Alarm om falske minner. - LINK.

[PieLill]

Ved Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling hjelpes pasienter til å huske groteske overgrep de ikke visste om. Leder for behandlingen vil ikke gi intervjuer til kritiske medier. Professor Svein Magnussen, ekspert på vitnepsykologi, mener pasienthistoriene ligner påfallende på falske minner.

Les mer i:

http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1169634583.89

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk.

Helse Midt-Norge legger i disse dager siste hånd på sin regionale psykiatriplan.

Alle viktige personer i denne prosessen har nå fått linken på mail.

Takk igjen :-)

[PieLill]

Tusen takk.

Helse Midt-Norge legger i disse dager siste hånd på sin regionale psykiatriplan.

Alle viktige personer i denne prosessen har nå fått linken på mail.

Takk igjen :-)

http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1169753565.65

[Gjest mogli maj]

Rystende lesning! Dette senteret burde få argusøyne på seg umiddelbart og få akutt kutt i pengestøtten. Slikt opererer ikke profesjonelle seriøse aktører som skal hjelpe en person som er i psykiske vanskeligheter!!! Dette er virkelig uhørt, den såkalte "behandlingen" de bedriver er jo skrekkinngytende, forkastelig, direkte skadelig - og ikke minst uforenlig med god og seriøs behandling i psykiatrien.

Som selv overgrepsutsatt synes jeg denne historien er skrekkelig å lese. Medfølelse til de som disse pasientene blir foreledet til å tro har gjort dem noe som de ikke har. Og i tillegg synes jeg saken er ille for oss som faktisk har blitt utsatt for slikt. For om "den vanlige nordmann" tror det er slikt som ligger bakom en reell overgrepssituasjon/historie er vi på ville veier.

Selv husker jeg overgrep. Derfor søkte jeg i min tid hjelp for dette. Det hjalp. Det var ALDRI snakk om : Er du ikke sikker på at noe mer er skjedd? ALDRI! OG takk og lov for det! Men hadde jeg møtt en slik kvasibehandler, hadde jeg tatt beina fatt og løpt, for en slik behandler ville jeg ALDRI ha gått til!

Det var mine kommentarer til denne artikkelen. Bra du NHD har sendt den videre!

[Gjest milliee]

Rystende lesning! Dette senteret burde få argusøyne på seg umiddelbart og få akutt kutt i pengestøtten. Slikt opererer ikke profesjonelle seriøse aktører som skal hjelpe en person som er i psykiske vanskeligheter!!! Dette er virkelig uhørt, den såkalte "behandlingen" de bedriver er jo skrekkinngytende, forkastelig, direkte skadelig - og ikke minst uforenlig med god og seriøs behandling i psykiatrien.

Som selv overgrepsutsatt synes jeg denne historien er skrekkelig å lese. Medfølelse til de som disse pasientene blir foreledet til å tro har gjort dem noe som de ikke har. Og i tillegg synes jeg saken er ille for oss som faktisk har blitt utsatt for slikt. For om "den vanlige nordmann" tror det er slikt som ligger bakom en reell overgrepssituasjon/historie er vi på ville veier.

Selv husker jeg overgrep. Derfor søkte jeg i min tid hjelp for dette. Det hjalp. Det var ALDRI snakk om : Er du ikke sikker på at noe mer er skjedd? ALDRI! OG takk og lov for det! Men hadde jeg møtt en slik kvasibehandler, hadde jeg tatt beina fatt og løpt, for en slik behandler ville jeg ALDRI ha gått til!

Det var mine kommentarer til denne artikkelen. Bra du NHD har sendt den videre!

Nå blir jeg bekymret. En venninne som har slitt svært i mange år pga incest/grove seksuelle overgrep skal søke seg inn dit... vil hun bare bli verre nå da? Få henne til å huske enda verre ting som kanskje ikke har skjedd en gang?

Trodde dette stedet var kanskje et riktig svar for henne, for hun sliter med at psykiatrien ikke vil snakke om overgrepene i det hele tatt og hun føler hun må snakke...

Hun sliter med flashbacks, stor smerte, angst, spising... Hva skal en gjøre da?

