

Alt dette vet mannen min, også at jeg ikke har følelser for han. Jeg har vært ærlig mot han. Men han kan ikke leve uten meg, sier han. Derfor føler jeg meg fanget, fordi jeg skylder han det. Han "hjalp" jo meg, den gangen..

Dette er så vanskelig og jeg vet ikke om mine tanker er berettiget.

[Gjest policy]

Hørtes jo vanskelig ut dette, men ta ikke noen forhastet beslutning viss du ikke er frisk.

Dette med at du ikke har noen følelser for ham gjelder det uansett i hvilken form du er i? Frisk eller syk.

At han hjalp deg den gangen du nevner, kan ikke alene forplikte deg for resten av livet.

[Gjest Jente31]

Hørtes jo vanskelig ut dette, men ta ikke noen forhastet beslutning viss du ikke er frisk.

Dette med at du ikke har noen følelser for ham gjelder det uansett i hvilken form du er i? Frisk eller syk.

At han hjalp deg den gangen du nevner, kan ikke alene forplikte deg for resten av livet.

Takk for råd:) Skal ikke ta noen avgjørelser nå som jeg er syk. Det kan bli helt feil. Men det er bare så utrivelig i hverdagen. Det "ser" jeg bedre nå som jeg har vært borte. Og slik har vi hatt det altfor lenge. Tror det er det som bryter meg ned.

Jeg vil at vi skal gå i familie terapi, men han er fornøyd og vil ikke høre snakk om det. Jeg føler at hele familie situasjonen er kaotisk og låst.

For å være helt ærlig, så har jeg aldri hatt følelser for han. Og det vet han. Jeg har bare vært der. Var glad jeg slapp å bo hjemme, kan du si. For jeg har hatt det mye bedre hos han. Det kan ikke sammenlignes.

Jeg hadde null selvtillit, og det var broren min som "spleiset" oss. For mannen min var så forelsket og ville ha meg for enhver pris. Dette startet allerde da jeg var rundt 14 og han 26. Jeg "utnyttet" han kan du si. Men han var klar over det. Han var bare glad jeg var der. Men likevel har jeg dårlig samvittighet for dette.

Jeg prøvde virkelig å få følelser for han. Jeg gjorde mye for hans skyld. Fant meg også i mye.

Og så traff jeg familien hans, som jeg er veldig glad i. Tror det er mye derfor jeg har holdt ut. Jeg har bedre kontakt med de enn han har, han viser null interesse. Og det er de som skal ha mye av æren for at min selvtillit er blitt bedre.

[mann (ben69)]

Du har likevel ikke noe ansvar for at mannen din har det bra. Det får han passe på sjøl.

Det er ingen trussel for forholdet å passe på seg selv og gjøre det en selv føler for.