savn

[Gjest lifestory that never ends]

dette er noe jeg ikke har sagt til noen, ikke en gang psykologen, jeg sliter en del med angstanfall og deprisjoner. har tre selvmordsforsøk bak meg. men det jeg vil frem til nå er at jeg hører stemmer. kan sitte helt alene og ha det musestille rundt meg, og alikevel høre stemmer, folk som snakker, noe ganger er det bare som en hvisking, mens andre ganger høyt og tydelig, såpass tydelig at jeg hører hva som blir sagt. det er spessielt en manns stemme jeg hører klarest, men har også en kvinnestemme som er som musikk. en nydelig tone så svakt at en ikke helt oppfatter hva som blir sagt. andre ganger er det samtaler mellom to stemmer, men oppfatter sjeldent hva som sies da. det er aldri noe med vond mening, det som blir sagt.

i perioder (sånn som nå) kan det være stille, og i de periodene får jeg en stor trang til å ha det vondt, psykisk. jeg savner faktisk de smertene det er å høre at en venn er død. følelsen av å ikke være bra nok, følelsen når minner fra et seksuelt misbruk kommer opp. men det er også i disse periodene jeg ikke lengter etter å dø. men som sagt, jeg savner så sinnsykt den følelsen av smerte at en bare ligger å gråter, hyperventilerer og seriøst tror en skal dø. jeg finner noe vakkert i de følelsene, det er først da jeg virkelig føler at jeg lever, det skal da ikke være sånn? men har hatt det slik siden 13årsalderen som jeg kan huske ihvertfall, er nå 20 år. går ikke på noen medisinering nå, slutta for 1 år siden, etter 5 år med div medikamenter. vært innom det meste da jeg ikke tålte de fleste, eller ble helt fjern av de andre, de verste var de jeg ble helt likegyldig av.

jeg vil være lykkelig, men savner å være helt nede, hvor alt gjør så vondt at en bare vil dø. syke syke hue mitt. er det noen andre der ute som har de samme følelsene i slik grad at de kan gjøre ting med vilje slik at konsekvensene gir store psykiske smerter for seg selv? har gjort masse selv bare for å føle egen smerte?