;-(

[Gjest mogli maj]

Nå blir jeg bekymret. En venninne som har slitt svært i mange år pga incest/grove seksuelle overgrep skal søke seg inn dit... vil hun bare bli verre nå da? Få henne til å huske enda verre ting som kanskje ikke har skjedd en gang?

Trodde dette stedet var kanskje et riktig svar for henne, for hun sliter med at psykiatrien ikke vil snakke om overgrepene i det hele tatt og hun føler hun må snakke...

Hun sliter med flashbacks, stor smerte, angst, spising... Hva skal en gjøre da?

;-(

Huff! Forståelig bekymring fra din side. Nei, om jeg hadde vært deg (altså vært hennes venninne) ville jeg fortalt om dette oppslaget som det var link til der og fraråde henne å dra dit.

HUn trenger hjelp, og dette som dette senteret driver er ikke hjelp. De er jo helt på villspor!

Har også hørt flere andre overgrepsutsattesom sier de har hatt psykologer/psykiatere som ikke har tatt fatt i problematikken. Selv har jeg ikke opplevd det, for jeg kjøpte meg inn på det private helsemarkedet den gang. Slapp alle køer, kom til en svært erfaren en og slapp å stenge alt inni meg selv lenger. Det hjalp! Så etter det stormet en 10 måneders tid den gang, så har livet mitt vært veldig godt etterpå. I dag tenker jeg normalt ikke på det som skjedde den gang. Og om jeg tenker på det, er alle stressende følelser i forhold til det avtatt. Det er kjempedeilig! Da jeg begynte i helsevesentet trodde jeg aldri jeg skulle kunne oppleve å ha det så godt som jeg har det nå! Så det fins håp!

Men for all del venninnen din må ikke reise til dette stedet! Om hun likevel velger å gjøre det, får være hennes sak. Men for meg ville det i hvert fall vært riktig å gått ut med en kraftig advarsel til henne om å takke ja til plass i 10 uker der. Mer til skade enn gavn.

[Orio]

Tusen takk.

Helse Midt-Norge legger i disse dager siste hånd på sin regionale psykiatriplan.

Alle viktige personer i denne prosessen har nå fått linken på mail.

Takk igjen :-)

Hvor viktig er det for behandlingen at pasienten husker eventuelle (reelle) overgrep i detalj? Er det riktig å fingranske traumatiske opplevelser langt tilbake i tid for å huske alt som skjedde, alle tanker og følelser omkring det som skjedde? Eller er det like greit å la bruddstykkene være bruddstykker?

[Gjest skal]

Hvor viktig er det for behandlingen at pasienten husker eventuelle (reelle) overgrep i detalj? Er det riktig å fingranske traumatiske opplevelser langt tilbake i tid for å huske alt som skjedde, alle tanker og følelser omkring det som skjedde? Eller er det like greit å la bruddstykkene være bruddstykker?

Vet ikke.. Synes dette er forferdelig vanskelig å forholde seg til. Man blir bombandert med synspunkter fra alle kanter.

Jeg er en av de som ikke har husket. Noe har alltid vært der, men har ikke skjønt noen sammenheng. Resten var mer eller mindre helt vekke. Som om jeg har levd i en bitteliten del av hjernen hele livet.

Men - det som jeg prøver å forholde meg til, som kjennes rett og som min behandler jobber utifra er, at nei, det er ikke viktig å huske alle detaljer.

Derimot er en del "bruddstykker" veldig vanskelig å forholde seg til. Så sammenhengen og forståelsen er viktig.

Men når man kan forstå, skjønne hva som skjer. Sette språk på det, da er det lettere å forholde seg til det uten total panikk.

Vi jobber ALDRI for å huske mer. Vil ikke huske mer enn det jeg gjør, og det repekterer hun! Men det skjer jo, når noe minner om eller når kroppen mister noe av forsvaret.

Men jobber for å forstå det som er der. Å kunne se på uten panikk, uten å måtte løpe eller spise et berg av mat eller holde seg våken til det går vekk.

Jeg vet at mange mener man må gå igjennom det, detalj for detalj, om og om igjen. Jeg håper de tar feil. De MÅ ta feil!

[PieLill]

Hvor viktig er det for behandlingen at pasienten husker eventuelle (reelle) overgrep i detalj? Er det riktig å fingranske traumatiske opplevelser langt tilbake i tid for å huske alt som skjedde, alle tanker og følelser omkring det som skjedde? Eller er det like greit å la bruddstykkene være bruddstykker?

Jeg tror det er en grunn til at vi besvimer når vi slår oss hardt i hodet.

Etter hva jeg mener å ha lest har personer som besvimer når de blir alvorlig forulykket mindre fare for å utvikle posttraumatiske plager enn de som er ved bevissthet under hele/deler av traumet. Da ville det vært temmelig dust å komme trekkende med video-opptak for å friske opp hukommelsen.

Det finnes stadig mer forskning som trekker i tvil at debrifing av type gå-gjennom-alt-i-minste-detalj er av det gode.

Man forsøker å forhindre at pårørende får se en av sine nærmeste ille tilredt.

Noe av det første foreldre tenker på i en kritisk situasjon er å skåne barna mest mulig fra de voldsomme inntrykkene.

I både store og små ting utøver vi tankehygiene. Altså forsøker å styre hva som blir varig langret hukommelsen.

Tilsier ikke dette at å spa fram vonde minner og prøve å rekonstruere der det er huller, er en dårlig sport?

Det man ekte og oppriktig husker og som plager en, trenger man ikke spa fram. Det tyter ut alle veier enten man vil det eller ikke. En dyktig behandler vil over tid kunne skape den nødvendige tillit for at man skal orke å snakke om det. Men det skjer ikke ved en arkeologisk utgravning, men ved å oppføre seg som et menneske som er til å stole på.

Noe av den mest skadelige behandlingen som finnes må være gruppeterapi der den verste histroien gir høyest status.

mvh

[hidi, the scorpion]

Hvis du aldri hadde mistanke om at du var seksuelt misbrukt, men skjema tilsa at du var et offer.

Ville du stole på deg selv eller den "eksperten"!

Et så følsomt tema, men jeg hadde aldri latt det være et ikke-temA.

Tenker masse på PieLill!

[Gjest falske minner?]

Tusen takk.

Helse Midt-Norge legger i disse dager siste hånd på sin regionale psykiatriplan.

Alle viktige personer i denne prosessen har nå fått linken på mail.

Takk igjen :-)

Kanskje er det en grunn til at vi ikke skal "dvele" ved alle vonde ting som har skjedd oss i livet?

Jeg snudde en gang ryggen til alt det vonde og ville se framover. Det var behandleren min som sa at jeg måtte gå gjennom alt det jævlige som hadde skjedd meg i fortiden. Men jeg ble bare sykere av dette, jeg holdt på og ta livet av meg selv og det er et under at jeg lever idag.

Hvorfor skal vi på liv og død grave i fortiden som vi likevel ikke kan forandre? Er det ikke da bedre og fokusere på framtiden og hvordan livet kan se ut videre?

Og under press kan vel alle se sammenhenger i livet som vi egentlig ikke husker, men som kanksje virker logiske sett ut fra endel minner. Vi vil søke etter å sette biter sammen og ved hjelp av en "dyktig" terapeut som fyrer under vil vi tro at dette kan være sannheten.

Stakkars de fremkalte overgripere som er uskyldige!

[Gjest falske minner?]

Tusen takk.

Helse Midt-Norge legger i disse dager siste hånd på sin regionale psykiatriplan.

Alle viktige personer i denne prosessen har nå fått linken på mail.

Takk igjen :-)

Kanskje er det en grunn til at vi ikke skal "dvele" ved alle vonde ting som har skjedd oss i livet?

Jeg snudde en gang ryggen til alt det vonde og ville se framover. Det var behandleren min som sa at jeg måtte gå gjennom alt det jævlige som hadde skjedd meg i fortiden. Men jeg ble bare sykere av dette, jeg holdt på og ta livet av meg selv og det er et under at jeg lever idag.

Hvorfor skal vi på liv og død grave i fortiden som vi likevel ikke kan forandre? Er det ikke da bedre og fokusere på framtiden og hvordan livet kan se ut videre?

Og under press kan vel alle se sammenhenger i livet som vi egentlig ikke husker, men som kanksje virker logiske sett ut fra endel minner. Vi vil søke etter å sette biter sammen og ved hjelp av en "dyktig" terapeut som fyrer under vil vi tro at dette kan være sannheten.

Stakkars de fremkalte overgripere som er uskyldige!

[Gjest falske minner?]

http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1169753565.65

Dette var som om det skulle handle om meg. Jeg tror det er ok. å fortelle om de traumene man husker, men det som blir gravd fram er veldig tvilsomt.

Har selv opplevd overgrep i min barndom, men ikke f... om jeg tørr dra til Malvik og få gravd fram flere "traumer". Jeg har nok med dem jeg husker om det ikke skulle bli "manet" fram noen flere!!

[PieLill]

Dette var som om det skulle handle om meg. Jeg tror det er ok. å fortelle om de traumene man husker, men det som blir gravd fram er veldig tvilsomt.

Har selv opplevd overgrep i min barndom, men ikke f... om jeg tørr dra til Malvik og få gravd fram flere "traumer". Jeg har nok med dem jeg husker om det ikke skulle bli "manet" fram noen flere!!

Nettopp.

Jo mer man roter i en lort, jo verre stinker den.

mvh

[Gjest kaffedama]

Vet ikke.. Synes dette er forferdelig vanskelig å forholde seg til. Man blir bombandert med synspunkter fra alle kanter.

Jeg er en av de som ikke har husket. Noe har alltid vært der, men har ikke skjønt noen sammenheng. Resten var mer eller mindre helt vekke. Som om jeg har levd i en bitteliten del av hjernen hele livet.

Men - det som jeg prøver å forholde meg til, som kjennes rett og som min behandler jobber utifra er, at nei, det er ikke viktig å huske alle detaljer.

Derimot er en del "bruddstykker" veldig vanskelig å forholde seg til. Så sammenhengen og forståelsen er viktig.

Men når man kan forstå, skjønne hva som skjer. Sette språk på det, da er det lettere å forholde seg til det uten total panikk.

Vi jobber ALDRI for å huske mer. Vil ikke huske mer enn det jeg gjør, og det repekterer hun! Men det skjer jo, når noe minner om eller når kroppen mister noe av forsvaret.

Men jobber for å forstå det som er der. Å kunne se på uten panikk, uten å måtte løpe eller spise et berg av mat eller holde seg våken til det går vekk.

Jeg vet at mange mener man må gå igjennom det, detalj for detalj, om og om igjen. Jeg håper de tar feil. De MÅ ta feil!

Hei Skal:)

Henger meg på deg jeg. Det er forskjell på om man har spaltet ut, og så kommer det plagsomt frem igjen når man minst vil ha det. Og det å produsere falske minner.

Deler, stykker, følelser, barnefølelser. Ja det kjenner jeg.

Jeg er også enig i at man skal være forsiktig, det kan lett bli en "greie" i gitte miljøer, dette her med å huske stadig mer og værre ting. Det er trist, og jeg er glad det er satt søkelys på det. En "ha det værst" konkurranse.

Til meg er det liksom ulike "spor" i hjernen. Avhengig av mitt humør. Det er en annen ting, å være dissosiativ og det å finne frem fortrengte minner tror jeg.

Av og til trigger situasjoner så mye at jeg "gjennomlever" gamle atferder, og det er SÅÅÅ slitsomt.

Ikke faan om jeg vil ha mer dritt nå, enn det som er kommet. Jeg vil lime og lappe og få sammenheng i min væremåte, ikke grave meg ned i mere dritt.

Jeg tror det kan produseres falske minner. Og jeg tror at man kan tro på det selv.

Men det tror jeg er noe annet enn det du og jeg snakker om.

Av og til er de opplevelsene i hjernen min, de dårlige, av og til er det de gode. Sjelden er de sammen. Det er plagsomt.

Det er noe annet enn å plutselig huske, eller å oppføre seg som en unge uten at man egentlig trenger være det.

Jeg kjenner meg så godt igjen i deg skal! det er godt.

Ha en fin dag.

jaja..

Hilsen en litt "kritisk"